Filmklassikere i Stavanger
Husker du musikken fra «Schindlers liste»? Eller Vietnam-filmen «Platoon» Kanskje musikken til Disney-filmen «Fantasia» om trollmannens læregutt sitter bedre i minnet? I morgen, fredag 3. desember, blir det mulig å få et gjenhør med musikken fra disse filmene – og mye mer musikk som har vært brukt i filmer. Da framfører Stavanger Symfoniorkester musikk som en rekke filmprodusenter har benyttet til å skape spesielle stemninger i sine filmer. Konserten ledes av Christian Eggen. Han skal også være solist i en sats fra en av Mozarts klaverkonserter, mens en av orkesterets unge fiolinister, Ingerine Dahl, skal spille den kjente tittelmelodien fra filmen «Schindlers liste».
Christian Eggen er født i Drøbak i 1957. Han har studert klaver i Salzburg, Wien, Paris, Luzern, New York og ved Norges Musikkhøgskole, hvor han hadde Robert Riefling og Arvid Fladmoe som lærere og hvor han tok dirigenteksamen i 1980 som eneste student siden 1976.
Allerede som 13-åring var han solist ved Festspillene i Nord-Norge, og i 1984 var han Norges representant ved «Biennale for Nordiske Solister». Som pianist er han svært allsidig, mens han som dirigent føler han at han har mest å tilføre den nye musikken. Han har bidratt til å bringe norske ensembler opp til et høyt internasjonalt nivå. Han ledet Ny Musikks Ensemble 1981-87, og er nå tilknyttet Cikada, Oslo Sinfonietta og Borealis-ensemblet. Han har dirigert Royal Philharmonic i London, og har samarbeidet med flere av nåtidens kjente komponister. Christian Eggen er selv en flittig komponist av kammer- og orkestermusikk og musikk til teater og film. Han har også arbeidet som TV-regissør i musikkprogram som «Vox». Han har gjestet SSO en rekke ganger tidligere, både som dirigent og som klaversolist. Han er dirigent og medlem av juryen for SSO`s Nordisk Komponistverksted 2004/05, og er engasjert som dirigent for orkesterets planlagte innspilling av Fartein Valens verker (BIS Records).
Ingerine Dahl (1980) er født og oppvokst i Stavanger. Hun begynte å spille fiolin som treåring og startet i 1993 studier ved Høgskolen i Stavanger med prof. Frantisek Veselka. Siden fulgte studier ved Det Kgl. Danske Musikkonservatorium i København, Conservatoire de la Musique de Lausanne og ved «Mozarteum» i Salzburg.
Ingerine Dahl har allerede gjort seg bemerket både som solist og kammermusiker. Hun har mottatt flere betydelige stipend og priser, bla.a SR-banks G9alt stipend i 2002 og Shellprisen i 2003. Hun er prisvinner i Norges Strykemesterskap og Den Danske Violinkonkurance, og med Trio Arte i den sveitsiske Jeunesse Musicale Trio Competition. Hun har vært solist med blant andre Danmark Radios Orkester og Copenhagen Baroque Ensemble, og i 1999 var hun solist med Stavanger Symfoniorkester i serien «Unge Solister». Høsten 2004 tiltrådte hun stillingen som alternerende 2.konsertmester i SSO.
I kjølvannet av Edisons fonograf fra 1877 kom en rekke patenter på 1890-tallet som forsøkte å kombinere lyd og bilde. Utfordringen med å etablere levende bilder var imidlertid så stor at det var enklere å organisere musikkfremførelser parallelt med filmfremvisningen enn å integrere lyden i filmproduksjonen. Stumfilmperioden var med andre ord ikke stum, men full av ledsagende musikk, enten av en enslig pianist, et kinoorgel (med mange ekstra lydeffekter) eller av et mini symfoniorkester. Stumfilmene ble sendt ut på markedet med forslag til musikkinnslag til filmens ulike episoder, og det var musikkens/musikernes hovedoppgave å skape kontinuitet i den nokså oppstykkede filmfortellingen.
Filmen ’The Jazz singer’ fra 1927 (med sangeren Al Jolson) ble den første stor lydfilmsuksessen, selv om den ikke var noen gjennomarbeidet lydfilm. Utover på 1930-tallet dreide alt seg om lydfilm (stumfilmartistene ble satt på gaten) og det eneste som overlevde skiftet var bruken av musikk under hele filmens handlingsforløp. Hollywoods parole om at filmmusikken ikke skal merkes av tilhøreren, fikk en motreaksjon i Frankrike hvor de hevdet at lyden, både musikk og andre effekter, med fordel kunne monteres mot og ikke med bildets uttrykk. Ut over å sikre kommersiell suksess gjennom populære musikkinnslag ble lydfilmens bruk av musikk og andre effekter stadig mer nyansert, og frykten for stillheten, «lydhullet», avtok etter hvert som teknikken muliggjorde synkronisering av både de visuelle og de auditive virkemidlene.
Filmen fant fort sin selvstendighet mellom maleri/bilder og teater/opera, og resultatet ble en særlig forkjærlighet for det naturalistiske uttrykket. Dette medførte også at valget av musikalske virkemidler gjerne gikk samme vei. Med stumfilmens ’klipp og lim’ karakter ble også musikken full av kontraster. I lydfilmen ble det mer vanlig å etterstrebe musikk som kunne etablere en generell stemning som var karakteristisk for hele filmen («mood-teknikk»). Det som skulle understrekes ekstra ble skrevet på en annen måte og da gjerne nokså naturalistisk («under-score-teknikk») eller imiterende («mickey-mousing»).
Et musikalsk uttrykk er i langt mindre grad enn tilfellet er med et billeduttrykk, i stand til å være entydig hvis det ikke finnes utenommusikalske referanser som gir tydelighet. Dermed åpnes det opp for ulike funksjoner av musikken i filmuttrykkets tjeneste: 1. Parafrasering: Filmscenene har entydig uttrykk og musikken understøtter dette. 2. Polarisering: Filmscenene har et ambivalent eller nøytralt uttrykk og musikken etablerer en entydighet i situasjonen. 3. Kontrapunktering: Filmscenene har et entydig uttrykk og musikken har et likeså entydig men motsatt uttrykk.
Tradisjonell komposisjonsteknikk har vært grunnlaget for etableringen av filmmusikkens parafraseringsteknikk, men virkemidlene strekker seg langt inn i den moderne musikkens lydverden. Bruken av klassisk musikk har imidlertid vært mer knyttet til funksjonene 2 og 3, da publikum i slike tilfeller allerede har et forhold til det musikalske uttrykket og filmskaperen da kan bruke dette for å etablere kompliserte uttrykk full av estetisk skjønnhet og ettertenksomhet.
I Stavanger Konserthus i morgen kan du høre disse filmklassikerne. Konserten bindes sammen av konferansier Anders Moberg.
Ledige stillinger
GIOACCHINO ROSSINI (1792-1868)
Fra operaen ’Wilhelm Tell’, ouverture
SAMUEL BARBER (1910-1981)
’Adagio for strykere’ op. 11
WOLFGANG AMADEUS MOZART (1756-1791)
Konsert for klaver og orkester nr. 21 C-dur KV 467 (2. sats – Andante)
Solist: Christian Eggen
PAUL DUKAS 1865-1935)
Trollmannens læregutt
RICHARD STRAUSS (1864-1949)
Fra tonediktet ’Also sprach Zarathustra’ op. 30
JOHANN STRAUSS d.y. (1825-1899)
’An der schönen blauen Donau’ op. 314
GUSTAV MAHLER (1860-1911)
’Adagietto’ fra Symfoni nr. 5 ciss-moll
JOHANNES BRAHMS (1833-1897)
Ungarsk dans nr. 5 g-moll
JOHN WILLIAMS (1932)
Tema fra filmen ’Schindlers liste’
Solist: Ingerine Dahl, fiolin
RICHARD WAGNER (1813-1883)
Fra operaen ’Valkyrien’: Valkyrierittet
