Savnet: Charleston?
At stadig færre snakker om kunstmusikk, er ikke det samme som at ingen lenger danser Charleston, skriver Glenn Erik Haugland.
Innlegget er først publiser på Glenn Erik Hauglands blogg. Det er gjengitt med forfatters tillatelse.
I forbindelse med min tekst om Harald Sæverud for noen dager siden ble det snakk om kunstmusikkens trange kår. At den offentlige samtalen om klassisk musikk og samtidsmusikk er blitt mer lavmælt, nærmest mumlende.
Kulturer utvikler seg, greit nok. Men at stadig færre snakker om musikk som kunst, er ikke det samme som at ingen lenger danser Charleston.
Kan marginaliseringen av kunstmusikk være et symptom på en mer radikal endring? En lytte-erfaring som er i ferd med å forsvinne?
Frem til midten av forrige århundre var det å gå på konserter med klassisk musikk en relativ vanlig måte å få nye impulser på. Om det finnes et skifte i historien, en hendelse eller nyvinning som endret måten vi lyttet til musikk på, hva skulle det være? Kanskje innføringen av filmen og fjernsynet – bevegelige bilder med lyd?
Det er mulig det er gjort forskning som tar for seg forholdet mellom visuelle og auditive inntrykk. Bevegelige bilder og «talking heads» har en tendens til å ta oppmerksomheten bort fra musikken. Det tror jeg de fleste kan være enige i.
https://www.youtube.com/watch?v=b6Ppp5902Yg
Filmmediets inntog i kulturen endret mye. Tenk bare på hvor sofistikert og kompleks instrumentalmusikken hadde blitt i årene før spillefilmen og etterhvert fjernsynet bergtok vår oppmerksomhet.
Kunstmusikk var en naturlig del av dannelsen. Den allmenne interessen for Gustav Mahlers nye symfoni, Harald Sæverud eller Maurice Ravel var stor. Folk hadde helt andre forutsetninger til å forstå kodene og betydningen av en symfoni i 1918 enn i 2018. I dag er det mange som ikke vet hva en komponist er.
Hva skjedde på veien?
Ledige stillinger
Det er ingen tvil om at det har vært et interesseskifte. Ingenting å gjøre med det. Jeg lengter ikke tilbake til gode gamle dager der komponisten var Gud og det gikk et gisp gjennom publikum ved møtet med en ukjent akkord.
Her finnes det flere mulige forklaringer og mistanker :
- Demokratiseringen av kunsten og kulturen.
- Verdenskrigene og modernismens effekt på kunstmusikken.
- Hvordan massemediene bedekker vår oppmerksomhet vegg-til-vegg.
- Det multikulturelle samfunnet.
Alt dette kan imidlertid få lov til å ligge inntil videre. Poenget er at det å lytte tredimensjonalt, forstå koder og finne betydninger i kunstmusikk, ny eller gammel, er blitt marginalisert.
Er det trist?
Er en utvikling der stadig færre forstår musikk som kunstform et tap?
Gjør det noe med vår menneskelighet om vi ikke lenger evner å finne mening i musikk som kunstform?
Ja.
https://open.spotify.com/embed?uri=spotify%3Atrack%3A1jOS164I3bcu7myLXXi9Tb
Ja, jeg tror det.
Å lytte til og finne betydninger i et musikalske narrativ er kanskje noe av det mest forunderlige og avanserte vi gjør som mennesker. Å lytte til et komponert musikalsk forløp er en lek med kodet lyd og innebærer nærkontakt med følelser, idéer og energier. Å lytte til kunstmusikk er å møte uttrykk som vi kanskje ikke helt forstår, men forstår likefullt med hud og hår.
Kanskje vi helt enkelt blir dårligere lyttere om denne delen av vår kultur skulle forsvinne helt?
https://open.spotify.com/embed?uri=spotify%3Atrack%3A2M49vIykVMaBVfFVYojhZI
«We’re Lying» – Glenn Erik Haugland
Skrevet i 1994 for den svenske kvartetten: «Pärlor för svin».
Glenn Erik Haugland
Komponist
