I studio med Knut Vaage

Knut Vaage oppholder seg denne uken på Askøy utenfor Bergen, der han er midt i innspillingen av enda en i hans lange rekke av LAWO-utgivelser.

– Vi hadde problemer med å finne lokaler som var ledig på de tidene som jeg trengte, og da tenkte jeg at dette må være en strålende måte å teste ut Kipo, sier Knut Vaage, som oppdaget den nye kultursalen på Askøy gjennom sitt vennskap med arrangementsutvikler Nils Olaf Solberg.

– Han tok meg med på befaring før sommeren, og da ble jeg imponert over hvor flott den er – ikke minst teknisk.

– Ja, for det er snakk om en krevende innspilling?
– Det er klart. Bergen Big Band er et stort ensemble, og verket de skal spille inn er en finurlig konstruksjon. Et stort partitur for storband er jo ikke hverdagskost.

«Røter II» er en omarbeidet versjon av «Røter» fra 2022, og er bygget rundt en tekst av Frode Grytten om hvordan musikkens røtter har forplantet seg og utviklet seg i nye retninger.

SAMARBEIDSPROSJEKT: «Røter II» er blitt til i samarbeid mellom (fra venstre) leder av Bergen Big Band, Michael Barnes, Knut Vaage, videokunstner Anne Marthe Dyvi og Frode Grytten. Bildet er tatt etter fjorårets fremførelse på Brazzwind-festivalen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Musikalske smeltedigler
Slik sett er det også en del av Vaages egen musikalske utvikling, som begynte med at han ble kjent med Karl Seglem og startet jazzbandet Ictus.

– Da følger du jo strømningene, og historien er jo der – den går helt tilbake til slavetiden, forteller han.

Dette er store ressurser som hele populærkulturen og hele jazzmusikken er bygget på.

– Når folk flytter på seg, så følger kulturen med – og da oppstår det nye uttrykksformer. Dette er store ressurser som hele populærkulturen og hele jazzmusikken er bygget på.

Det går ikke an å stoppe denne utviklingen, men Vaage mener at det kan kan være greit å ta litt nye blikk på den.

– Når vi nå diskuterer integrering, legges det gjerne frem som noe negativt, men det er først og fremst positivt. Det handler om utvikling, blanding, styrking av gener og blanding av kulturer. Nye kombinasjoner, oppstår, og vi får en vitalisering av hele det menneskelige liv og vesen.

ASKØYS NYE STORSTUE: Kultursalen KIPO åpnet i år, og er utstyrt med profesjonelt lyd- og lysutstyr. KIPO skal passe til mange ulike behov, og salen benytter seg av et aktivt akustisk system hvor romklang av varierende lengde skapes elektronisk. (Foto: Nils Olaf Solberg)

Musikernes egne fortellinger
– Jeg vet ikke om det er riktig å si, men verket ditt gir meg litt assosiasjoner til Duke Ellington?
– Ja, du har jo det at jeg har prøvd å gå inn i musikernes egne fortellinger. Altså, mitt prosjekt var å møte hver enkelt musiker, og det gjorde jo Duke Ellington også. Du skriver ikke for ensemblet, men for hver enkelt musiker.

Vaage stilte musikerne spørsmål som «hvorfor ble du musiker, hva er var triggeren din, hvorfor ble du hengende med jazzmusikk og hvorfor vil du investere alt i musikken?»

– Jeg ville vite hva som var drivkraften deres, kan du si. Det var litt den type intervjuer.

Det blir som en full oppussing av et hus. Alt må tilpasses sånn at det flyter.

Hver enkelt person fikk så et par setninger som de skulle si selv på scenen under fremførelsen av den første versjonen av «Røter».

– Inspirasjonen fra disse fortellingene gjennomsyrer hele verket, men selve ordene fra musikerne er ikke med i «Røter II», forklarer Vaage.

– Det er jo skrevet helt på nytt. Musikken måtte omstruktureres på grunn av at det mangler et viktig element. Det virker inn på hele formen, så da må liksom alt på en måte strømlinjeformes en gang til.

– Det blir som en full oppussing av et hus. Alt må tilpasses sånn at det flyter. Det er ikke noe slinger, altså, det er ikke noe rom for å ta vare på det gamle. Det må bare ryddes helt.

POET OG TEKSTOPPLESER: Frode Gryttens tekst har referanser både til fremveksten av jazzmusikken og rasismen i jazzens hjemland. Bildet er fra fjorårets fremførelse under Brasswind-festivalen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Ble fremført på BrassWind 2023
Frode Grytten har skrevet og leser opp sin egen tekst til stykket, der vi får glimt både fra fremveksten av jazzmusikken og den strukturelle rasismen som fortsatt lever i beste velgående i jazzens hjemland.

– Teksten handler om en gutt som øver og øver for å komme inn i musikken. Så er det noen som mistenkeliggjør det som egentlig er en flott utvikling – at folk finner sin egen vei, skaper sitt eget uttrykk. Generelt sett er det en hyllest til alle de store i jazzmusikken, sier Vaage.

Det er en slags dialog her mellom tekst og musikk som jeg aldri har vært borte i før

– Jeg skrev jo teksten i en helhet, men Knut har kuttet den opp og brukt sine musikalske assosiasjoner til det som jeg har skrevet – sånn at det er en slags dialog her mellom tekst og musikk som jeg aldri har vært borte i før, fortalte Grytten da jeg traff han etter fremførelsen på fjorårets BrassWind-festival.

– Vanligvis gjøres dette i bolker som kommer naturlig, men Knut har liksom plassert noen ord der, og så venter vi litt, og så kommer det noe annet der. Han har ikke stokket på teksten, men han har puttet inn musikk på steder som for meg var litt overraskende, men veldig fint.

Blir veid og målt
– Hva betyr det for deg å få spilt inn dette verket?
– Jeg vil si at det har stor betydning. Det blir mer seriøst; det blir tilgjengeliggjort og evighetsgjort, kan du si. I tillegg blir det satt inn i en målestokk på om det bra nok – både i forhold til at det blir vurdert for utgivelse og det som skjer etterpå med anmeldelser, sier Vaage.

– Dilemmaet for deg og andre samtidskomponister er jo at et verk gjerne ikke får så mange fremførelser utover urpremieren?
– Av og til er det sånn, men «Røter II» har allerede hatt to fremførelser. Nå kommer plateinnspillingen, og så har jo ensemblet sagt at de har lyst til å gjøre det igjen.

– Det kommer kanskje en «Røter III» også?
– Det gjør det ikke. Unnskyld for at jeg er så tydelig, men dette her er så utarbeidet, og det har vært så mange runder på det – så verket er nok i mål nå.

STOR PRODUKSJON: – Musikken min kommer fra en jevn strøm av trykk og kjærlighet til musikk, og stadige ideer som bare flyr rundt oppi hodet mitt hele tiden, og som bare må uttrykkes gjennom musikken. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Får det beste ut av alle
Produsent for plateinnspillingen i Kipo er Vegard Landaas, som står bak LAWO Classics sammen med Thomas Wolden.

– Vegard er en veldig god støttespiller og samarbeidspartner med instinkt for å møte musikken på de rette premissene, sier han.

Produsenten må vite hvordan du skal få akkurat passe motstand og akkurat passe tydelighet, og ikke trekke folk ned, men løfte de opp.

– Han holder meg i sjakk hvis jeg begynner å koke, slik at det kommer for mye ideer inn i bildet. Da fungerer det sånn mellom oss at vi snakker sammen på bakrommet, og så sier Vegard tingene til musikerne. Han klarer å få det beste ut av alle.

– Det blir litt samme jobben som en dirigent da?
– På en måte. Produsenten må vite hvordan du skal få akkurat passe motstand og akkurat passe tydelighet, og ikke trekke folk ned, men løfte de opp, forklarer Vaage.

– Det gjør han med meg også. Jeg var i tvil om et stykke som vi skal ha ut på den neste platen, og da fikk jeg klar beskjed om at det måtte være med.

– Hvordan er det å være komponist i en sånn smal sjanger? Går det an å leve av det?
– Det er der jeg vil være. Jeg har levd av dette i snart 40 år, men jeg jobber jo hardt da. Det er ikke lettjente penger. Men jeg får jo alltid gjort nye ting. Det er alltid noe å ta tak i.

– Hva ligger bak, hvor kommer musikken din fra?
– Den kommer fra en stødig strøm av trykk og kjærlighet til musikk, og stadig ideer som bare flyr rundt oppi hodet mitt hele tiden, og som bare må uttrykkes gjennom musikken.

TILDELES LINDEMANPRISEN: – Jeg deler æren med miljøet for samtidsmusikk her på Vestlandet. Det er her jeg har utviklet meg. Sammen har vi klart å skape grobunn for en musikkform det ikke er så lett å få oppmerksomhet på i vår tid, sier Knut Vaage. (Foto: Lindemans Legat/Knut Utler)

Tildeles Norges største musikkpris
Like etter intervjuet kommer det en pressemelding som bekrefter at det er mange som setter pris på Knut Vaages musikk: Han tildeles den prestisjefylte Lindemanprisen for 2024 (se også egen sak).

Lindemanprisen omtales som Norges største musikkpris, og deles årlig ut til «en komponist, utøver eller musikkpedagog som har gjort en spesielt betydningsfull innsats i norsk musikkliv».

Dette betyr først og fremst anerkjennelse for arbeidet mitt.

«Hans musikalske prosjekter evner å treffe lytteren på en direkte og umiddelbar måte, samtidig som de aldri går opptråkkede stier» heter det i juryens begrunnelse, der de også skriver at «spenningen mellom akustiske instrumenter og elektronikk har preget utviklingen av hans egenart og stil».

– Dette betyr først og fremst anerkjennelse for arbeidet mitt. Jeg har stor respekt for de som har fått prisen før meg, og er glad for å ha blitt inkludert i det fine selskapet, sier Vaage.

– Jeg deler æren med miljøet for samtidsmusikk her på Vestlandet. Det er her jeg har utviklet meg. Sammen har vi klart å skape grobunn for en musikkform det ikke er så lett å få oppmerksomhet på i vår tid.

Deler av dette intervjuet ble først publisert av Askøy24. Lindemanprisen deles ut under en festkonsert på Norges musikkhøgskole 18. oktober.