Bjørn Alterhaug: Kunsten å improvisere

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen tirsdag 14. mars, Kunsten å improvisere | Klassekampen. Vi takker for tillatelse til å republisere teksten til glede for Ballades lesere!

Av Bjørn Alterhaug, jazzmusiker, komponist og pedagog, tidligere professor ved NTNU

Dagens pedagogiske filosofi legger stor vekt på akkumulering av fakta. En like sentral, men i stor grad neglisjert del av oppdagelsesprosesser er improvisasjon. Basert på erfaringer som jazzmusiker og pedagog, vil jeg slå et slag for eksperimentelle oppdagelsesprosesser – og ta et oppgjør med den dvelende myten om at improvisasjon ikke krever forberedelse.

Bjørn Alterhaug på Oslo Jazzfestival 16. august 2017. (Foto: Tore Sætre / Wikimedia Commons)

Ordet brukes i dag unyansert, derfor eksisterer det svært forskjellige betydninger. Det latinske ordet fra antikken – improvisus : im [ikke] -pro [før] -visus [sett] – ble brukt for å betegne uforutsette eller uforutsigbare handlinger. I den retoriske tradisjonen hvor begrepet hadde en fremtredende plass, utviklet lærere retningslinjer for talekunsten og for forberedelse av retorikere. Mimesis [latinsk: imitiatio ] – etterlikning av eksemplariske retorikere og talere – spilte en avgjørende rolle pedagogisk og metodisk. Et viktig poeng er at improvisasjon og imitasjon er gjensidig avhengige prosesser i musikkopplæring, særlig i jazz, men også i de ulike områder utenfor musikk der sanntidssamhandling er viktig.

Utviklingen av ulike tegn og skriftsystemer har gjennom tidene endret både ordet og menneskenes kommunikasjonsformer, dermed også samfunnsstrukturer. Med utgangspunkt i musikk søkes disse endringene her løftet fram med fokus på utviklingen av forholdet mellom visuell notasjon (skriftlig) og auditiv (muntlig) kommunikasjon, og en diskusjon om hvilke følger dette har hatt for musikkutdanning, kultur og samfunn.

Denne muntlige, kollektive og improviserte sanntidsaktiviteten virket livgivende, styrket fellesskap og solidaritet, og bidro til å holde grupper og samfunn sammen.

Et element som har vært med musikk og samfunn fra tidlig begynnelse er improvisasjon: den oppfinnsomme og uforutsigbare måten å skape verktøy for å gjøre livet enklere, inkludert å lage instrumenter for sosiale sammenkomster og å utføre og skape musikk. Lenge før musikk ble en del av skriftlig notasjon, ble den hovedsakelig praktisert kollektivt og improvisert. I ulike samfunn ble musikk (stemme, bevegelse, dans, klapping, trommer, enkle fløyter) ofte uttrykt i sanntidsinteraksjoner som kommunikasjonsmiddel: hukommelse, innsikt, glede, sorg: alle slags følelsesmessige stemninger.

Denne muntlige, kollektive og improviserte sanntidsaktiviteten virket livgivende, styrket åpenbart fellesskap og solidaritet, og bidro til å holde grupper og samfunn sammen. En viktig mangefasettert kommunikasjonskanal mellom mennesker, langt overlegent tegn og skrifts ofte tvetydige formuleringer, som førte til misforståelser og konflikter.

Musikalsk notasjon har røtter langt tilbake i historien. Omtrent 1000 år f.Kr. finner vi ord og tegn i Kina og India for å uttrykke musikk. Rundt år 800 ble systemer med noteskrift utviklet i Europa. Guido fra Arezzo grunnla et tolinjers notasjonssystem, som senere ble vårt femlinjers system, fortsatt i bruk. Det var ikke før opplysningstidens fremvekst at notesystemer ble mer utviklet, og at musikk gradvis vokste til mer spesialiserte former. Ulike typer musikk fant sin plass med visse karakteristiske trekk, avhengig av de kulturelle omgivelsene musikken hadde som mulighet til utvikling og vekst. I et historisk og sosiokulturelt perspektiv utviklet hver kultur sin egen karakteristiske musikk.

Notasjonssystemene, basert på tegn (…) fikk samfunnsmessig betydning fordi notebeherskelse ga status, hvilket bidro til klasseskiller.

De vestlige samfunnene fra 1700-tallet var langt mer materielt «utviklet» enn samfunnene i Kina, Afrika og India, hvor musikken var forankret i tradisjonelle muntlige formidlingsformer, og hvor det auditive, øret, spilte en sentral rolle. Symfoniorkestre, som på denne tiden begynte å vokse fram i Europa, var på disse kontinentene utenkelige.

I Sentral-Europa ble notesystemet raskt utviklet, og pedagogiske systemer for musikkundervisning vokste raskt. Notasjonssystemene, basert på tegn, endret radikalt måten å kommunisere og lære musikk på, som også fikk samfunnsmessig betydning fordi notebeherskelse ga status, hvilket bidro til klasseskiller. Pedagogisk betydde det en revolusjon: Musikk kunne formidles gjennom tegn og kunne reproduseres nøyaktig, som et ferdig utviklet produkt – musikk som vare. Å lære å lese musikk fra svarte prikker på et papir ble den normale måten å tilegne seg musikk på, forenklet uttrykt: et skifte fra en øre-kultur til en øye-kultur – fra en kvalitativ tidsdimensjon til en kvantitativ, målbar, dimensjon.

Samtidig ga notasjonssystemet mulighet til å skape storslåtte komposisjoner som gjennom trykte noter ble til evigvarende komposisjoner, noe Bach, Mozart, Tsjajkovskij, Nordheim og andre vitner om. Denne positive effekten fikk samtidig ved seg at komponistene ble sett på som enestående genier. At de store komponistene også var fremragende improvisatorer, er sterkt underkommunisert. Nedtegnede partiturer var det som gjaldt, og trykkekunsten akselererte en utdannings- og læringskultur som vektla rask utførelse av å lese et notebilde. Tilegning av musikk skjedde hovedsakelig gjennom øyet. Lærings- og lesemetodene for å tilegne seg notesystemet, la imidlertid liten vekt på de viktigste delene ved tilegnelse av musikk: en auditiv tilnærming, øret, det kroppslige og resten av vårt menneskelige sensitive mottakssystem.

Musikkutdanning – fra barn til voksen – bør tilrettelegges i tråd med den enkeltes potensial, der øret og det kroppslige er det viktigste.

Opptaksprøvene på konservatorier, universiteter og høyskoler er fremdeles hovedsakelig basert på å kunne beherske notesystemet og teori med utgangspunkt i en klassisk-romantisk musikkforståelse. Opplæring i musikk har således en historisk tyngde på tilegning og reproduksjon av noter og vestlig musikkhistorie. Dette var og er viktig, men ikke som en start, hvor feilfri gjengivelse er målet.

For et ungt menneske vil denne måten ofte hemme utviklingen mot innlevelse og forståelse av musikk som noe mer enn reproduksjon av et notebilde. Musikkens grunnleggende musikalske byggesteiner: lyd, melodi, rytme, harmoni og klang blir lite fokusert. Musikkutdanning – fra barn til voksen – bør tilrettelegges i tråd med den enkeltes potensial, der øret og det kroppslige er det viktigste. En tilegning med vekt på det skapende, improviserende – der alle musikkens parametere er grunnlag for en modningsprosess og varig livslang meningsbærende utvikling.

Min erfaring i utdanningssystemet er at det eksperimentelle og improvisatoriske er mer tolerert enn verdsatt – og ofte neglisjert. En av grunnene er at vestlig filosofi lenge har vært vestlige menns hovedanliggende. Deres etnosentriske perspektiver og lære har vært dominerende i det samfunnsrelaterte stoffet rundt musikk og andre felter. Dette har bidratt til samfunnet og utdanningssystemets mangel på kjennskap til læringsmetodene og praksisene til for eksempel afrikansk-amerikanske musikktradisjoner.

Denne neglisjeringen har paralleller til rase og rasisme som den jamaikansk-engelske filosofen Charles W. Mills oppsummerer som «hvit uvitenhet». Denne uvitenheten beror ikke på vond vilje, men på mangel av kunnskap, som i tillegg forsterkes av det språksentriske grunnlaget i formell utdanning; faktorer som bidrar til misforståelser om jazz, improvisasjon og musikkulturer utenfor Vesten.

Jazz er nært knyttet til ordet improvisasjon, men ordet brukes som nevnt vilkårlig; på måter som er ufullstendige og/eller på annen måte villedende. I en lærebok fra 2021 er improvisasjon definert som «å lage musikken der og da; uten å ha forberedt den på forhånd». Siden 1970-tallet har jeg tatt til orde for mer dekkende definisjoner av «improvisasjon» enn det som vanligvis finnes i populære kilder og leksikon. Derfor foreslo jeg en ny definisjon i Store Norske Leksikon (2021) for å understreke forberedelsesaspektet: «I kunst og musikk … er improvisasjon et resultat av grundige forberedelser.»

For å bli en dyktig musiker, håndverker eller en kompetent utøver innen et hvilket som helst felt, må du nøye etterligne dine forbilder. Dette er ikke et mål i seg selv, men en måte å utvikle en kunnskapsbase og hente inspirasjon til egen skaperkraft. Enhver seriøs artist innen musikk vet at forberedelser er selve grunnlaget som frigjør hen til å skape og samhandle med andre musikere.

Hvorvidt vår stadig utbredte og utviklede digitalkultur vil styrke eller svekke vår evne vår visdom og skaperkraft vil tiden vise. Men at sanntidsopplevelsen av direkte, improvisert aktiv samhandling og rommet for det uforutsigbare og eksperimentelle er mindre i dag enn for bare noen år siden, er innlysende og kan svekke vårt sensitive mottakssystem. Dette kan ha betydning for ulike samfunnssektorer, blant annet styringsformer der deltakelse og demokratiske beslutninger tas.

Hvordan vi bruker musikk, snakker om den, og i hvilken sammenheng eller kulturell kontekst den utspiller seg i tror jeg vil være den mest konstruktive måte å tilnærme seg musikk på. Således vil musikk og kunst bli en kraft som påvirker samfunnet positivt.

I løpet av min karriere har jeg observert hvordan læring og oppdagelse innen jazz har gitt musikere livslange insentiver og en base for inspirasjon og motivasjon, ikke bare i musikk, men også angående samfunnsbevissthet. Den eksperimentelle, utforskende og gledesfylte holdningen ved øyeblikkets samhandling der de aktive bringes ut av en forventning om resultater og motivert av å få ting til på best mulig måte, synes for meg en av de mest fruktbare måtene å bruke våre skapende ressurser på.

Genierklærte komponister og læringskulturer avledet derfra har overskygget kunnskapen og innsikten i andre kulturers musikk, som ikke hovedsakelig bygger sin musikk på skrevne tegn, men på det auditive og kroppslig nærvær. Skillet mellom deler av en vestlig orientering, absolutt musikk, og en oppfatning at musikk speiler kulturer og personer, fører ofte til uenighet og sterke diskusjoner. En mer pragmatisk tilnærming: hvordan vi bruker musikk, snakker om den, og i hvilken sammenheng eller kulturell kontekst den utspiller seg i tror jeg vil være den mest konstruktive måte å tilnærme seg musikk på. Således vil musikk og kunst bli en kraft som påvirker samfunnet positivt.

Det er viktigere enn noen gang at samfunnet vårt og dets utdanningssystem inntar et globalt perspektiv, bruker flerkulturelle ressurser, musikkens og kunstens kraft for å stimulere elevenes potensial. Samhandling i sanntid er nøkkelen til denne eksperimentelle holdningen – å endre, å skape og rystes – som et bidrag til et mer komplekst, helhetlig og tolerant syn på den verden vi er en del av.