(Foto: Tellef Øgrim)
Godfølelsen i gammel sort plast
– Det er få steder man som kunde blir så kyndig betjent som på en platemesse, skriver Tellef Øgrim
Damen med det lange røde, håret er høyt oppe. Mens horder av friskuser peser seg rundt hovedstadens maratonløype i solskinnet har hun tilbrakt noen timer på platemesse på Rockefeller, i lukten av gammal, sort plast, slitte covere og gamle musikkblader. Nå er hun på vei ut med fire poser gammel musikk.
— Jeg har vel kjøpt for 1700 kroner, mest 70-tall, sier hun.
Øynene lyser. Hun har kanskje drukket en liten øl der inne, men så vidt jeg kan bedømme er hun fortsatt helt edru. Men altså høy. På hva? På musikk, og ikke minst på det mektige trykket av en stor og mangfoldige musikkhistorie som hun bare var gammel nok til å ha opplevd en liten flik av.
Noen av platene kjøpte hun av Tommy.
— Jeg håper å selge for 10 000, sier selgeren fra Tønsberg.
Han har fraktet seks meter vinyl (i to rekker gule plastkasser) fra garasjen, rigget opp grytidlig om morgenen og betjener nå kunder med avslappet profesjonalitet. Det er få steder man som kunde blir så kyndig betjent som på en platemesse. Alle salg noteres i boka.
#gallery-4 {
margin: auto;
}
#gallery-4 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-4 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-4 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Foto: Tellef Øgrim
Kvalitetsnostalgi
Tommy mener at vinylfenomenet er en blanding av lydkvalitet og nostalgi. Noen kilde til rikdom for vinylselgeren er det definitivt ikke. Det er ikke verdt å telle hvor mange timer som går med.
— Den dyreste plata jeg har solgt i dag kostet 500.
En gang var han med på å selge en plate for 30 000 kroner. Det var et privat-presset Judge-album. Opplaget var veldig lite. Oppgjøret ble en blanding av penger og bytting av plater. For Tommy er også samler, som de fleste selgerne på messen.
Ledige stillinger
— Jeg gjør dette for å finansiere egen samling, sier han.
Han har vært her mange ganger, og minnes at det tidligere var kø rundt hjørnet før dørene åpnet om morgenen. Nå har økt interesse for gamle plater ført til at det er det store messer i både Trondheim, Bergen og Stavanger og roligere inne på Rockefeller.
En annen tydelig endring som Tommy har merket seg er at damene har gjort sitt inntog.
— Det er mange flere yngre mennesker her nå. Og flere og flere damer får øynene opp for dette, sier han entusiastisk.
Inntrykket av at flere jenter dukker opp er sikkert riktig. Det er fristende å minne om at en økning fra 0 til 1 er 100 prosent, selv om jeg ser flere enn en jente på Rockefeller. Noen sitter også bak disken. Men mannfolk dominerer selvsagt fortsatt.
#gallery-5 {
margin: auto;
}
#gallery-5 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-5 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-5 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Det er kort mellom 70-tallsrocken på en platemesse. Foto: Tellef Øgrim
Parallellmarked
Det foregår salg over disk på messen, men også mellom selgerne. Mens jeg snakker med Tommy kommer en annen selger bort og tipser ham om at en ”press release folder” fra den første Motorhead-lpen er til salgs borte ved scenen.
I følge messens organisatorer er det hektisk aktivitet mellom selgerne før åpningstid.
— De største salgene skjer selgerne imellom, før messa åpner, sier arrangør Knut Akselsen.
Historie
I en eske merket Rolling Stones finner jeg Between the Buttons, Stones-albumet nesten alle har glemt. Jeg husker det fordi det var den første plata jeg kjøpte. Og jeg husker skuffelsen da storebroren min fortalte at plata allerede var flere måneder gammel og at neste album var like rundt hjørnet. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å ha penger til den nye plata og gråt resten av dagen. Jeg var bare ni år.
Litt senere holder jeg på å kjøpe en gammel, dobbel Sonny Rollins-lp. Jeg legger den tilbake når jeg ser at det er en samleplate og at den ene låta jeg gjerne ville høre igjen, East Broadway Rundown, den kan jeg jo like godt finne på nettet.
Her er også vintage lesestoff. Hvem vil vel ikke eie et New Musical Express fra 1972 med både T-rex og Jethro Tull på forsida? Jeg vil, men er ikke samler nok til å handle.
Platemesser kan også være en rik kilde til egen historie. Jeg både journalisten som lurer på å kjøpe et eksemplar av et gammelt, norsk musikkmagasin med noen av hans egne artikler, og eksmusikeren som nettopp har kjøpt en ep-med 80-tallsbandet han selv spilte i for 500 kroner, komplett med original plakat og presseskriv inni.
Veteraner
Bakmennene, Knut Akselsen og Rune Halland, har arrangert platemesse i Oslo i 25 år. Når jeg spør Halland om hva cd-ene han selv selger gjør på en slik messe sier han at han selger mange av dem. Han minner om at mange samlere har bygget opp store cd-samlinger.
Rune Halland (v) og Knut Akselsen. Foto: Tellef Øgrim
— Og hva skal de gjøre? Det er flere gode grunner til å fortsette å samle på cd-er, sier gammalrockekspert, og -samler Halland.
— Husk at vinyl er grundig hypet. Fortsatt selges det mange ganger flere cd-er i musikkmarkedet. Vinylen kan ta noen få prosent av det samlede markedet for innspilt musikk, men heller ikke mer. Noen gir inntrykk av at vinyl kommer til å ta over. Det er veldig feil, sier Halland.
— Så fenomenet, inkludert dette markedet deres, handler mer om godfølelse enn business?
— Ja dette handler definitivt mer om godfølelsen enn om store penger.
Selv om konkurransen har ført til at det ikke arrangeres messe i Oslo så ofte som før, er denne messen godt kjent i miljøet. Akselsen og Halland peker ut flere veteraner fra der vi står på galleriet. En de kjenner godt er i ferd med å betale 3500 for en bunke sedler til en dansk selger. Messen lever, selv om det er vanskelig å rekruttere gode, nye selgere.
#gallery-7 {
margin: auto;
}
#gallery-7 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-7 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-7 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Hvem vil ikke eie et gammelt NME med både T-Rex og Jethro Tull på coveret? Foto: Tellef Øgrim
Null klassisk
Jeg ser ikke en plate med klassisk musikk på Rockefeller lørdag.
De to arrangørene er enige om at sånn er det over hele verden.
— Folk som kjøper platesamlinger skygger unna klassisk musikk. Den er vanskelig å selge, sier Halland.
Fysisk bevis
Til slutt må jeg handle. Det blir en helt ny plate. Live With Britten Sinfonia med Jaga Jazzist skal bli den første plata jeg spiller bare jeg får tak i en ny stift til den gamle spilleren.
Inne på t-banen åpner jeg den. En stor lp mellom hendene. Rare blikk fra medtrafikanter. Tungvint musikk, men godt. Og jeg tenker at en vinylplate er et sterkt fysisk bevis for min kjærlighet for musikk som jeg kan bruke overfor omverdenen på T-banen, og ikke minst overfor meg selv. Og blir det for upraktisk tilbyr Jaga Jazzist også en link til nedlastning av en høyoppløselig internettversjon av innspillingen.
Neste kapittel
Mange har store forventninger til neste kapittel i historien om det norske vinylmarkedet. Når bare folkene bak Oslo Vinylfabrikk AS finner et egnet lokale skal resten av vinyltrykkeriet de har kjøpt fraktes til Norge. Oppstarten var planlagt denne høsten, men er utsatt til over nyttår.
