Marte Wulff og Charlotte Qvale på scenen i Oslo Konserthus under "Nyttårsløfter til Gaza", der de fremførte sin nye låt, “How Many”. De to startet opp Artistenes blandakor for Palestina i fjor, og står bak initiativet til støttekonserten for Palestina sist lørdag. (Foto: Oda Aunan)

Nyttårsløfter til Gaza: Musikk, solidaritet og kjærlighet

– Jeg sjekker på hvilken side artistene står før jeg kjøper plater og konsertbilletter. Jeg vil ikke bruke pengene mine på artister som støtter folkemord, skriver Ballade-frilanser Thomas Kolbein Bjørk Olsen. Her samler han tankene etter “Nyttårsløfter til Gaza” i Oslo Konserthus sist lørdag.

Kalender

Dette er en kommentar, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner. 


Sist Ballade prata med Artistenes blandakor for Palestinas
grunnleggere i desember var det 340 norske artister som hadde sluttet seg til koret. I dag er tallet 402.

Det er gledelig å se at det er så mange som tar et standpunkt mot folkemord. Det gjør det lettere for meg som forbruker å velge hvor pengene mine skal gå.

Under et innlegg på Artistenes blandakor for Palestinas instagram skriver en person at konserten ikke kunne ha blitt arrangert i Sveits, hvor den ville bli stemplet som antisemitisme. Det samme gjelder Tyskland, hvor jeg, og ca 100 000 palestinere bor.

Der banker politiet opp folk som går i fredelige demonstrasjonstog, og pressen skriver at alle som støtter Palestina er jødehatere.

Da er det befriende at det fortsatt er lov i Norge å vise sin støtte til Palestina, og sin forakt for okkupasjon og folkemord.

Arve Tellefsen under «Nyttårsløfter til Gaza» i Oslo Konserthus. (Foto: Julia Marie Naglestad)

Herbert Grönemeyer, Xavier Naidoo og Nena ville blitt kansellert på flekken om de kritiserte Israel. Men i Norge er vi heldige, fordi Åge Aleksandersen, Hkeem og Bertine Zetlitz fortsatt kan gjøre det.

Her kan arrangøren stille i sofaen til “God Morgen, Norge” og NRK-nyhetene lage reportasje fra prøvene uten å stemple artistene som antisemitter. Tyske medier ville aldri klare å se saken fra den vinkelen. “Men Hamas!?”.

Og honnør til Oslo Konserthus. I Tyskland ville en institusjon som dem havnet i en mediestorm fortere enn noen kunne fullføre setningen “men 7. oktober…”.

Ta bare en kjapp titt på Archives of Silence, så forstår man hvor dårlig det står til i et av Norges viktigste eksportmarkeder for musikk og kultur. Arkivet dokumenterer hvordan musikk-, kunst- og kulturpersoner og institusjoner blir sensurert og kansellert over en lav sko.

Men det betyr såklart ikke at de norske artistene ikke risikerer noe ved å støtte Palestina på en norsk scene, eller ytre seg i norske medier og sine sosiale medier.

På lørdag understreket Mads Gilbert og Leo Ajkic at det sto respekt av artistenes deltakelse. Gilbert mente artistene viste ekte solidaritet ved å bruke sitt talent og sine plattformer, uten tanke på profitt, i sin støtte til Palestina. Ajkic la til at det kanskje ville være siste gang Hollywood ringte Sondre Lerche for å få med låter på soundtracks. Kanskje som en spøk. Men kanskje er det sant.

En annen ting de risikerer er ren samvittighet.

Som Charlotte Qvale sa under åpningen av konserten: “Vi har vært ufrivillige vitner til folkemord i 16 måneder”. For oss som ikke klarer å se bort har det tatt på og satt sine spor.

Uansett hvor glad jeg er i musikk føles det feil å danse eller gå på konsert når man vet at folk blir kastet ut av husene sine, bombet, skutt, bulldoset og regelrett myrdet. Mens Norge, og Tyskland, tjener penger på investeringer på okkupert land, og leveranser av våpen- og våpendeler.

Før jeg kjøper konsertbilletter i dag sjekker jeg først på hvilken side artistene står. Jeg vil ikke støtte noen som støtter folkemord. At artister velger å ikke uttale seg er for så vidt greit. Men det skal mye til for at jeg vil bruke mine penger på dem.

Noen vil ikke blande musikk og politikk. Men er det å ta stilling til folkemord egentlig politisk? Noen ganger trenger man bare å være et medmenneske. Man trenger ingen mastergrad for å avgjøre om folkmord er bra eller dårlig.

Men heldigvis har vi minst 402 artister i Norge som tør å ta stilling. Og det betyr minst 402 artister jeg kan kjøpe plater og konsterbilletter av, og ikke minst følge på sosiale medier. Og arrangementer som “Nyttårsløfter til Gaza” er utrolig viktig for å få revet bort noen skylapper.

Arve Tellefsen og Kari Bremnes backstage i Oslo Konserthus. (Foto: Julia Marie Naglestad)

Folk som syns dette er kompliserte greier får kanskje en enklere inngang når de ser at respekterte og joviale artister som Marit Larsen, Frida Ånnevik og Lars Vaular tør å ta et standpunkt.

Og for et show. Det er bare å ta av seg hatten for Qvale og Wulff som har tatt initiativet til konserten, og til alle artistene, Oslo Strings og husbandet som ga alt for saken.

Musikken ble nydelig vevd sammen med Agnes Kittelsens gestaltning av dagboknotatene til Mads Gilberts venn og kollega, Dr. Khalil Khalidy. Det ga oss et innblikk i hverdagen i Gaza som ingen nyhetssendinger kunne ha gjort.

Blandakoret ble også brukt som en rød tråd gjennom konserten, i både store og små grupper.

Hkeem under Nyttårsløfter til Gaza 25. januar, der han framførte «Halsen min har sår». (Foto: Oda Aunan)

Sondre Lerches “Sentimentalist” og Fay Wildhagens “Golden” ble for eksempel begge backet av 25 korister, noe man ikke får oppleve hver dag.

Og Mimmis mektige “Porcelain” med Kjetil Bjerkestrand på konserthusets imponerende pipeorgel ga gåsehud. Arve Tellefsen og Ella Marie tok rommet helt alene, førstnevnte med “Gabriel’s Oboe”, og sistnevnte med en joik til barna i Palestina.

Åge Aleksandersen hadde med seg “Va det du Jesus”. En sang han skrev for 43 år siden, med bakgrunn i Sabra- og Shatila-massakrene. “Den kunne like gjerne vært skrevet i dag”, sa han oppgitt fra scenen. Før han steg ned i midtgangen, med palestinaskjerf over skuldrene, og sang blant folket.

Åge Aleksandersen framførte “Va det du Jesus”, en sang han skrev etter massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982. (Foto: Oda Aunan)

I “Rim sin stemme” sang Kari Bremnes om hennes nå avdøde venninne Rim Banna, den palestinske sangeren, komponisten og aktivisten kjent for mange her hjemme gjennom en rekke samarbeid med norske artister og plateselskapet Kirkelig Kulturverksted.

Rola Srour, kveldens eneste palestinske artist, sang “Ya leil ma atwalak” (“Å natt, hvor lang du er”), som hun også fremførte under FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk i Oslo domkirke i fjor.

Kari Bremnes framførte “Rim sin stemme”, en sang om Bremnes’ venninne Rim Banna. Den palestinske sangeren, komponisten og aktivisten gikk bort i 2018. (Foto: Oda Aunan)

Lars Winnerbäck og Erlend Ropstad stod for de mest rocka innslagene med henholdsvis “Själ och hjärta” og “Holde vakt”. Bertine Zetlitz og Bugge Wesseltoft fremførte Zetlitz’ 24 år gamle singel “Fate”, og Darling West hadde med seg Louien, Signe Marie Rustad og Marit Larsen på “How I Wish”. Sistnevnte sang også Karoline Krügers “For vår jord” solo.

Lars Vaular framførte “Noe”, og Hkeem avsluttet sin “Halsen min har sår” med tre ganger “Fritt Palestina”.

Mot slutten av konserten sang Charlotte Qvale og Marte Wulff sin nye låt “How Many”. Før Malin Pettersen og Daniel Kvammen fremførte “Vi må bære barna”, dedisert til barna i Gaza.

Ifølge lege og aktivist Mads Gilbert viser de siste rapportene at 16 000 barn er drept, men at tallene mest sannsynlig er 40 prosent underrapportert. Samtidig har rundt 17 000 barn mistet alle sine familiemedlemmer. Gilbert minnet også om at dette ikke er en naturkatastrofe, men at den er menneskeskapt. Og Palestina kjemper imot okkupasjonen, med Folkeretten på sin side.

Konserten samlet inn rundt én million kroner som går til The Palestinian Medical Relief Society, som er en lokal organisasjon uten innblanding fra Vesten.

Under konserten sa Mads Gilbert klart og tydelig ifra at Palestina ikke trenger vår medlidenhet. De trenger vår solidaritet. Dette var ikke en veldedighetskonsert, men en solidaritetskonsert.

Artistenes blandakor for Palestina. (Foto: Oda Aunan)

“Mange vil nok si at det er best om pengene går via vestlige organisasjoner, slik at pengene ikke havner hos terrorister. Men hvem er det som egentlig er terroristen her”, sa Mads Gilbert, og ga selv svaret: “Israel!”

Artistene signerte «et løfte om solidaritet». (Foto: Julia Marie Naglestad)

Marte Wulff mente konserten var “et løfte om solidaritet, og at vi ikke gir oss”. Og da artistene og publikum smelta sammen til et 1500 personer sterkt blandakor for å synge Nordahl Griegs “Til ungdommen” som punktum for programmet, føltes det som at alle i salen skrev under på det løftet.

Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen?

Musikk, solidaritet og kjærlighet.

Fritt Palestina!

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo