– Interessen for tidligmusikk er dalende

– Jeg tror nok interessen kan være dalende, ja. Det er i hvert fall ikke sånn som det var før, særlig på nittitallet, da man bare kunne si at man spilte på historiske instrumenter, og så var det oppsiktsvekkende nok. I dag er det vanlig. Nyhetsverdien i tidligmusikkbevegelsen er borte for lengst.
Fiolinist Bjarte Eike er på toget på vei til Oslo. Han bor til vanlig i København, hvor han har oppholdt seg siden slutten av nittitallet, blant annet som fast fiolinist i tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen frem til 2011. I dag beveger han seg rundt i hele Europa, først og fremst som primus motor for Barokksolistene, men også som gjesteleder og konsertmester for andre ensembler, og som lærer. Toget går nordover, fra Tønsberg der Barokksolistene har vært på innspilling, mot Oslo og Norges musikkhøgskole, der Eike gir undervisning i barokkfiolin til et knippe spesielt interesserte studenter.
– Tidligmusikken ble min redning da jeg var student. Jeg var aldri helt komfortabel med den klassiske formen, jeg spilte på pub og drev med impro. Da jeg møtte Ketil Haugsand og etterhvert Frode Thorsen og Hans Knut Sveen fant jeg en mulighet til å drive med seriøs musikk som var åpen mot andre instrumenter, innfallsvinkler og spillemåter. Men jeg føler at jeg fikk være med på den siste bølgen av tidligmusikkbevegelsen, sier han.

Før var det en opprørsform, en protest mot de klassiske og romantiske konvensjonene.

For tidligmusikken har ikke samme sprengkraft som den en gang hadde, føler Eike selv.
– For meg oppleves tidligmusikken – og da særlig det høybarokke ensemblerepertoaret – i dag som ganske mainstream. Før var det en opprørsform, en protest mot de klassiske og romantiske konvensjonene. Alle drev med sitt – et engelsk orkester kunne låte helt annerledes enn et tysk. I dag kan du knapt høre forskjell på en innspilling med Freiburger Barockorchester og Academy of Ancient Music, sier han.
– Norge har et enormt etterslep
I 2016 ble det delt ut 5,8 millioner kroner i ensemblestøtte til ni norske tidligmusikkgrupper. Bjarte Eikes Barokksolistene topper listen, med 1,7 millioner, fulgt av Norsk Barokkorkester (1,2 millioner) og Barokkanerne (700 000).
Det er det meste som er blitt delt ut til tidligmusikkgrupper gjennom ensemblestøtten så langt Kulturrådets lister viser. Men det er likevel langt fra nok til å gjøre Norge til noe foregangsland innen barokk- eller tidligmusikk.

– Man er nødt for å konstatere at tidligmusikk i Norge – selv om det er vitalt – har et veldig lite miljø i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Vi har et enormt etterslep, sier Martin Wåhlberg.
Han er leder for Senter for tidligmusikk i Trondheim, som ble etablert i 2012 for å være med på å styrke tidligmusikkfeltet. Han spiller også cello i Trondheim Barokk og er post doc. på Institutt for musikk ved NTNU.
– Det har ikke vært et stort nok arbeidsmarked i Norge, og det har ført til at de dyktigste utøverne – som Tormod Dalen, Rolf Lislevand, Ketil Haugsand og i perioder Mari Giske – har valgt å bosette seg i utlandet. Det er et stort problem, sier han.
Sammenligner med kammermusikkmiljøet
Tidligmusikksenteret har vært en pådriver for barokkaktiviteter i Trondheims-området og ellers i landet. Siden oppstarten har de etablert Ungdommens barokkorkester, festivalen Barokkfest og konsertserien Orfeo.
– Ting er i ferd med å skje, takket være engasjerte personer og aktører i hele landet. Å styrke tidligmusikken handler ikke om politisk prioritering, men om personer som er gode til å bygge strukturer, sier Wåhlberg.
Han trekker parallellen til oppbyggingen av kammmermusikkfeltet, og har tro på at en mer profesjonalisert bransje kan gi et sterkere kunstnerisk miljø.
– Se på kammermusikkfestivalene i Oslo og Trondheim, eller Oslo Camerata. De har blitt drevet frem av ildsjeler med organisatorisk teft, som har vært med på å profesjonalisere kammermusikken til å bli et eget felt. Det må man også gjøre med tidligmusikken. Man må anerkjenne at det er et felt som krever egen ekspertise på linje med kammermusikk, eller til og med jazz, sier han.

Vanskelig å være aktuelle
Norsk Barokkorkester er blant de eldste, dedikerte tidligmusikkensemblene i Norge. Andreas Johnson, tidligere musikkjournalist og gambist og aktiv i tidligmusikkmiljøet siden slutten av nittitallet, ble ansatt som daglig leder for orkesteret i januar i år.
– Det er fristende å si at det er usikker økonomi som er den største utfordringen for oss. Men jeg vet ikke om det er helt sant. Personlig hadde jeg ønsket meg flere strykere på toppnivå: Norske utøvere, på et internasjonalt, høyt solistisk nivå som kan være konsertmestere og drive frem nye, spennende prosjekter som skaper oppmerksomhet, sier han.
Som med det meste av klassisk musikk må også tidligmusikken og barokkmusikken greie å overbevise publikum om at den er relevant for dem også i dag, gjerne flere hundre år etter at musikken ble skrevet. Det er ikke alltid så lett, mener Johnson.
– Vi har en utfordring med å kommunisere hva som er det unike med måten vi lager musikk på. Det er ikke så oppsiktsvekkende at vi driver med historiske instrumenter, eller spiller Vivaldi kjempefort. Vi må vise oss som vesentlige, være aktuelle og kreative med programmeringen, og få musikken til å kommentere tiden vi lever i. Det er vanskelig, sier han.
Johnson har tro på at større kontakt mellom forsknings- og utøvermiljøet kan bidra til å finne frem til de unike prosjektene. Å videreføre tidligmusikkbevegelsens pionerarbeid krever at noen bruker tid på å finne frem til nye måter å gjøre ting på, og får det ut på en scene, tror han.
– Det er en del som forsker på relevante ting, men det er sjelden at de blir værende i miljøet etter for eksempel en Ph. D. Men drivkraften i tidligmusikkbevegelsen har vært evnen til å finne frem til nye måter å fremføre ting på, ny musikk å spille. Den vekselvirkningen mellom forskningen og utøvingen kunne vært mye mer fruktbar.

Påvirkning også på “mainstream” klassisk
Barokkanerne er også blant de etablerte og aktive norske tidligmusikkensemblene. De feiret 25-årsjubileum i fjor, og drar nytte av at både miljøet og tilskuddsmulighetene er blitt større.
Johan Nicolai Mohn er blant grunnleggerne, og tror at stilen har et stort potensial utover den indre krets av tidligmusikkentusiaster.
– Vi har våre fans og vårt publikum som er trofaste på konsert. Men vi kan også nå utover menigheten. Vi ser at når vi har toppsolister som Alfredo Bernardini eller veldig sterke programmer, så fyller vi salene. Tarmstrenger og originalinstrumenter er viktig, men publikum vil først og fremst ha kvalitet. Vi må klare å bergta dem – gi dem opplevelser som gjør at de oppsøker våre konserter. Publikumspotensialet er enormt hvis vi tør å være vågale og by på oss selv, sier han.

– Vi har våre fans og vårt publikum som er trofaste på konsert. Men vi kan også nå utover menigheten.

Samtidig har tidligmusikken også en påvirkningskraft utover sin egen konsertsituasjon. Siden bevegelsen virkelig skjøt fart på 60-tallet med kjente forkjempere som Nicolaus Harnoncourt og Frans Brüggen i spissen, har stilen og tilnærmingen gradvis sneket seg inn i mer mainstream klassisk musikk. I dag forventes musikere i større grad å kjenne tidligmusikkens spillestiler, orkestre engasjerer ofte tidligmusikkeksperter til spesielle prosjekter, og mange lyttere forventer en historisk informert tolkning når flere hundre år gammel musikk står på programmet.
– Men det er ikke bare det, sier Mohn.
– Jeg tror tidligmusikken tilfører mainstreamen noe som de skjønner at de må ha, selv når de spiller romantisk musikk. Tidligmusikk er ikke et museumsprosjekt hvor det er om å gjøre å være mest mulig korrekt. Det handler om å gi musikken en sanselighet og et uttrykk som gjør at folk synes det låter kult.
Anser seg selv som en norsk ambassadør
Også Bjarte Eike tror tidligmusikkens inntog i mainstreamen fører med seg mye godt, selv om stilen ikke har samme status som opprør.
– Folk er blitt flinkere. Nivået er utrolig mye høyere enn det var for noen tiår siden, og barokkmusikere har blitt stuerene i de etablerte orkestrenes øyne. Det finnes ensembler som er flinke til å benytte seg av forskningsgenene sine til å oppdage nytt repertoar og utforske upløyd musikalsk mark. Interessen for å utøve barokkmusikk er stor, selv om interessen for mainstream barokk fra publikum og festivaler rundt i Europa er noe dalende, sier han.
– Men personlig kjeder jeg meg litt når ting blir veldig etablert. Da begynner jeg å lete etter nye ting. Jeg har aldri sett på meg selv som ren tidligmusiker, men snarere en musiker med interesse i å dyrke og studere og oppdage musikk fra en viss epoke.
Han trekker også frem at Barokksolistene ikke er et rendyrket tidligmusikkensemble i tradisjonell forstand.
– Men alt vi gjør springer ut fra det utgangspunktet, den måten å spille på, den måten å forholde seg til musikk på, sier han.
Barokksolistene er blant de mest internasjonalt etablerte tidligmusikkensemblene Norge har, og nyter stor interesse. I vår stod de for musikken til teateret Shakespeare’s Globe storstilte vandremarkering av Shakespeare’s 400-årsjubileum. Platen The Image of Melancholy (BIS, 2013) har også fått veldig gode omtaler.

Den eneste grunnen til at musikken ikke har et sterkere miljø i Norge er at det ikke har vært mange nok som har tatt tak i det.

Likevel har ensemblet, med sin store støtte fra Kulturrådet, møtt på kritikk i miljøet, nettopp for å være for mye i utlandet og for å benytte seg i stor grad av ikke-norske musikere. Barokksolistene har nemlig ingen faste medlemmer utover Eike selv, som plukker musikere til hvert enkelt prosjekt. Ofte er det mange fra det internasjonale miljøet. Eike føler seg likevel som en “norsk ambassadør” når han spiller med Barokksolistene ute i verden.
– Jeg sjekker ikke passene til folk, jeg jobber med musikere som jeg kan være kreativ sammen med. Dessuten er det ikke økonomisk gjennomførbart å fly inn bare nordmenn til store prosjekter i utlandet. Men jeg har alltid med en god del norske musikere i alle mine prosjekter, og vi spiller mye i Norge. Det er viktig for meg at Barokksolistene beholder sin særlige norske profil gjennom repertoar, spillestil og fortellinger. Det er også et veldig viktig poeng for konsertarrangørene.
Alt før Brahms
Wåhlberg i Trondheim tror at noen år til med profesjonalisering og hardere konkurranse mellom flere ensembler, vil kunne føre til høyere kvalitet på det norske tidligmusikkmiljøet.
– Det handler ikke om hvorvidt enkeltmusikere er flinke. Vi har mange svært dyktige norske tidligmusikere. Men å styrke miljøet handler om å skape en større arena for å spille i Norge, sier han.
Han mener det fortsatt er et stort marked å mette i det norske publikumet.
– Markedet er enormt – tidligmusikk er jo egentlig alt før Brahms. Det er mange som driver med mye smalere ting enn det. Den eneste grunnen til at musikken ikke har et sterkere miljø i Norge er at det ikke har vært mange nok som har tatt tak i det. Men nå er det i ferd med å skje ting, sier han.