Hadde Spellemann hatt en egen kveld viet kun til kategorien Åpen klasse, ville antagelig store deler av programmet på Oslo jazzfestivals-helaftener på Sentralen i år fått plass.
Her var et vidt spekter av nyere, eksperimentvillig norsk musikk representert – flere også i nyere ensembler eller konstellasjoner.
Erlend Apneseth trio, som i fjor høst slapp sin andre plate, «Åra», og som henter impulser fra både folkemusikk, impro og rock, tjener som et godt eksempel.
Trioen åpnet denne kveldens Oslojazz-konsertrekke i Forstanderskapssalen fredfullt, med visper og pizzicato i en fri puls, og de holdt seg «nedpå» dynamisk under store deler av konserten. Riktignok vekslet de også til mer konkret rytmikk og slåtteinspirerte-tema, men her var det få utblåsninger.
På mange måter er det mye som skjer i bakgrunnen i trioens musikk: Øyvind Hegg-Lundes trommespill foregår nesten utelukkende ved hjelp av myke køller og visper, mens Stephan Meidells elektronikk og sparsommelige gitarspill skaper kontrast i lydbildet, skraper og lager en form for sobert støy.
Konserten til Apneseth trio besto av to halvtimes strekk, før en avsluttende, kortere låt, og jeg satt igjen med inntrykket av dette er en trio som tar seg tid. Som lytteropplevelse gir effekten av lydlandskapet deres like mye inntrykk av å lytte til en indisk raga enn tradisjonelle slåtter (som Apneseth har jobbet mye med som folkemusiker). Her finnes det både ro og rom.
Om noe er det hardingfela som i mine ører trer i forgrunnen, uten at trioen på noen måte insisterer på dette. Kanskje handler opplevelsen min mest om at Apneseth trio maler med såpass lange strøk at nyansene blir avgjørende. Trioen gir rikelig med plass til Erlend Apneseths varierte hardingfelespill, der en stille pizzicato-repetisjon kan ende i en mer ekspressiv hardingfeleslått, uten at det føles som en oppvisning eller en tradisjonell solo.
Selv om tempoet også oppleves nokså likt konserten igjennom, oppstår det gjerne noe nytt hver gang jeg skal til å uroe meg for at musikken til Apneseth trio kan bli ensformig. Som når Erlend Apneseth dunker buen lett mot hardingfela i 7/8-takt, i en låt som henter spenning etter hvert som volumet økes, for så å etterfølges av konsertens mest nødtørftige og knirkete parti. Trioens musikk slår meg i det hele tatt som usedvanlig åpen.
John Erik Kaada, som i vår ga ut sitt soloprosjekt Closing Statements, og som også denne kvelden gikk alene på scenen i Forstanderskapssalen, åpnet konserten med å forklare at han opprinnelig har programmert hele konserten på laptopen, for så å «kaste» laptopen, fordi han oppdaget at han kjedet seg under øving.
Klaveret sto sentralt på scenen og var viet mye plass musikalsk, men Kaada jobbet også parallelt på trommemaskin, looper, rhodes og synth. Til tross for at laptopen var kastet, ble stykkene presentert ryddig og hver for seg. Kjente og mindre kjente Kaada-temaer kom på løpende bånd, og med jazzfestival-brillene på kunne jeg nok ha ønsket meg en større vilje til å la uvissheten styre.
Les også: Nye sider av Joni Mitchells livsverk
Men det er ikke nødvendigvis originalitet – i form av improvisasjon eller fingerferdighet – som er det mest fremtredende trekket ved Kaadas musikk. Og når det kommer til å sette an stemninger og skape bilder, har stykkene helt definitivt en virtuositet over seg.
Konserten hentet også styrke i vekslingen mellom Kaadas komposisjoner og instrumentene han brukte: Fra et tema til et annet ble en repeterende basstone fra synthen avløst av fingerspill på klaveret. Lengre valsepartier på klaveret gikk over i ostinater og storslått elektronika. Og da konserten var ferdig, hadde lyden av en karakteristisk Kaada-melodi, fremført på diverse tangenter over en loopa rytmefigur, hensatt lytterne i en slags transelignende tilstand som lot til å vare en stund.
Hedvig Mollestad, som de siste årene har jobbet mest med sin egen trio, fremførte soloverket «21:12» i Hvelvet. Opprinnelig skrevet på bestilling fra sambygdingen og maleren Ørnulf Opsahl, låt verket som en slags miks mellom drone-musikk, tung rockegitar i sakte tempo, og skrikende og rungende klangbilder fra støymusikkens verden.
Med pannebåndet rundt hodet åpnet Mollestad med å gyve løs på gitaren, noe hun gjør med en patos som ikke gjør referanser til 70-tallets tungrock helt fremmede. Hun gjentok et slags tungt riff i et rolig tempo, og utviklet formen, med små variasjoner: Ved hjelp av glidende, lysere toner svarer hun på de tyngre anslagene.
På grunn av begrensningene – én gitar, forsterkere og pedaler – fremsto Mollestads konsert som mer spartansk enn de to foregående. Til gjengjeld brukte hun klangeffekter under hele konserten.
Underveis spurte jeg meg om hvorfor hun unngår «nullpunktet», altså å la gitaren få klinge uten så heftig bruk av pedaler. Risikerte verket å drukne i effektene?
Fra det tung, trege riff-lignende beveger Mollestad seg etter hvert over til et raskere parti, som nærmer seg progrocken. Også her jobber hun med tykke lag av distortion og fuzz. Noen lavmælte feedback-skrik trer også frem i lydbildet. Men det fineste partiet kommer i mine ører etter mange minutter med støy, når hun lar tre, og etterhvert flere varme toner klinge sakte over den urovekkende fuzz-lyden.
I likhet med de to andre konsertene som omtales i denne anmeldelsen, fremfører Mollestad musikk som hele tiden er på nippet til å bli stillestående. Men Mollestad har autoritet og flyt i spillet sitt. Hun blåser ut ørevoksen på publikum når hun drar til, og man kjenner rent fysisk elgitarens egenskaper på kroppen.
I «21:12» trer det etter hvert også frem noen melodiske partier som berører. Mens verket starter med et brak, avslutter Mollestad med det helt sårbare, og når de finere klangene skinner gjennom støyen er jeg fristet til å bruke det litt pretensiøse fremmedordet «sublimt».
Etter at applausen stilnet, var det vanskelig å konkludere med annet enn at de tre Oslojazz-konsertene – blant mange andre spennende navn på Sentralen – er friske og relevante eksempler på norsk musikk som skjer her og nå, i dobbelt betydning.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
