I årets program viser Nordland Musikkfestuke i Bodø rik spennvidde med barokkmusikk, klassisk musikk, pop og viser. I løpet av festivalens to første dager fikk jeg med meg fem konserter, hvorav fire av disse fant sted i byens nye kulturkvartal Stormen Bibliotek og Konserthus. Av disse var det DoPPler, en forestilling spesialtilpasset festivalen og det aktuelle rommet, som gjorde sterkest inntrykk.
DoPPler med driv
DoPPler er et samarbeid mellom årets festivalprofil Ragnhild Furebotten, dansekompaniet Kartellet og slagverker Helge Norbakken. Forestillingen har tatt navn fra dopplereffekten med lydbølgers svingninger og vår opplevelse av disse; når lydkilden endrer posisjon i forhold til den som hører, endres også hva vi hører.
Andre etasje av Stormen Bibliotek har dobbel takhøyde, parkettgulv og bokreoler på hjul – kvaliteter som gjør rommet godt egnet både for akustisk musikk og dans. Aktørene har åpenbart hatt et bevisst forhold til bibliotekrommets muligheter, og resultatet er en kreativ og vellykket romutnyttelse. Utøverne opptrådte mellom stolradene, bak oss og i etasjen over. Slik utvidet de, ja jeg vil si at de nærmest strakk scenerommet i ulike retninger gjennom både bevegelse og musikk.
Furebottens musikk er komponert spesielt for denne forestillingen og gjennom sitt krystallklare og lekne felespill viste hun en tydelig tilstedeværelse i rommet, enten hun sto midt blant publikum eller beveget seg mellom oss.
Sigurd Johan Heides koreografi er oppfinnsom med tydelig utgangspunkt i norsk folkedans, men inneholder også elementer fra lek, slik som gjemsel og slengtau. De fem aktørene opptrådte både individuelt og i tett samspill med sterkt engasjement og en virtuositet som fikk oss bokstavelig talt til å gispe. I oppvisningen med slengtauet fikk vi se de tre danserne Ådne Kolbjørnshus, Inge Martin Helgesen og Eirik Fuglesteg Luksengard utføre spenstige saltoer og hopping på rumpa (et imponerende kunststykke jeg tidligere bare har hørt om), i andre partier formelig klatret og klamret danserne seg til hverandre, nærmest som én organisme. Norbakkens spill er nyansert, drivende og tett på dansernes bevegelser.
Festivalspå
Nordland Musikkfestuke presenterer sitt program gjennom en fyldig nettside, facebook, festivalavis og trykt program. Det lokkes også med «festivalspå»; lik et barn bretter spå av et kvadratisk papirark, har Musikkfestuka laget spå av solid papir. En av de fire mulighetene på spåens ytterside er festivalens logo mot sterk rosa. Man kan stave seg gjennom de 21 bokstavene i «Nordland Musikkfestuke», åpne spåen og velge mellom fire fargerike ord; jazz, pop, viser og romanipop. All grunn til å velge det siste tenker jeg, og dermed er det det ni nye bokstaver som må staves før spåen kan åpnes og ordene folkemusikk, rock, barokk og klassisk åpenbarer seg. Jeg velger ordet «klassisk» som lyser i gul skrift, og dermed fører spåen rett inn i festivalens åpningskonsert i Stormens Storsal.
Nyansert Mahler
Storsalen i konserthuset rommer over 900 publikummere og var fullsatt ved åpningskonserten lørdag kveld med framføring av Mahlers 5. symfoni med Trondheim Symfoniorkester under ledelse av sjefsdirigent Krzysztof Urbański. I følge festivaldirektør André Wallann Larsen var dette første gang denne symfonien ble framført i Bodø.
Gustav Mahler fullførte verket i 1902 og to år senere ble det urfremført med komponisten selv som dirigent. I dag er Mahlers 5. symfoni et populært standardverk innen orkesterlitteraturen, og selv om verket har en varighet på over en time og krever et orkester med ca. 90 musikere (med blant annet fire fløyter, seks horn og en strykegruppe «så tallrik som mulig» ifølge partituret), er det ofte å finne på de store symfoniorkestrenes program. Symfonien viser Mahlers utsøkte instrumentasjon med en finslipt behandling av musikalske temaer og et rikt spenn i klangfarger. Verket er kjent for sine store solistiske partier i både trompet og horn, og for fjerdesatsen Adagietto (for strykere og harpe) som ble benyttet som underlagsmusikk til Viscontis film Døden i Venedig (1971).
Trondheim Symfoniorkester fremførte denne mektige symfonien i Trondheim i mai i år og under Olavsfestdagene 31. juli, også da under Urbański, før orkesteret tok turen nordover til Musikkfestuka i Bodø. Orkesteret hadde altså valgt å bringe med seg et verk de allerede var fortrolige med til åpningen av Musikkfestuka i Bodø.
Det var en opplevelse å se Urbański i aksjon. Han dirigerte hele symfonien uten partitur med presise bevegelser og en tydelig gjennomarbeidet interpretasjon. Han viste stort engasjement for musikken og ingen bevegelse så ut til å være uten musikalsk motivasjon. Han viste også musikerne tillit, eksempelvis gjennom å gi solomusikerne frihet til å forme sine soloer.
Som livemusiker er Lerche enda bedre enn på plate; gitarspillet er råere, på grensen til støy, sangstemmen mer presset mot yttergrensene i både register og volum og de musikalske bruddene mer abrupte og effektfulle enn det vi kan høre på innspillinger.
Underveis i framføringen var det lagt inn en kort pause mellom andre og tredje sats. Publikum var oppfordret til å bli sittende og mange grep anledningen til å veksle noen ord med sidemannen. Slik tok både musikere og publikum «et steg ut» av konsertsituasjonen, noe som dessverre førte til et konsentrasjonsfall i lokalet. Det er forståelig at både musikere og dirigent hadde behov for et avbrekk, men dette kunne med fordel vært håndtert annerledes.
Urbański og orkesteret tok imidlertid scenen tilbake med en drivende god tredjesats, engasjert kammermusikalsk spill og ikke minst solid hornspill av Irene Ruud i solopartier som krever både kontroll over et stort tonehøyderegister og lyrisk musisering. Stormens Storsal har svært gode forhold for akustisk musikk, og en symfoni av dette formatet egner seg særlig bra i dette rommet.
Energisk Lerche
Lørdag kan være en vanskelig konsertdag fordi publikum ofte er vel så opptatt av hverandre som av artistene på scenen. Det var imidlertid en sulten Sondre Lerche som entret scenen på en utsolgt Sinus scene lørdag kveld og artisten jobbet aktivt fra første stund med å holde kontakt med et delvis småpratende publikum.
Som livemusiker er Lerche enda bedre enn på plate; gitarspillet er råere, på grensen til støy, sangstemmen mer presset mot yttergrensene i både register og volum og de musikalske bruddene mer abrupte og effektfulle enn det vi kan høre på innspillinger. Lerche evner å skrive låter med tilsynelatende enkle melodier og rytmiske strukturer, for deretter å tilsløre dette med subtile forskyvninger i både rytmikk og tonalitet, noe som gjør ham til en fengende liveartist.
Som motsvar til prat i salen tok Lerche et skritt til siden og sang enkelte partier uten forsterking. Dette var svært effektfullt og han fikk publikum til både å lytte og til å synge med, blant annet på My hands are shaking (musikk til filmen Dan in Real Life).
Konserten inneholdt flere låter fra det nyeste albumet Please (2014), slik som Bad Law, Legends og Sentimentalist. Lerche holdt et tett samspill med bandet (bestående av Alexander von Mehren, Chris Holm og David Heilman) og sammenlignet med innspillingene var låtene kraftig utvidet både i uttrykk og lengde. På et tidspunkt la Lerche inn refrenget «Så jævlig dårlig stemning» (fra låta Øynene Lukket) – et særlig effektfullt grep i en setting dominert av engelspråklige tekster.
Etter å ha hørt Mahlers 5. symfoni og Sondre Lerche på samme kveld, slo det meg hvor mange likhetstrekk det er mellom disse to musikkformene, både når det gjelder instrumentasjon og når det gjelder behandling av musikalske utvikling i form av brudd versus glidende overganger. Men til forskjell fra Trondheim Symfoniorkester la ikke Lerche inn en eneste pause i løpet av sin halvannen times opptreden. Han jobbet kontinuerlig med kommunikasjon i konsertsituasjonen.
Etter å ha hørt Mahlers 5. symfoni og Sondre Lerche på samme kveld, slo det meg hvor mange likhetstrekk det er mellom disse to musikkformene, både når det gjelder instrumentasjon og når det gjelder behandling av musikalske utvikling i form av brudd versus glidende overganger.
Sivertsen på hjemmebane
Den desidert største publikumsmagneten under årets Musikkfestuke var konserten med Halvdan Sivertsen på Keiservarden, en konsertarena med et platå 366 meter over havet og som på dager i klarvær kan gi fenomenal utsikt i alle fire himmelretninger. Konserten var utsolgt og i timene før konsertstart var det en aldri så liten folkevandring opp til konsertstedet. Nå ble ikke søndag en dag med klarvær, og etter hvert som vi nærmet oss Keiservardens topp, gikk vi bokstavelig talt rett inn i tåka. Ikke desto mindre; 5000 allværsjakkekledde publikummere (med til sammen ti tusen tommeltotter, som Sivertsen raskt konstaterte) var et imponerende skue!
I likhet med Furebotten, som også er hjemmehørende i Nordland, løfter Sivertsen fram landsdelsspesifikke tradisjoner. Men der Furebottens formidling er ordløs, fremviser Sivertsen et ordrikt engasjement for tradisjon, naturvern og politikk.
Sivertsen hadde lagt en interessant ramme for konserten gjennom å velge sanger som kunne knyttes til utsikten fra Keiservarden. Dermed ble det rom for både gamle klassikere slik som Kjerringøy og Bruremarsj fra Lødingen, og noen helt nye låter som Sola har gått over streken (et innlegg i debatten om å få et værmeldingssymbol som viser midnattsol) og Har du sett lyset (skrevet til åpningen av Stormen). Og selv om tåka dekket Keiservarden med et grått slør og flere av oss skulle ønske vi hadde stillongs under regntøyet, evnet Sivertsen og bandet å ta publikum med på en rundtur med høy intensitet fra en nydelig fremføring av Lovise Lind til en oppfinnsom versjon av Ti tusen tommeltotter med en særlig vellykket innskutt dansebandgroove.
Sivertsens sanger er skrevet i relasjon til det han ser og det han er engasjert i. Ingen andre i hele verden kan stå på Keiservarden, peke i alle himmelretninger og synge en sang om hvert sted som finnes der ute. Det at vi ikke kunne se noen av disse stedene, utfordret fantasien for en østlending som meg og antageligvis minnene for den dominerende delen av publikum. Søndag var Sivertsen tydelig på hjemmebane.
I likhet med Furebotten, som også er hjemmehørende i Nordland, løfter Sivertsen fram landsdelsspesifikke tradisjoner. Men der Furebottens formidling er ordløs, fremviser Sivertsen et ordrikt engasjement for tradisjon, naturvern og politikk.
Cloroform leker med eget materiale
Etter noen års avbrekk er Stavangerbandet Cloroform igjen tilbake på konsertscenen. På Sinus søndag kveld møtte de et lydhørt og begeistret publikum, noe bandet evnet å utnytte til fulle med høy musikalsk intensitet og plutselig stillhet – vendinger som er karakteristiske for nettopp dette bandet. Konserten åpnet med en rørende versjon av Legless Liss med utsøkt spill på sag og plystring med Børge Fjordheim og Øyvind Storesund. John Erik Kaadas spill på to motstående keyboards med umiskjennelig klangvalg og voicing ga umiddelbart den typiske Cloroform-sounden.
Gjennom konserten fikk vi i stor grad høre låter fra tidligere album, som Blood on my wheels, The Cloroform Theme og You Talk Way Too Much. Bandet viste stor frihet og en lekende holdning til eget materiale og låtene ble fremført med ekstreme registre og trøkk, og abstrakte nærmest vektløse musikalske overganger. Dette rike musikalske uttrykket gjør Cloroform til et sterkt liveband – og framover får vi forhåpentligvis også høre flere låter med plystring og sag.
Pragmatikk og programmering
Festivalprogrammering henger ofte sammen med praktiske hensyn. Jeg vil anta at valget av Mahlers 5. symfoni som åpningsverk kan knyttes direkte til Trondheim Symfoniorkester og Urbańskis repertoar, og at Sondre Lerches opptreden kan knyttes til hans øvrige konsertvirksomhet i Norge denne sommeren. Slik sett kan festivalspåen fungere som en illustrasjon for festivalens programmering. Tilfeldigheter bidrar til å avgjøre hvilke artister som settes på programmet – og disse tar med seg repertoar fra andre framføringsarenaer. Her skiller Sivertsen og Furebotten seg ut ved at begge har laget forestillinger knyttet spesifikt til sine spillesteder. Sivertsen har brukt sin enorme produksjon som utgangspunkt for å sette sammen et konsertprogram med sanger som kan knyttes til utsikten fra Keiservarden, mens Furebotten og Kartellet skapt et helt nytt verk med DoPPler.
Furebotten er en tradisjonsbærer med nedslagsfelt langt utover eget hjemfylke, og i løpet av festivalens to første dager var det nettopp DoPPler som gjorde sterkest inntrykk for min del, med dedikerte utøvere og solid gjennomarbeidet musikk og koreografi. Det som imidlertid berørte meg aller mest, var hvordan Furebotten og Kartellet hadde greid å forvandle et tilsynelatende tradisjonelt biblioteksrom til en nærmest elastisk fremføringsarena. Aktørene viste en gjennomtenkt og kreativ holdning til hva et scenerom kan være og hvordan det kan utnyttes. Parkettgulv, takhøyde og reoler på hjul har selvsagt vært nødvendige forutsetninger for en slik utnyttelse av rommet. Arkitektene har lagt til rette – Furebotten og Kartellet har grepet muligheten.
Stormen har potensiale for forestillinger også utenfor konsertsalene, eksempelvis oppholdsarealer med parkett og god takhøyde eller trapper som kan fungere som amfi. For framtidige forestillinger ville det være spennende om festivalen tok flere stedsspesifikke programmeringsgrep gjennom å legge til rette flere forestillinger også utenfor salene.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
