Knut Reiersrud sprer sine vinger i skumringen

«Uglen sprer sine vinger i skumringen» lyder et kjent sitat av filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). Poenget hans var at visdommen kommer til oss først etterskuddsvis.

Sitatet er blitt aktualisert i vår egen tid gjennom hvor handlingslammet verdenssamfunnet virker i møte med den pågående klimakrisen. Dette er et tema som også Knut Reiersrud er opptatt av, ikke minst på albumet Heat (2018), der platetittelen nettopp spiller på den globale oppvarmingen.

Nå har uglen – både som symbol og som et litt skummelt fuglerop – fulgt vår kosmopolitiske blueslegende like siden barndommen, da han 4-5 år gammel lekte i skogen ved Østensjøvannet sørøst i Oslo kommune.

– Jeg hørte bare lyden av mor som ropte «u-uuu» – og uglen som blandet seg inn med sitt «u-uuu».

– Det var en ugle som blandet seg når moren min ropte meg inn til middag, forteller han.
– Skogen lå et stykke unna, så konsonantene forsvant når hun ropte «Knu-uut» – så jeg hørte bare lyden av mor som ropte «u-uuu» – og uglen som blandet seg inn med sitt «u-uuu».

– Etter hvert fant jeg ut at det var et intervall, et sånt med to toner – og på pianoet hjemme fant jeg ut at de to tonene klang fint sammen. Jeg fant også ut av hva som var grunntonen, og dermed hadde jeg en treklang. Så uglelyden er på en måte ryggraden i musikken min.

FAMILIETRIO: Gunnar, Knut og Tone Reiersrud spiller sammen i 1964. (Foto: Privat)

– Hva er historien bak uglesmykket du har rundt halsen?
– Kun at jeg fant det i East Village i New York for ti år siden. Jeg mistet det kort tid etter, og siden har det blitt et prosjekt å få tak i nytt hver gang en ugle blir borte.

– Du brukte også fuglelyder da du sang ditt eget arrangement av Alf Prøysens «Lille måltrost» på konserten i går. Min venn Stein Tofte, som er min sjåfør her i Haugesund, sa at kvitringen du brukte i går ikke var fra noen måltrost?
– Ja, det er nok riktig. Jeg spilte i Nord-Sverige, og da var det en i salen som – mens jeg trykket på tasten for «taltrast», som det heter på svensk – sa at «det der är inte taltrast», og ba meg gjette hvilken fugl det egentlig var. Det syntes jeg var så dumt, og svarte med å foreslå «smörgås».

Stein Tofte, som sitter ved siden av under intervjuet, lager en fuglelyd. «Er det måltrost?» spør Knut. «Nei, det var kattugle» svarer Stein, og fortsetter med å imitere måltrosten. «Å, det er nydelig» kommenterer Knut, mens jeg forklarer at Stein Tofte er leder av Norsk Ornitologisk Forenings lokallag i Stavanger.

– Jeg spiller litt bluesgitar selv, og har sammenlignet svarttrost og måltrost, sier Stein, som mener at måltrosten er en bluesmusiker; mer bundet til formen – mens svarttrosten er en improviserende jazzmusiker.
–  Nettopp. Det er lengre steg, med de intervallene, bekrefter Knut.

– Det er alltid en sorg knyttet til tiden når svarttrosten forsvinner.

– Det er alltid en sorg knyttet til tiden når svarttrosten forsvinner. De kommer i slutten av april, og er her gjennom hele mai og juni, sier han.

– Da sitter de på taket og synger hele dagen, før de gir seg rundt 11-tiden på kvelden.

– Så kommer de tilbake i firetiden på natten, og på morgenen er det masse. Jeg pleier ofte å spille med på gitar, og bare finne de intervallene. Det er helt nydelig.

GITARSPORT: – Slike sprell er det nærmeste jeg kommer sport, sier Knut Reiersrud, som avsluttet årets Sildajazz-konsert med å fortsette å spille mens han rullet rundt på scenegulvet. (Foto: Jarle Hovda Moe)

– Nå havner vi langt utpå, kommenterer jeg.
– Nei, jeg synes det er fint å snakke om. Det er morsommere å snakke om sånne ting enn når jeg var født og hvilket band som var det første jeg spilte i og sånt.

– Det var ellers en utrolig avslutning i går, der du rullet rundt på gulvet med beina opp [se slutten av video over]. Var det planlagt, eller er det noe du har gjort flere ganger?
– Det hender at jeg gjør det. Den første gangen var på en konsert i Kunming i Kina i 2005. Jeg tenkte meg at det var det minst kinesiske man kan gjøre på en konsertscene der – å gå så ut av kontroll – så derfor gjorde jeg det der.

– Det var i en svær konsertsal med tusenvis av mennesker, og akkurat den sekvensen ble filmet. Du finner den på Youtube.

– Men har du fysikk til å gjøre slike sprell?
– Altså, det er det nærmeste jeg kommer sport, men det går, det altså. Jeg droppa det lenge, men nå har jeg begynt å gjøre det litt igjen – ikke minst fordi jeg er begynt å spille akustisk gitar gjennom gitarforsterkere. Da får du mulighet til å overstyre og sånt noe – det blir så flatt og kjedelig om du gjør sånt gjennom en DI-boks.

– Hva er greien med at du skifter gitarer hele tiden? Det virket som om du hadde ti gitarer med deg.
– Det var bare fire, opplyser han.

– Jeg hadde en «high strung», som er rigget som hardingfele på en måte – slik at jeg kan spille slåtter, så var det en helt vanlig akustisk gitar, som er god til å spille komp, og så har jeg en Dobro stålgitar – den har den der varme mellomtonen, og passer best til å spille litt sånn arrangert musikk. I tillegg hadde jeg en Weissenborn-gitar, som er hul hele veien opp langs halsen.

SOLOKONSERT I HAUGESUND: Knut Reiersrud var i storform da han spilte for et korona-begrenset publikum på årets Sildajazz. (Foto: Jarle Hovda Moe)

– Hvilken gitar er favoritten eller «varemerket» ditt, slik som Mark Knopflers røde Fender Stratocaster?
– Jeg har en grønn «strat», som er den gitaren jeg absolutt har brukt mest, da. Den er helt utslitt nå, så den skal til reparasjon for mange tusen kroner for å få den i stand igjen. Men det er vel den de fleste forbinder meg med.

– Så den har vært med deg hele veien?
– Nils Einar Vinjor og jeg kjøpte hver vår i London da vi var på turné med Silje Nergaard i 1989, så den har vært med meg i 32 år. Det er ganske mye. Den har liksom vært med på hele reisen fra Blå koral (album med Iver Kleive (orgel) og Nils Einar Vinjor (gitar). Utgitt på Kirkelig Kulturverksted i 1991 og en klassiker i enhver platesamling, journ. komm.) og den tiden – etter at jeg liksom ble litt kjent.

– Det er jo også en helt magisk plate. Jeg hørte på den igjen i bilen på vei hit. Du har liksom en tone som kommer langt borte fra. Det er ikke slik brautende og flashy musikk; det er mer ettertenksomt. Som om det kommer langt innenfra.
– Det er hyggelig at du sier det.

Reiersruds nye plate, A New World, er nesten litt i slekt med Blå koral på den måten at han bruker et kjent symfonisk tema. Den gangen var det salmen «O bli hos meg», som Gustav Mahler brukte i sistesatsen av Symfoni nr. 9, mens det denne gangen er snakk om to av de mest ikoniske symfonisatsene innenfor klassisk musikk: Allegretto-satsen fra Beethovens Symfoni nr. 7 og Largo-satsen fra Dvořáks Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’. Dvořák sa at han skrev Largo-satsen etter å ha blitt inspirert av spirituals sunget av hans afrikansk-amerikanske elev Henry Thacker Burleigh (1866-1949).

– Den har en slik melodi som når du hører den føler at alltid har vært der, sier jeg.
– Absolutt. Du har også «The Negro Folk Symphony», skrevet av den afroamerikanske komponisten William Dawson. Den er også veldig fin; han følger på en måte skjemaet til Dvořák.

Her er det på sin plass med en liten digresjon, siden William Dawson (1899-1990) er en komponist som fortjener å løftes frem. Hans «Negro Folk Symphony» (1934) ble urfremført i Carnegie Hall av legendariske Leopold Stokowski og Philadelphia Orchestra ­(kjent som dirigenten og orkesteret i Disneys Fantasia (1940), den første kommersielle filmen med stereolyd).

«In this composition, the composer has employed three themes taken from typical melodies over which he has brooded since childhood, having learned them at his mother’s knee» skrev Dawson selv i programmet til urfremførelsen.

«The most distinctive and promising American symphonic proclamation which has so far been achieved».

Publikum var begeistret, og kalte komponisten tilbake på podiet flere ganger for gjentatte ovasjoner. «One is eager to hear it again and yet again» skrev Pitts Sanborn i The New York World-Telegram, mens Leonard Liebling i The New York American slo til med at den var «the most distinctive and promising American symphonic proclamation which has so far been achieved».

Til tross for den varme mottagelsen kom symfonien aldri på repertoaret i andre orkestre, og Dawson skrev ikke flere symfonier.

Stokowski gjorde en anerkjent innspilling av en revidert utgave av symfonien i 1963, og plateselskapet Chandos løftet den frem fra glemselen i serien «American Series» (vol. 5, 1994) – fremført av Detroit Symphony Orchestra dirigert av Neeme Järvi. Det finnes også en fin innspilling utgitt i fjor i plateselskapet Naxos’ «American Classics»-serie – med ORF Vienna Radio Symphony Orchestra dirigert av Arthur Fagen.

Antonín Dvořák på sin side komponerte Symfoni nr. 9 i 1893, da han var direktør for National Conservatory of Music of America. I et intervju med New York Herald samme år kom han med en uttalelse som siden er blitt mye sitert:

Det er vel knapt noe av vår tids populærmusikk som ikke har bakgrunn i svarte musikkformer – ikke minst blues, som ligger i bunnen av det meste av Knut Reiersruds musikk.

«I am now satisfied that the future music of this country must be founded upon what are called the negro melodies. This must be the real foundation of any serious and original school of composition to be developed in the United States. When I first came here last year I was impressed with this idea and it has developed into a settled conviction. These beautiful and varied themes are the product of the soil. They are American.»

Kunstmusikken var den gangen en hovedsakelig europeisk tradisjon, der Dvořák så for seg vitalt og nytt musikalsk blod fra etnisk-amerikansk og afroamerikansk musikk. Slik sett var det nærmest profetiske ord; det er vel knapt noe av vår tids populærmusikk som ikke har bakgrunn i svarte musikkformer – ikke minst blues, som ligger i bunnen av det meste av Knut Reiersruds musikk.

HAR GJORT EN BLUESREISE: – Jeg mente at det nesten var umoralsk å nærme seg den typen musikk – man måtte nesten være svart og plaget for å få lov til å spille. (Foto: Jarle Hovda Moe)

– Hvor kom ideen om å gjøre Dvořáks Largo-sats fra?
– Jeg sitter ikke på så mye kunnskap om klassisk musikk, selv om faren min spilte klassisk musikk, og hans far igjen. Min sønn Peder spiller også bare klassisk musikk, så jeg er omgitt av folk som liker klassisk musikk. Selv er jeg liksom familiens «blå får», som bare hører på denne primitive bluesmusikken, forteller han.

– Jeg er omgitt av folk som liker klassisk musikk. Selv er jeg liksom familiens «blå får», som bare hører på denne primitive bluesmusikken.

– Så det må ha vært en grad av gjenkjennelse, men det var først da Terje Mosnes var gjest i Bluesasylet at jeg virkelig oppdaget Dvořák-satsen.

Han viser her til sitt eget faste radioprogram om blues og jazz, som har gått på NRK Radio siden 2004. Programmet med Terje Mosnes ble sendt 10. november 2018.

– Mosnes hadde valgt ut tre klassiske stykker som han mente enten var påvirket av eller ville påvirke svart musikk, og denne var et av dem. Jeg syntes den var innmari fin.

– Så hadde det seg slik at jeg litt senere gikk forbi Kringkastingsorkestret (KORK) i Store Studio. Der traff jeg Frode Larsen, som er KORKs kunstneriske leder, og som jeg kjenner fra jeg et par år tidligere skrev melodi til middelalder-balladen Ivar Elison.

MANN MED HATT: På konsertene er stort sett Reiersruds ansikt skjult under hattebremmen – noe som ikke er like lett å få til med en alpelue. (Foto: Jarle Hovda Moe)

Dette var et oppdrag Reiersrud fikk i forbindelse med at Nasjonalbiblioteket ferdigstilte et mangeårig vitenskapelig prosjekt med kartlegging og publisering av norske middelalderballader – og fikk dem samlet i et tolvbinds verk.

Litt før jul i 2016 sendte så NRK Hovedscenen en konsert, der Ivar Elison (sunget av Kim Rysstad) var en av balladene som ble fremført. Den handler om blodhevn – der Ivar Elison går til kamp mot farens morder, og kløyver «skjollen aa ringebrynja / aa Hermó alt í navlí» («skjoldet og ringbrynjen – og Hermod like til navlen»).

– Melodien til den var gått tapt, så da ble jeg spurt om å lage en ny. Det gjorde jeg, og samarbeidet med KORK om å få den arrangert. Slik ble jeg kjent med Frode Larsen, så da jeg traff han igjen etter radioprogrammet med Terje Mosnes, spurte jeg om vi ikke skulle prøve å gjøre en versjon av andresatsen i Dvořáks Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’.

BEETHOVEN PÅ B-SIDEN: – Min sønn sa at «den har fast beat, og du hører akkordene tydelig – så du kan sikkert få til noe der», forteller Knut Reiersrud. (Foto: Jarle Hovda Moe)

– Og så gjorde vi det, så sånn er det. Jeg skjønte jo fort at dette kunne bli en plate – så da måtte vi ha en B-side. Min sønn Peder foreslo andresatsen fra Beethovens Symfoni nr. 7. «Den har fast beat, og du hører akkordene tydelig – så du kan sikkert få til noe der» sa han.

Innspillingen ble gjort på tampen av fjoråret sammen med KORK (dirigert av Christian Eggen) og Knut Reiersruds faste band – som består av David Wallumrød (tangenter), Bjørn Holm (gitar), Nikolai Hængsle (bass) og Andreas Bye (trommer).

– Halve Needlepoint er med i bandet ditt. Du har også spilt med Bjørn Klakegg i gitarkvartetten 4G, som kom med en plate for rundt 20 år siden?
– Ja, han var med i bandet mitt som vikar en periode også, etter at Needlepoint ble et faktum. Han er helt fantastisk.

– En annen du har spilt sammen med, er The Byrds-gitaristen Roger McGuinn, som du skal ha kalt «Roger McWho?» da du møtte han.
– Hehe. Det var på Cruise Café en gang på 90-tallet, der jeg spilte sammen med Danko/Fjeld/Andersen. Et amerikansk ektepar litt opp i årene kom inn i garderoben i pausen, der jeg satt og røykte. De så sunne ut – litt sånn «aged hippies».

– På den tiden var Norge omtrent sånn som Ukraina er nå. Folk røykte overalt, og det var ingen restriksjoner, men dette ekteparet var tydeligvis veldig antirøyk, da. «Can you please stop smoking» spurte han. På den tiden var det veldig rart å bli spurt om det – det var voldsomt provoserende – så jeg spurte «who are you?» tilbake.

– Han hadde ikke noe i garderoben å gjøre mente jeg. Da han svarte at «I’m Roger McGuinn», spurte jeg «Roger McWho?» – for jeg hadde ikke noe sans for han fyren – skulle komme her og bestemme over hva jeg skulle foreta meg i pausen.

– Da han svarte at «I’m Roger McGuinn», spurte jeg «Roger McWho?»

– Hvem gjorde deg oppmerksom på hvem han var da?
– Vel, han kom opp på scenen etter pausen og var med og spilte, så da ble han introdusert. Jeg er oppvokst med svart musikk, og hørte på den tiden mest på gospel, soul, jazz, blues og amerikansk folkemusikk.

– The Byrds var amerikansk vestkystrock – jeg visste ingenting om det – så det kan godt hende at jeg i 1993 ikke visste hvem Roger McGuinn var. Såpass ghettofisert var jeg i huet mitt at jeg ikke ser bort fra at jeg rett og slett ikke visste hvem han var.

MØTTE BLUESLEGENDE: B.B. King døde i 2015, 89 år gammel. – Han hadde en renhet og en tone som kom ut av fingrene som bare kan sammenliknes med Andrés Segovia, sa Knut Reiersrud den gangen, etter å ha møtt blueslegenden ved flere anledninger. (Foto: Privat)

– Men du har kanskje en 12-strengers Rickenbacker du også?
– Nei. Jeg har alltid sett på det som den dummeste gitaren av alle. Jeg hørte aldri på musikk hvor man går sånn «tsjanga-tsjanga»; Tom Petty og lignende. Nå kan jeg sette pris på det, men på den tiden – jeg var vel akkurat blitt 30 år, og var fortsatt full av fordommer. Sånn strumming-gitarmusikk syntes jeg låt heeelt flatt. Jeg var hardcore på svart musikk.

– Sånn strumming-gitarmusikk syntes jeg låt heeelt flatt. Jeg var hardcore på svart musikk.

– Du har rett og slett gjort en bluesreise?
– Ja, og jeg mente at det nesten var umoralsk å nærme seg den typen musikk – man måtte nesten være svart og plaget for å få lov til å spille.

– Du er ikke så veldig mørk i huden selv?
– Jeg hadde et veldig stort problem der, altså.

– Men du har spilt med mange av legendene, som B.B. King og Buddy Guy?
– Jeg var 18 år første gang Buddy Guy dro meg opp på scenen. Det var i Göteborg, der kompanjongen hans Junior Wells var innom på en europaturné. De kom ikke til Norge, så vi dro ned.

PÅ SCENEN MED BUDDY GUY: – Jeg var 18 år første gang Buddy Guy dro meg opp på scenen, forteller Knut Reiersrud. (Foto: Privat)

– Hvordan visste de om deg?
– På den tiden skrev jeg for musikkavisen Puls, så jeg intervjuet dem i pausen. Så må det ha vært noen som hadde gjort dem oppmerksom på at jeg spilte blues. Det var veldig rart, da, å bare invitere en ung gutt opp på scenen, men det gjorde han altså. Det kunne jo blitt katastrofalt.

– Det var veldig rart, da, å bare invitere en ung gutt opp på scenen, men det gjorde han altså. Det kunne jo blitt katastrofalt.

– Hadde du din egen gitar da?
– Nei, jeg lånte gitaren til broren hans, Phil Guy (1940-2008), som var kompgitarist i det bandet.

– Da er det på tide med skisportspørsmålet: Hva følte du da?
– Ja, det kan du si. Det var helt absurd. Det finnes masse morsomme bilder av det. Jeg tror det ligger en snutt på Youtube også.

– Det var vel et slikt øyeblikk som var med å forme deg?
– Det var det (han søker frem en video på mobilen).
– Her er et opptak fra Oslo Jazz Festival i 1989 – der jeg jammer med Junior Wells og Buddy Guy.

– Du har den rette posituren, kommenterer jeg, og legger til at soloen hans er helt over i Jimi Hendrix.
– Jeg hørte ikke på Hendrix heller før jeg var rundt 40 år. Jeg vokste ikke opp med han. Han var ikke så viktig for min musikalske oppvåkning, men jeg innser jo at ingen har fått til de tingene han gjorde i etterkant.

– Mye av grunnen til at jeg synes Hendrix er så fantastisk bra er at han hadde med Mitch Mitchell (1946-2008), som var en helt fantastisk trommeslager. Altså, det var jo jazznivå, det høyeste – han var en jævla bra trommeslager.

– Stevie Ray Vaughan var en fantastisk bluesgitarist, men det er så ulidelig kjedelig komp. De spiller bare helt flatt, liksom.

– Noe av det kjedeligste jeg hører er Stevie Ray Vaughan. Han var en fantastisk bluesgitarist, men det er så ulidelig kjedelig komp. De spiller bare helt flatt, liksom.

Stevie Ray Vaughan var på en måte en slags arvtager etter Hendrix. I et intervju med Guitar Player i 1983 sa han blant annet at Jimi Hendrix «was so much more than just a blues guitarist – he played damn well any kind of guitar he wanted. In fact I’m not sure if he even played the guitar – he played music.»

Selv har Vaughan – som døde i 1990 – blitt beskrevet både som «the leading light in American blues» (Allmusic.com) og «the guitar hero of the present era» (Variety Magazine, 1983).

– Jeg har en Stevie Ray Vaughan-historie også, jeg, fra da jeg var på ChicagoFest i 1983, sier Reiersrud.

Buddy Guy hadde på den tiden en klubb der som het Checkerboard Lounge. På kvelden etter en av festivaldagene dro Knut Reiersrud dit sammen med de han var der med. Magic Slim and the Teardrops spilte, og etterpå gikk Buddy Guy og Stevie Ray Vaughan opp på scenen og begynte å jamme.

– Så klarte jeg å stå på ledningen, slik at jackpluggen knakk inne i gitaren idet jeg gjorde et byks før en gitarsolo. Det var rimelig pinlig.

– Det var stor stemning. Plutselig sier Buddy Guy at «jeg ser en i salen her som jeg kjenner» – og så var det meg, da. Så jeg skulle opp og spille med de to. Jeg ble stående i midten, og var i fyr og flamme – sprekkeferdig av feeling.

– Jeg lånte gitaren til Magic Slim, en Gibson der du har jackpluggen inn i fronten. Så klarte jeg å stå på ledningen, slik at jackpluggen knakk inne i gitaren idet jeg gjorde et byks før en gitarsolo. Det var rimelig pinlig. Så vidt jeg husker så kom det en ny gitar inn fra et bakrom, så da fortsatte vi tre å jamme.

– Fikk du snakket med Stevie?
– Nei. Han virket sky eller lite interessert.

Stevie Ray Vaughan-albumet Couldn’t Stand the Weather kom ut året etter. Tittellåtens musikkvideo viser både truende orkaner og flom, mens vi ser en rekke mennesker i høylytte krangler, nesten som et tidsbilde fra i dag – selv om sangteksten forteller en annen historie: Uværet er tydeligvis noe som rammer på et mer personlig plan.

Knut Reiersruds bekymring for klodens tilstand er derimot noe han har adressert flere ganger. Albumet Heat (2018) spiller direkte på den globale oppvarmingen, selv om man lett tenker på helt andre ting når en bluesplate har det ordet i tittelen.

– «The house is on fire» og den type bilder – det er noe i det uttrykket som sier at «jeg hater klisjeer som pesten».

«What’s gonna become of Big Blue» synger han i «Sacred Mama», mens tittellåten slår fast at «the heat is rising and big blue won’t be grooving no more / The house is burning and big blue won’t be grooving no more / Mankind has failed and the world is going down slow».

– «The house is on fire» og den type bilder – det er noe i det uttrykket som sier at «jeg hater klisjeer som pesten». Men ja, jeg begynte å ta opp disse tingene allerede på albumet Sweet Showers of Rain (2001), sier han.

– Du har sagt i andre intervjuer at du ikke er noen produktiv komponist – at du bruker lang tid. Men så hadde du en slags boost i fjor under pandemien, der du skrev flere låter på kort tid. Noen av disse presenterte du på mini-albumet «Ballads and Blues from the 20’s Vol. 1» (2020).
– Det stemmer. En del av de melodiene hører man også igjen på A New World-platen. Jeg hentet rett og slett ut noen sekvenser derfra til disse låtene. [KORK-dirigent] Christian Eggen er helt fantastisk, men også streng – så det var en del passasjer jeg hadde laget for Dvorak- og Beethoven-musikken som han ikke godkjente.

– Så da brukte jeg noen av disse på Ballads-platen, blant annet i låten «Looking for Religion», som har en sånn akkordstruktur som jeg mente passet fint i forhold til Dvoraks dur-tema.

– Men Eggen likte det ikke, siden jeg driver og flytter dominanten et sånt halvtonesprang, som da kan virke litt forsert. Dermed fikk jeg plutselig frigjort en del musikk som jeg opprinnelig hadde tenkt å bruke til det klassiske prosjektet.

Mini-albumets vaskeseddel sier at det handler om «tiden vi gjennomlever» med «sanger for denne midlertidige verden vi er i nå». To av tekstene er skrevet av Jeff Wassermann, som Reiersrud har samarbeidet med flere ganger tidligere. I tillegg til sitt faste band inviterte han to familiemedlemmer med som vokalister: Datteren Tuva Færden (også hardingfele) og konen Marit Halvorsen.

Musikk er i seg selv en slik urkraft, med styrke både til å forandre samfunnet og binde folk tettere sammen.

Sistnevnte har også tegnet det flotte coverbildet, der Knut Reiersruds hode stiger opp fra et urolig hav, nesten som en urkraft – tydelig inspirert både av temaer som berøres i tekstene og den japanske kunstneren Katsushika Hokusais ikoniske «Den store bølgen ved Kanagawa» (1831) – der vi ser en rekke munkelignende fiskere bøye seg i nærmest religiøs ærefrykt for den majestetiske bølgen som kloaktig truer med å rive de små farkostene deres i stykker. Musikk er i seg selv en slik urkraft, med styrke både til å forandre samfunnet og binde folk tettere sammen.

EN URKRAFT: Coverbildet til «Ballads and Blues from the 20’s Vol. 1» (tegnet av Marit Halvorsen) er tydelig inspirert av Hokusais ikoniske «Den store bølgen ved Kanagawa» (1831). (Foto: Collage)

– Jeg liker platetittelen «Ballads and Blues from the 20’s» – at det er nå, og ikke 1920-tallet.
– De aller fleste har jo misforstått det, så folk som har anmeldt platen har skrevet om at de trodde at dette var mine versjoner av gamle låter. Det hadde jo vært en forholdsvis konform idé, men det har nok vært gjort noen ganger. Det er ganske mange som har spilt inn 20-tallsmusikk.

– Tiden fra 1920 til 1930 og 1965 til 1975 ser jeg på som de to gyldne tiårene.

– 1920-tallet var vel en slik tid der liksom alt åpnet opp – med musikk, kunst, ideer og seksualitet – mens det nå er omvendt.
– Jeg prøvde å spille på det. Tiden fra 1920 til 1930 og 1965 til 1975 ser jeg på som de to gyldne tiårene.

– Tilbake til det at du bruker lang tid på å skrive musikk. Er det slik at du må gå inn i et spesielt modus, eller sitte på et spesielt sted?
– Nei, jeg har ikke noen tro på inspirasjon eller sånt noe. Det skjer ofte ved at jeg hører noe andre har gjort – det kan være en liten sekvens – og så rapper jeg det. Det jeg driver med er «love and theft» fra ende til annen.

LOVE AND THEFT: – Jeg har ikke noen tro på inspirasjon eller sånt noe. Det skjer ofte ved at jeg hører noe andre har gjort – det kan være en liten sekvens – og så rapper jeg det, sier Knut Reiersrud – her fra årets Sildajazz-konsert. (Foto: Jarle Hovda Moe)

– Jeg hørte at du flettet inn melodien fra «Norwegian Wood» [hør fra ti minutter inn i videoopptaket øverst i denne saken] på konserten i går.
– Ja, slike ting. Noen ganger tar jeg opp det jeg husker av en sekvens på mobilen. Det kan gjerne være folkemusikk eller balkanmusikk – musikk som har litt andre intervaller – og så prøver jeg å glemme det. Senere sliper og pusser jeg på det, slik at gråsteinen blir mer sånn blank.

– Vi fikk også høre Prøysen-visa «Lille måltrost» til melodien «Agirlama» – lånt fra den tyrkiske gitaristen Erkan Oğur. Han har også spilt sammen med en rekke amerikanske bluesmusikere. Har du møtt han?
– Nei, men jeg var i studio med musikerne hans en gang i Istanbul. Jeg bruker «Agirlama» som intro og outro til «Lille måltrost», men selve melodien på visa er min. Den ble skrevet til en jubileumskonsert da Alf Prøysen ville fylt 100 år.

SKJØNNHET UTENFRA: Albumet med Sharqant er det andre i Håkon Kornstad og Knut Reiersruds Skjønnhet Utenfra-serie, der de jobber med syriske flyktninger. (Foto: Lene Midling Jensen)

– Du har også samarbeidet med syriske musikere?
– Det har jeg også gjort, og ganske mye i Bergen sammen med bandet Sharqant. Vi produserte en plate med dem som kom ut i fjor (utgitt på Jazzland Recordings, journ. komm.), sier han.

– Prosjektet kom i gang i 2016, da det kom mange syriske flyktninger til Norge. Håkon Kornstad spurte meg da om vi ikke skulle gjøre noe sammen med syriske musikere. Vi fikk kontakt med noen hvite blodlegemer rundt i bevilgende myndigheter, og fikk dermed et lite budsjett vi kunne bruke på å produsere litt plater og sette i gang.

– Jeg er veldig stolt av Syria-prosjektet. For å være litt selvhøytidelig så føler jeg at det er en slags voksenversjon av Fargespill.

– Musikk er et universelt språk som binder folk sammen på tvers av kulturer og språk – slik du gjør i Syria-prosjektet. Det kan også være en slags motvekt til den nasjonalismen som vokser frem overalt i vår tid.
– Jeg er veldig stolt av Syria-prosjektet. For å være litt selvhøytidelig så føler jeg at det er en slags voksenversjon av Fargespill. Selvfølgelig ikke i nærheten av samme dimensjonen – men tankemessig så er det noe av det samme. Det de har fått til med barn og ungdom, prøvde vi å få til med folk som var halvprofesjonelle eller profesjonelle musikere.

– Er noen av dem klassisk skolert?
– Jeg tror at en av musikerne i Sharqant har musikkutdannelse – de andre har bare hatt det som hobby. Mouhammad Almajzoub er helt fantastisk. Han jobber til vanlig hos Narvesen, og er en av de flotteste sangerne jeg har spilt med noensinne. Jeg tror nesten han begynte å synge etter at han kom til Norge; at han fant ut at han kunne disse sangene, og bare prøvde å slipe og få den juvelen til å skinne best mulig. Det må jeg si at han fikk til.

– Det er liksom et møte mellom syrisk og norsk folkemusikk da?
– Vi hadde faktisk en norsk folketone [«Kråkevise»] som de tok initiativet til, men ellers var det mer i retning av tradisjonell syrisk musikk som de abstraherte litt. Det ble litt konflikt, siden mange som spiller vernakulær musikk – altså stedsbunden musikk – frykter at de skal få tyn fra familie og venner hjemme dersom de går ut av komfortsonen. De var engstelige for at dette ble for vidløftig og rart for tradisjonalistene.

– Blir det mer av det?
– Vi har mulighet til å gi ut en plate til, og da tenker jeg på å gjøre noe sammen med Nawar Alnaddaf. Hun synger i bandet Meelodi, som har gitt ut flere plater.

– Morten Lorentzen (dramatiker og tekstforfatter, blant annet for det tidligere satiriske P2-programmet Hallo i uken) sier at du er den største kosmopolitten han vet om. Han fortalte om et radioprogram han laget i Katmandu. Da ringte du og spurte om han kunne stikke innom et lydstudio der og hente en demotape du hadde glemt igjen.
– Det stemmer. [Fløytist] Hans Fredrik Jacobsen og jeg spilte inn en plate i Katmandu i 2003 – sammen med den nepalske folkemusikkgruppen Vajra.

Audun Erlien (bass) og Anders Engen (trommer) var også med. Samarbeidet oppstod da Vajra året før var på Rikskonsert-turné i Norge sammen med Knut Reiersrud og Hans Fredrik Jacobsen. Opptakene fra Katmandu resulterte i albumet Himalaya Blues (2004).

– Studioet kostet 18 kroner timen. Vi var der i ti timer, og da var platen ferdig. Den norske ambassadøren kom og casha opptakene ut, så vi fikk en gratis plate, forteller han.

– Jeg var tilbake der i 2009 sammen med min kone. Da gikk vi til et annet studio og spilte inn to timer med musikk med de samme musikerne. De opptakene ble igjen der. Jeg tror jeg fikk en minnepinne, men jeg mistet den. Siden har jeg spurt alle jeg kjenner som har vært i Katmandu om de kan dra innom det studioet og se om de kan lage en ny kopi til meg.

– Så disse opptakene er gått tapt?
– Vel, minnepinnen kom til slutt i posten, men jeg er så surrete, så den ble borte igjen. Ennå en gang er den minnepinnen borte. Hver gang jeg ser en minnepinne hjemme nå så må jeg sjekke. Så er det bare barnetv-ting eller noe som ligger på den.

– Hver gang jeg ser en minnepinne hjemme nå så må jeg sjekke. Så er det bare barnetv-ting eller noe som ligger på den.

– Men du har altså spilt og laget musikk i alle verdenshjørner, og er påvirket av mange lokale musikkulturer?
– Jeg har ikke vært i Australia/Oseania, men ellers har jeg vært mange steder – uten at dette er noe jeg er så veldig stolt av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette i en slik offentlig utgivelse, men jeg synes det er litt paradoksalt å reise rundt og spille i land hvor jeg egentlig er helt ukjent, erkjenner Reiersrud.

– Mye av det har vært understøttet av gode intensjoner fra den norske stat gjennom Utenriksdepartementet – at du skal spille og lage kunstnerisk utveksling. Dette var jo en uttalt politikk på 90- og 00-tallet, men den er kanskje død nå – ikke minst på grunn av klimasituasjonen.

– Jeg husker at vi fløy til Lahore for å spille på Sufi Soul Festival i Pakistan. Konsertene ble holdt på en cricketbane der det var et gammelt naturlig amfi fra mogultiden – et helt fantastisk sted under stjernenatten – og så spille der sammen med et lokalt qawwali-orkester. Det var fantastisk. Men så drar du hjem og det er over – og du har da stort sett spilt for veldig rike pakistanere.

– Så det er et sånt ferniss – du er i en type miljø som mener det godt, men jeg er litt usikker på hva som kom ut av det. Jeg er jo klimaversting på den måten, da.