Ursang med guddommelig klang

Red. mrk.: Anmeldelsen er fra konserten gruppa gjorde under Oslo World i november – i en periode uten pandemiske restriksjoner og begrensninger.

URsang
– Rad/Huse/Færden (Norge/Iran)

Medvirkende:
Javid Afsari Rad – santur
Tuva Færden – hardingfele
Eira Huse – mezzosopran og komponist

Konsert under Oslo World, lørdag 6. november 2021 kl. 15.00
Emanuel Vigelands museum

Alle byer har sine gjemte skatter, skjulte tilholdssteder og avsidesliggende diamanter. Vi kaller dem gjemte, men det er de jo som oftest, og i realiteten, ikke. Ytterst få steder kan forbli slik. De er ukjente eller gjemte på grunn av finurlige åpningstider, rare lokasjoner eller rett og slett på grunn av at de krever større tiltak for å nytes. Vi er i bekvemmelighetens tidsalder.

Intet bekvemt var å spore for undertegnede denne kalde lørdags ettermiddagen, der jeg stod på Slemdal. Etter en lang tur til dette periferiske t-banestoppet skulle det attpåtil ta en ti-minutters gange gjennom et boligstrøk før jeg til høyre så en av Oslo best bevarte hemmeligheter: Emmanuel Vigelands museum.

Liten dør, masse lyd
Gjennom en ørliten dør finner jeg et nokså lite kammer, der jeg, akkurat i grevens tid, får med meg et ullpledd og blir henvist inn en enda mindre dør med klar beskjed om å være musestille. Virkelig helt stille, gestikuleres det strengt.

Det er ikke rart, for det ellers så uhørlige knirket i mine sneakers er ikke så stille lenger. Lyden av føttene mine treffer meg som et pistolskudd i øret, gjenklangen er utenomjordisk. Inntrykket som treffer meg, min første gang i dette bygget, er en skjønn, harmonisk sammenkomst av det øyne mine ser og ørene mine hører.

I et rom som med rette kan argumenteres for å være byens mest estetiske sitter et titallspersoner og venter på de første tonene fra de tre musikerne i andre enden av rommet. Verket Ursang skal fremføres av Javid Afsari Rad, Tuva Færden og Eira Huse under helt eksepsjonelle omstendigheter.

Hundre strenger fra Østen
Verket fører sammen en felles grunn mellom det iranske strengeinstrumentet santur, den norske hardingfela og en klassisk mezzosopran, henholdsvis Rad, Færden og Huse.

Rads santur er et eldgammelt, persiskinstrument som betyr «hundre strenger» (det nærmeste vi kommer til vanlig er vel cimbalom eller hakkebrett). Rad sitter i midten av rommet, slik at den klassiske santuren og dens utøver utgjør   fremførelsens sentrum og har oss i sin hule hånd fra første tone.

Javid Afsari Rads intrikate fintfølende instrumentering utføres med den største virtuositet: han har komplett kontroll over uttrykket, og de musikalske ringvirkningene er enorme.

De fremmøtte gleder seg over å høre de tonale klyvene hans, der de løfter opp en narrativ melodi. De bysantinske motivene og lydtradisjonene gir en ukjent, mysteriøs effekt siden en ikke kan «gjette seg til» den siste akkorden, noten eller i det hele tatt vite om frasen lander «hjem» med en fullendthet, eller understreker lytterens usikkerhet.

Gjenklangen er utenomjordisk i Emmanuel Vigelands mausoleum, Tomba Emmanuelle, skriver Ballades anmelder. (Foto: Darja Olsevskaja / Oslo World)

Dette underbygges av den perkussiv-lignende trakteringen som gir et sårt trengt holdepunkt. Noe som trengs, siden melodiene kan flyte over harmoniske kontrapunkt, skygge seg selv på fuge-aktig vis og også inneholde minimalistiske repetisjoner som utfordrer musikaliteten – spesielt når den alltid skjer i konkurranse med den mest innflytelsesrike enheten her, nemlig rommet.

Akustikkens hellige natur personifisert
Det dunkle, tønnehvelvede rommet er protagonisten i dette spillet, med sin nærmest perfekte, følsomme akustikk og rene klang. Det mest oppsiktsvekkende var den ekstreme, opptil tjue sekunder lange gjenklangen som bevarte lydene vi hørte. Det varte så lenge at man blir usikker på om en innbiller seg en fjern klang, eller om den faktisk var der.

En så fintfølende akustisk plass tillater ingen «døve passasjerer», og musikerne må ha stor totalforståelse av seg selv, medspillerne og samarbeidet. En sunget tone med en ørliten feil i tonehøyde kan høres prektig ut de første sekundene, før den utvikler en surhet jo lengre i etterklangen den kommer og skaper heftig disharmoni i frekvensene som oppstår etterpå.

Og det kan høres kult ut, eller fullstendig feil : her, på denne linen av frekvenser, som har dannet, danner og vil danne diverse mønstre på tvers av musikerne, her storkoser Rad seg. Blikket hans svever over strengene, mot taket og rundt i luften. For han føler og ser mønstrene, omformer dem og utfordrer følelsen av vår hørsel. En mesterlig måte å utfordre veltemperering (generell stemmeform) bortenfor en skala, men i et møte mellom de østlige og vestlige harmoniske tradisjoner.

Mausoleet, Tomba Emmanuelle, er fullstendig dekket av fresker. Det 800m² store maleriet Vita skildrer menneskenes fartstid på jorden, fra unnfangelse til død. Store figurgrupper i bronse og de mange hundre nakne illustrert i de erotiske menneskescenene gir en dramatisk, sakral og omnipotent effekt.

En energi som Eira Huse internaliserer og kanaliserer i sangen sin, som manifesterer med slik styrke at en ikke kan la vær å tenke på livene Vigeland skildret. Gjennom sangerinnen hører vi sagnene om de fortapte sjelene gjennom mezzosopranen, stemmen skyter opp som mausoleets skytsengel: Den holder oss alle varme den kliniske i det kalde interiøret, skygger for den allestedsnærværende spenningen og belyser det vakre ved mausoleets utenomjordiske natur.

Det dunkle, tønnehvelvede rommet er protagonisten i dette spillet, med sin nærmest perfekte, følsomme akustikk og rene klang. Fra venstre mezzosopran Eira Huse, santurspiller Javid Afsari Rad og felespiller Tuva Færden. (Foto: Darja Olsevskaja / Oslo World)

Følsomhet og forsiktighet som styrke
Færdens hardingfele og senere bruk av lyre bringer den norske folkemusikken inn i bildet. Hardingfelens sterke personlighet og gjennomtrengende, lystige iver bringer vitalitet til verket.

Spesielt flott er gjenklangens effekt på hardingfelens register, der lavere, mørkere drag mister potens uten å miste tyngde. Som om en stor, underjordisk orm sakte men sikkert trekker seg tilbake igjen fra overflaten. En ser den ikke så godt, men merker den i bakkens vibrering. Sammen med Rads persiske vokal i baryton gir dette en gjenklang der fela og menneskets sjel kolliderer, gang på gang, til de er én.

Alt er følsomt i Ursang, og denne fine fornemmelsen av hørsel og lyd sender en automatisk inn i sitt eget sjelelivs hus, lukker døren og låser. Forsiktig, men kontant. Gjennom narrative lydbilder, grunnet i folkemusikken, har disse musikalske vignettene alltid en rød tråd, med et konglomerat av gjentagende motiv fra verkets diverse partier. Ei heller er det alltid plettfritt og tydelig; de bruker til tider et omgivelsesrikt lydbilde der santuren og fela lager en messe av støy.

Konserten var en levendegjøring av et kunstnerisk, hellig område. Et lytt inn i en gruve full av sjeler og en sammensmeltning av eldgamle, musikalske tradisjoner som forgrep seg mot ditt indre, rev med seg sjeler til skjærsilden og lot oss høre sangene fra dødsriket, det der oven eller det der under. Uansett: Et lite stykke guddommelighet.