Bli med på Færden

– Hei, og gratulerer med statusen som Husvarm på Riksscenen! Er det et sted du selv har vært ofte?

– Ja, absolutt. Riksscenen har skapt en fantastisk arena for folkemusikk og folkedans i Oslo, et sted det er godt å komme til både som musiker på scenen og som publikummer. Det har vært et springbrett inn i mye av det jeg holder på med i dag.

– Riksscenen er dyktige folk som lager arenaer for utforskning, som initierer nye møter og gjør det mulig å sette i gang samarbeid som man lenge har drømt om å gjøre. Nå ser jeg fram til konsertene vi har satt opp denne våren.

– Du skal gjøre tre konserter her denne våren. Den første av disse er «Harefærd», i et slags familieband med din mor, Marit Halvorsen, og Knut Reiersrud. Hva slags repertoar kan vi forvente oss her?

– Tittelen Harefærd var det Knut som kom på. Det er rett og slett en sammensetning av våre tre etternavn, Halvorsen, Reiersrud og Færden. Litt sånn Hare Krishna. Eller kanskje harens ferd.

Tuva Færden, Knut Reiersrud og Marit Halvorsen er Harefærd. (Foto: Martin Hagfors)

– Repertoaret består hovedsaklig av låter fra albumet Ballads and Blues from the 20′s, volume 1, som Knut ga ut under pandemien. En samling sanger om det tiåret vi lever i nå – og dets utfordringer. Det var i forbindelse med den innspillingen at familieorkesteret spilte sammen for første gang.

– Hva er årsaken til at folkemusikken ble en lidenskap for deg?

– Jeg vokste opp i en leilighet på Gaustad, og senere på Berg/Ullevål stadion, med en pappa som var lege og en mamma som jobbet i barnehage. Men det ble spilt mye musikk i stua hjemme. Mamma var utdannet musikkpedagog ved Barratt-Due og spilte i orkester. Jeg husker at jeg fikk være med på øvelsene. Jeg lå under stolen der mamma spilte tverrfløyte, og lot lyden strømme inn i kroppen.

– Mitt første møte med hardingfela var da jeg var seks år gammel. Vi var på Telemarkfestivalen i Bø i 1995. Mamma skulle på kurs for å lære folkesang. Jeg skulle på kurs i folkemusikk og folkedans for barn med Torgeir Strand. Jeg klarte så vidt å strekke armen ut for å holde rundt halsen på hardingfela.

– Fela var så vakker, med et dragehode på toppen, rosemaling – og strenger som lagde lyd. Vi fikk lov til å bruke buen på strengene. Hjemme igjen etter sommerferien kunne jeg ikke gi slipp på denne magien. Alt jeg ville var å få oppleve den igjen.

Tuva Færden fikk hardingfela i hendene som seksåring. Siden har hun ikke sluppet den. (Foto: Karstein Grønnesby)

– Så det er nok en god blanding av en indre drivkraft og fascinasjon for musikken, men også miljøet. Alle de fantastisk fine folkene, læremestre, eldre og yngre forbilder, historiene og møter med mennesker.

– Tenker du at folkemusikken og folkedansen er et musikalsk koldtbord alle kan forsyne seg av – eller er det på en måte lettere om man kommer fra spellemannsmiljøer og tradisjonsområder for folkemusikk?

– Nå snakker du jo med en som kommer fra Oslo og spiller hardingfele, uten å ha noe bestemt tilhørighet til en tradisjon. Jeg synes det er positivt at folk bruker folkemusikken og folkedansen. Musikk er musikk, og det finnes så mange måter å uttrykke den på. Det er spennende og interessant med nye innganger og opplevelser av musikk som allerede eksisterer. Men det er alltid viktig å henvise til kilder og opphavspersoner, som i all annen musikk og kunsteriske uttrykk.

– Det var mye fokus på at jeg burde velge meg en tradisjon og et område å fokusere på. Av den grunn har det ikke alltid vært like lett å finne sin egen stemme og identitet. Men jeg har funnet ut at dette også gir en form for frihet, og kanskje tilgang til mye annet. Det var jo instrumentet i seg selv jeg forelsket meg i. Jeg søker ulike måter å bruke det på i mitt eget uttrykk.

– Lærer du deg hovedformen, så står du fritt til å forme slåtten selv etterpå. (Foto: Knut Utler)

– Musikken utvikler seg og beveger seg. Jeg tror bevaring og videreutvikling går litt hånd i hånd. Jeg er også opptatt av bevaring. Som spellemannen Vidar Lande sa til meg så fint en gang: – Lærer du deg hovedformen, så står du fritt til å forme slåtten selv etterpå.

– Hva vil du si er dine idealer som musiker, sanger og danser?

– Det er er mange og mye som har inspirert og inspirerer meg. Jeg inspireres av hverdagslige øyeblikk og møter med mennesker. Og fine minner fra barndommen. Jeg var fascinert av sirkus og grasiøse skøytedansere. Jeg kan like å høre på et ustemt piano, en gammel stemme. Jeg har aldri vært så opptatt av å dyrke enkeltpersoner, men jeg liker alle som har en stemme med et skår i. I det innspilte er det mye som fort blir for polert.

– Det er ikke så mye som slår musikk i møte med et publikum. I det spontane, de små feilene, alt det som er midt i mellom og finnes mellom hver tone. Det som oppleves kun denne ene gangen. Det får du ikke på samme måte i mye av den innspilte musikken som blir produsert nå i dag.

– Du har også spilt med trioer som Vrang og Raabygg. Er det noe med selve trio-formatet som appellerer til deg?

– At jeg har vært i såpass mange trio-konstellasjoner er ikke så nøye gjennomtenkt. Det har blitt sånn. Men et trio-format kan absolutt ofte fungere veldig fint. Det kan gi en fin variasjon og balanse i uttrykket. Tre som spiller på lag, og utfordrer hverandre i uttrykket. Eller bidrar til balanse og kanskje finner et møtepunkt mellom motpolene. Men det kan være utfordrende også.

– Den andre konserten har fått tittelen «Greiner», og er med musikere fra forskjellige opphavsland. Er det riktig å kalle den en reise gjennom røtter og tradisjoner?

– Jeg er veldig nysgjerrig på andre kulturer og tenker på musikken som et slags urspråk, et felles språk som strekker seg over grensene vi mennesker lager. Alle musikerne jeg har med meg i ensemblet står tydelig i seg selv som utøvere, samtidig som de strekker greinene sine utover og er flerspråklige i det musikalske uttrykket sitt.

Tuva Færden og bandet i produksjonen «Greiner». Tuva Færden – hardingfele, vokal; Javid Afsari Rad – santur, saz, vokal; Luiz Murakami – gitar, shakuhachi, vokal; Jo Berger Myhre – kontrabass og Michaela Antalová – perkusjon, fujara. (Foto: Knut Utler)

– Du spiller selv hardingfele og lyre. I tillegg er du også danser og sanger. Føler du at dette er en kuntnerisk vekselsvirkning som fører til ny inspirasjon?

– Absolutt. Jeg har tidligere følt meg litt låst av samfunnets behov for å kategorisere og sette ting i bås. Når er jeg danser? Når er jeg instrumentalist? Indra Lorentzen, som jeg har laget forestillingen Entré – Sorti sammen med, har vært en viktig mentor i veien mot et mer solistisk uttrykk med kroppen som instrument – der instrumentet, stemmen og dansen står i sammenheng med hverandre som et helhetlig uttrykk.

Tuva Færden i forestillingen Entré – Sorti, som hun har laget sammen med danser, koreograf og instruktør Indra Lorentzen. (Foto: Elin Terese Osjord)

– Jeg har det siste året utfordret meg selv mer i det improvisatoriske feltet, med bevegelse og instrument som et helhetlig uttrykk. Hva skjer når kroppen fungerer som en premissleverandør? Hvordan påvirker ulike positurer bevegelsen til musikken? Entré – Sorti er en danseforestilling som beveger seg mellom scenen og det virkelige liv.

– Den forteller oss om ulike mennesker i en helhetlig musisk forestillingsform. Der forskjellige karakterer representerer ulike mennesker, ulike stadier i livet, følelser og sinnstilstander. Stemmer som finnes i oss alle. Det gjør oss kanskje oppmerksomme på det fine i det rare, det store i det lille.

– Hvor viktig er det for deg å kommunisere med publikum?

– Det er viktig. Kommunikasjon kan handle om å være tilstede i seg selv, og gi publikum muligheten til å se eller høre noe som både beveger seg innenfor og utenfor. Å bli dratt inn i en tilstand, en energi og oppleve alt det som er imellom. Det er også kommunikasjon.

– Jeg har det siste året utfordret meg selv mer i det improvisatoriske feltet, med bevegelse og instrument som et helhetlig uttrykk, forteller Tuva Færden, som har et travelt år foran seg. (Foto: Elin Terese Osjord)

– Det er ellers en del som skjer framover nå. I februar skal jeg på Norgesturné med brasilianske Luiz Murakami. Deretter blir det noen konserter og plateinnspilling med trioen Mojna. Thomas Eriksson har komponert skikkelig fin musikk som skal spilles inn i mai. Og så blir det jo konsertene på Riksscenen. I juni skal jeg på turné i Japan med Magnus og Sophia Stinnerbom og flere andre. Det gleder jeg meg veldig til.

– Ellers ser jeg frem til et samarbeid med danseren og musikeren Jon Bugge Mariussen og Emma Öberg. Jeg har også noen andre prosjekt på lur som jeg håper å få videreutviklet høsten 2025.

– Jeg er takknemlig for at jeg har mye på planen. Det er ikke gitt at det alltid er sånn. Så jeg prøver å være tilstede og nyte alt det jeg får oppleve. Men jeg må bli flinkere til å balansere tiden. Det er viktig med pusterom også.

En kortere utgave av dette intervjuet kan også leses på nettsidene til Riksscenen.