Den anerkjente Choc de Classica for Ridder Blåskjegg-innspilling

Trondheimsbaserte Martin Wåhlberg er dirigent og leder av Orkester Nord (tidligere kjent som Trondheim Barokk), leder av festivalen Barokkfest og Senter for tidligmusikk, og førsteamanuensis ved institutt for språk og litteratur ved NTNU.

Nå får den aktive kunstneren, kulturarbeideren og forskeren sammen med Orkester Nord den internasjonalt anerkjente og høythengende prisen Choc de Classica, en pris som deles ut av det franske magasinet for klassisk musikk, Classica.

Orkester Nord og Martin Wåhlberg får prisen for deres innspilling av operaen Raoul Barbe Bleue av komponisten André Grétry (1741 – 1813), som er ansett som en av de viktigste komponistene i Frankrike på Mozarts tid. Dette er den aller første innspillingen av verket, og det er også dirigent Wåhlbergs første innspilling.

CD-innspillingen er gitt ut på det franske plateselskapet Aparté. Den har fått rosende omtaler og stor oppmerksomhet i internasjonal presse, blant annet i The Times on Sunday og den franske dagsavisen Le Monde, begge medier med et stort nedslagsfelt og et trangt nåløye å komme gjennom.

Nettmagasinet Classique News trekker fram innspillingen som «banebrytende», og skriver at Martin Wåhlberg «peker ut en ny tolkningsvei som man fra nå av må følge, langt fra de franske dirigentene som i dag regnes som uunnværlige i dette repertoaret» og at «den nordiske maestroen innprenter partituret med en forbløffende vitalitet». Det britiske magasinet Gramophone – med undertittelen «The World’s Best Classical Music Reviews» – fremhever at «Martin Wåhlberg has a sure feeling for pacing and makes the most of the score’s instrumental colours». Tyske Opera Lounge skriver i sin artikkel “Hitchcock på 1700-tallet”, om innspillingen og oppsetningen av Raoul Barbe Bleue, at «dette er den første operainnspillingen fra dirigenten Martin Wåhlberg, og etter denne heftige debuten kan man bare håpe at det ikke blir den siste».

Ballade tok en prat med Martin Wåhlberg om nybrottsarbeidet han og orkesteret får prisen for.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for at du og orkesteret valgte akkurat Grétry og denne operaen å spille inn?
– Jeg har hatt en interesse for denne opera-musikken lenge. Jeg holder egentlig på med barokkmusikk, men så oppdaget jeg gjennom den franske litteraturen et nytt univers: den franske musikken fra Mozarts tid. Det er kjempefascinerende. Disse komponistene var blant Mozarts viktigste forbilder. Vi valgte verket Raoul Barbe Bleue, fordi det er så dramatisk. Dette var den første operaen Wagner opplevde som barn (han gikk visstnok rundt hjemme og sang en av hovedariene med en voldsom kraft), og det hører man. Jeg tror vi alle fikk litt sjokk da vi spilte dette for første gang på den første prøven. Grétry skaper utrolige klangkombinasjoner som er veldig vanskelig å forestille seg.

Trondheim Barokk, nå Orkester Nord (Foto: )

André Grétry omtales som en av «de glemte komponistene». Hvorfor ble han det, tenker du?
– Man lærer jo at musikken fra Mozarts tid er «Wienerklassisisme». Men musikken i Paris, som altså var Europas viktigste musikkmetropol, var slettes ikke «wienersk», og den var i hvert fall ikke klassisk. Den var utagerende og teatralsk. Vi finner igjen temaer og melodier fra dette repertoaret overalt. Denne musikken leder direkte til Mozarts operaer og syngespill, for ikke å snakke om Beethovens Fidelio. Den britiske legendariske dirigenten Beecham spilte gjerne og ofte Grétry. Det ble spilt opp gjennom hele 1800-tallet frem til første verdenskrig. Men jeg har mistanke om at man ikke så på dette som riktig fint nok på 1900-tallet. Det er talt dialog, og på mange måter er det egentlig musikaler. Men jeg tror det er en ny tid nå. Publikum tar dette på strak arm, både humoren og alvoret.

André Grétry (Foto: Alchetron)

Din tolkning av Raoul Barbe Bleue anses som nybrottsarbeid ute i Europa. Kan du si litt om grunnen til det? For eksempel: Tolker du teksten på en spesiell måte i forhold til musikken og kulturen det er skapt i?
– Grétry har kanskje lidd litt under et stempel av å være litt sukkersøt. Det ville jeg gjøre noe med. Vi ville få frem temperamentet, vi ville gi det litt liv og trøkk. Det er jo teatermusikk. Det er ikke musikken det er noe i veien med, det er måten den har blitt spilt på. Det er utrolig gøy at anmelderne faktisk også opplever det slik. Men det er litteraturen, og dramatikken i teksten som ligger til grunn. Jeg tror det er veldig viktig å forstå den franske litterære konteksten, det er helt avgjørende, egentlig. Den var fullstendig dominerende i Europa på denne tiden. Og jeg tror at nøkkelen til å skjønne mye av musikken av Mozart, Haydn og også Beethoven ligger nettopp her.

Hva betyr denne prisen for dere, og hva er veien videre for deg og orkesteret?
– Det betyr utrolig mye. Orkesteret blir sammenlignet med de aller beste orkestrene i Europa på historiske instrumenter. For min del, som dirigent, betyr det veldig mye, selvfølgelig. Vi har allerede fått nye internasjonale prestisjefylte engasjement som et direkte resultat av dette. Men mest av alt er det en kjempeanerkjennelse av arbeidet vi gjør.