Publikum på Øyafestivalen i 2019 (Foto: Thor Møller)

Hvor ble det av forutsigbarheten?

INNLEGG: Vi ønsker oss en festivalstøtteordning som er mindre sjangerdiskriminerende og mer forutsigbar, skriver Tonje Kaada, leder av Øyafestivalen.

Kalender

Operapub på Røverstaden

15/04/2020 Kl. 20:00

Oslo

JAZZ I SIKTE

17/04/2020 Kl. 20:00

Rogaland

Kroke

17/04/2020 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

22/04/2020 Kl. 20:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 2. januar.

Av Tonje Kaada, daglig leder i Øyafestivalen

Hvor ble det av forutsigbarheten som den nye festivalstøtteordningen skulle gi? Hvor ble det av utviklingen av spydspisser innen populærkulturen? Og er det villet politikk at vi er tilbake til å avspise populærkulturen med «knapper og glansbilder»?

Da Kulturdepartementet overførte midlene fra den tidligere knutepunktsordningen til Norsk kulturråd og den nye festivalstøtteordningen i 2016, ba departementet om at Kulturrådet skulle sikre en «god overgang for de som har vært knutepunktsinstitusjoner». Departementet ba også om at det skulle etableres «gode og bærekraftige kriterier for den nye festivalstøtteordningen i tillegg til den grunnleggende kvalitetsvurderingen på innhold og arrangement», som blant annet skulle

ivareta, legge til rette for og bidra til utvikling av spydspisser både innenfor sjangere og regioner, og
skape forutsigbarhet gjennom flerårige tilskudd

Nå har Kulturrådet forvaltet disse midlene i tre runder. Øyafestivalen, som var en av de tidligere knutepunktsinstitusjonene, fikk kraftige kutt i støtten de to første årene, og ble i år «nullet».

I desember 2019, etter at vi har lagt de fleste planene for 2020, fikk vi altså beskjed om at de 1,2 millionene vi fikk i 2019 blir til 0 i 2020.

Er det slik Kulturrådet sikrer en god overgang for oss som har vært knutepunktsinstitusjon? Ved å redusere tilskuddet fra 2,2 millioner til null over 3 år? Er det slik Kulturrådet ivaretar departementets oppfordring om å skape forutsigbarhet? Ved å nulle støtte i desember, uten forvarsel? Og ved å gi 5 – fem – av 171 festivaler toårig støtte? De resterende 166 heldige mottagerne får altså kun for ett år av gangen.

Kjære Norsk kulturråd: Ettårig støtte og svar i desember gir ikke forutsigbarhet til festivalfeltet.

Og til sist: er det slik Kulturrådet legger til rette for og bidrar til spydspisser innen populærmusikken?

Det er rett og slett ganske trist å se på årets tildelingsliste med sjangerbrillene på. Av festivalene som er nye i ordningen eller som har fått en betydelig økning i 2019 finner vi en rekke festivaler innen ulike klassiske musikkuttrykk og jazzfeltet, mens kuttene i all hovedsak er tatt fra festivaler innen populærmusikken. I tillegg til Øyafestivalen har også Bergenfest fått kutta hele sin støtte, mens Norsk Countrytreff og Tons of Rock «bidrar» med mindre reduksjoner.

Størrelsen på tildelingene varierer i størrelsesordenen 40.000 kr til 19,8 millioner. Foruten Norsk Countrytreff, som får innvilget 1,2 millioner (for øvrig en kraftig nedgang fra da de var knutepunktsinstitusjon), er det ingen andre festivaler innen populærmusikken som får tildelt over 1 million kroner. Hvem er det da Kulturrådet tenker er eller skal bli spydspisser innen pop- og rockfeltet?

Når det gjelder pop- og rockfeltet i urbane strøk virker det rett og slett som at Kulturrådet tenker at man helst bør klare seg selv. Vurdering av støttebehovet synes hovedsakelig å være knyttet til bunnlinja. At Øyafestivalen har den beste kvaliteten og største bredden på programmet har tydeligvis ingen innvirkning. At vi er en arena hvor både smale kulturuttrykk og fra før av ukjente artister blir eksponert for et stort og interessert publikum, samt media og bransje fra Norge og utlandet ilegges ikke vekt. Man må tilsynelatende først gjøre det dårligere økonomisk for å bli vurdert.

Vi har full forståelse for at støtte til smalere kulturuttrykk er en vesentlig del av Kulturrådets oppdrag. Det betyr imidlertid ikke at de kulturuttrykk som er mer kommersielle ikke har verdi i denne sammenheng. Å utvikle spydspisser innen alle sjangre har stor betydning for kunstnerne og artistene på de ulike feltene. Å ivareta og utvikle spydspisser, gjerne i form av mer konkrete oppdrag, bidrar til å stimulere samtidens mangfoldige kunst- og kulturuttrykk.

Om målet er å videreutvikle festivalfeltet bommer Kulturrådet stygt. Det blir ingen videreutvikling eller nyvinninger i norsk festivalbransje av støtteordninger som ligner mest på underskuddsgarantier og økonomisk plaster for populærmusikken.

Gjennom sine prioriteringer viser Kulturrådet at de på ingen måte hensyntar de retningslinjene de har fått av departementet for de overførte midlene. De hensyntar for øvrig heller ikke sine egne retningslinjer, når vi får høre at en av grunnene til at vi ikke får støtte er festivalens nye eierstruktur. I henhold til utvalgets egne retningslinjer kan alle organisasjonsformer søke, men tydeligvis har de likevel lagt våre eiere i unåde, uvisst av hvilken grunn annet enn at de er fra utlandet. Samtidig vet vi at det finnes andre aktører som får støtte som har utlendinger på eiersiden. Og for ordens skyld: Øyafestivalen er altså fortsatt et norsk selskap, som fullt ut betaler skatt og avgift til Norge.

Om man ønsker en utvikling av kulturfeltet burde man i størst mulig grad omfavne at privat kapital ønsker å investere og risikere på feltet, særlig når den gjør det på en måte som bare øker den kunstneriske kvaliteten på produktet.

Men apropos eiere: Vi skjønner at mange vil ha liten sympati med at vi mister støtten. Vi har jo tross alt blitt investert i av «rike amerikanere» (og attpåtil brukt pengene til å investere i utenlandske festivaler i stedet for å stikke på ferie til Bahamas). Derfor er det viktig for oss å understreke at vi har brukt vår støtte til ikke-kommersielle prosjekter:

Ved hjelp av forutsigbar og betydelig støtte fra Oslo kommune og knutepunktordningen fikk Øyafestivalen mulighet til å utvikle seg som en nasjonal spydspiss for festivaler i Norge, og som en av Europas fremste festivaler. Vi fikk mulighet til å arbeide med utvikling av et ungt festivalpublikum og unge konsertarrangører gjennom vår Øya Ung-satsning. Vi fikk mulighet til å støtte opp om norsk musikk internasjonalt, og om nye artister i Norge. Vi fikk mulighet til å videreutvikle og dele av vår kompetanse om miljøarbeid og andre viktige områder innen festivaldrift.

Dette er ikke-kommersielle tiltak, som også bidrar til at vi som organisasjon kan ha en stabil helårsdrift og trygge arbeidsplasser, samtidig som vi bidrar til utvikling langt utover vår egen organisasjon og bunnlinje.

Vi innser at knutepunktsstøtten ikke var perfekt. Men likevel tenker vi at noen av de overordna målene og ideene burde vært videreført om det fortsatt er et ønske å bidra til utvikling av festivalfeltet og også kunne satse seriøst innen populærmusikken.

Øyafestivalen ønsker ikke ren driftsstøtte som kan brukes på booking av headlinere. Slik driftsstøtte uten kriterier er etter vår mening mer konkurransevridende enn knutepunktoppdraget var, og da særlig i favør de som mottar større tilskudd. Slik støtten er utformet i dag er det naturlig at de som får støtte bruker denne til booking, og dermed stiller sterkere i konkurransen om de største og beste artistene. Vi har sett mange eksemplarer på at festivaler innen jazzfeltet og klassiske musikkuttrykk bruker støtten til å utkonkurrere mindre festivaler på store populærmusikalske og kommersielle artister. Slik burde det ikke være.

Vi ønsker oss en festivalstøtteordning som er rigget på en måte som gjør at festivaler kan søke om støtte til deler av virksomheten som ikke lønner seg, enten det er til konkrete prosjekter eller deler av programmet. Vi ønsker oss en festivalstøtteordning som er mindre sjangerdiskriminerende og mer forutsigbar.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev