Hva er god politikk for kunsten i distriktene?

Nordland Musikkfestuke i Bodø arrangerte i år for første gang en åpningskonferanse. Den stilte spørsmålet: Er kultur distriktspolitikk? Og med ett unntak var svaret i innleggene ja. Spørsmålet deltakerne løftet frem var snarere: Hva er god politikk for kunsten i distriktene?

Det ble også stilt spørsmål ved om betingelsene for å skape stor kunst er vanskeligere utenfor større kunstneriske fellesskap, samtidig som det ble tegnet et bilde av mulig manglende kunstkompetanse i periferien.

– Utfordringen er om omgivelsene er i stand til å se og ta i mot kunstnerisk kvalitet når miljøene er små og fragmenterte. En slik manglende forståelse eller interesse ser jeg tendenser til i små kommuner i fylket, sier etatssjef for kultur, miljø og folkehelse Bjørg Helene Jenssen i Nordland fylkeskommune.

Hun understreker at hennes – og fylkeskommunens oppgave – derfor er å legge til rette for at musikere og andre kunstnere skal få flere møteplasser, nettopp for å skape kompetente miljø.

– Vårt ansvar er å gi utøverne referanserammer for kunsten. Rammer som er transparente, og skaper interesse og kompetanse i lokalmiljøene. Derfor trenger vi også at det blir tradisjon for en debattarena under Musikkfestuka.

Etter hennes syn er konferansen en begynnelse på å løfte den lokale kulturdebatten ut av institusjonene og inn i en større kulturell offentlighet.

Bjørg Helene Jenssen utenfor Bodin kirke under Nordland Musikkfestuke Foto: Aslaug Olette Klausen (Foto: )

Bevisst desentralisering
I Nordland har fylkeskommunen, til forskjell fra mange andre fylker, hatt en bevisst strategi for desentralisering av kulturinstitusjoner. En rekke institusjoner er derfor plassert utenfor fylkeshovedstaden Bodø. Eksempelvis ligger Nordland teater i Mo i Rana mens Musikk i Nordland, fylkeskommunes enhet for musikk er lagt til Narvik.

I Jenssens innlegg kunne hun fortelle at denne strategien nå utfordres noe av en nylig fremlagt kulturmelding: Kulturfylket Nordland (lenke opp PDF).

Les også: Å styrke det regionale kulturlivet

I meldingen heter det blant annet:

Å stimulere til utvikling av kunst; gi kunstnerstipend, bygge kulturhus, skape utstillingsarenaer og gi rom for ulike kunstarter, er svært viktig for et demokratisk samfunn. Kulturpolitikk i Nordland legger vekt på at kunsten og kulturen ikke tas for gitt. Den må være levende og aktivt stimuleres og verdsettes for sin egenverdi.

Videre heter det at Kulturtiltak må være tilgjengelig for alle, og dermed være både varierte og desentraliserte. Samtidig vises det til Kulturindeksen utarbeidet av Telemarksforskning i 2016. Indeksen viser kulturbruk og kulturaktivitet i norske kommuner, fylker og regioner. Spørsmålene den gir svar på er blant annet: Hvor bor det flest kunstnere, hvem har det mest omfattende kinotilbudet, hvor finner vi flest aktive biblioteklånere og hvem har den største koraktiviteten?

Nordland ble rangert på en 10. plass av 19 fylker, og i indeksen kommer det frem at lav tetthet av kunstnere trekker fylket ned på indeksrangeringen.

For musikkens del hevder Kulturfylket Nordland at det er behov for utvikling av musikkinstitusjonenes bredde i musikktilbudet og at de kommunale tilskuddsordningene bør bli mer rettet mot fremtidens behov.

– Meldingen i seg selv er en beskrivelse. Men den peker også på noen behov for den videre strategien. I dette strategiarbeidet må vi må inkludere andre regionale plandokumenter som vi har valgt å vektlegge, eksempelvis by- og regionsenterpolitikken som er vedtatt. Vi erkjenner at for å utvikle nordlandssamfunnet trenger vi noen vekstsenter, utdyper hun til Ballade etter innlegget.

I planen for by- og regionsentre har fylket definert ti steder som satsingsområder. Disse omtales altså som vekstsentre. Og kan ha en sentraliserende rolle i sine nærområder.

– Når vi jobber med planen for vekstsentrene må vi utfordre oss på ikke bare hva tenker vi om næringslivet, men også hva tenker vi for kulturlivet. Det går an å dreie retningen uten å forkaste det som har blitt bygget opp.

Trenger opprydning
Hun erfarer at kulturfeltet er et område preget av å være et spleiselag, der aktørene bruker mye tid på å finne ut av det finansielle. Å gjøre en opprydding av støtteordningene på feltet er hun derfor overbevist om at vil kunne frigjøre midler som for eksempel heller kunne brukes på utviklingsarbeid enn på ren forvaltning.

Les også: Flyttes fra stat til fylke

I følge Jenssen er musikkfeltet trolig det blant kunstfeltene som har den best utviklede faglige kompetansen i fylket, både hos lytterne og utøverne, i tillegg til et bredt støttemiddelapparat.

– Samtidig er det jo ikke sånn at musikken lever et isolert liv, eller at scenekunsten er for seg. De lever sammen, og det er de nye konstellasjonene som er fremtiden.

Hun viser til miljøer i Lofoten der unge kunstnere fra ulike felt slår seg sammen og lager såkalte kunstklynger. I tillegg mener hun at det trengs flere arenaer for en bred kulturdebatt, der representanter for de ulike uttrykkene kan komme sammen, for samlet å heve den kunstfaglige kompetansen i fylket.

– Spørsmålet er hvordan vi i fylkeskommunen kan bidra til å understøtte vekst og utvikling for kulturen. Det må vi ta med de ulike fagfeltene. Men, og dette er alvorlig: Alle kunstfeltene må bli mer opptatt av sin leveranse inn i en kontekst.

En sentraliseringsmaskin
Konferansen åpnet imidlertid med et tilnærmet motsatt syn fra historiker Kjetil Jakobsen ved Universitet Nord. Jakobsen var eneste innleggsholder som sa klart nei til hovedspørsmålet.

– Den kulturelle kapitalen gjør kunsten til en sentraliseringsmaskin, hevdet Jakobsen.

Han pekte på at unge kulturinteresserte innbyggere i distriktene gjerne flytter til sentrale strøk for å konvertere sin økonomiske kapital i kulturell kapital ved å studere kulturfag ved høgskoler eller universiteter, og oppsøke byenes mer pulserende kulturliv.

– Det som gjør sammensettingen av kultur og distrikt så vanskelig er at aktørene innen kunst og kultur er uformelle i sin måte å organisere seg på. Det oppstår gjerne spontane, tverrfaglige miljøer. Disse er viktig for kunstutøvelsen, og de forutsetter gjerne en geografisk konsentrasjon.

– Jeg mener vi derfor skal være forsiktig med å gjøre kultur til distriktspolitikk.

Jakobsen dro direkte tilbake til ferie etter innlegget, og det har derfor ikke lykkes Ballade å få en utdypning av disse synspunktene.

Opplevelsesturisme
Når det kom til kulturturisme var Jakobsen imidlertid klar på at han mener kultur kan anvendes som et distriktspolitisk middel, selv om han oppfatter sammenslåingen av kunst og turisme som en selvmotsigelse.

– Mens kultur er et arkiv over estetiske uttrykk, distingverer kunsten seg fra kulturen gjennom å være et konstant uttrykk for kulturkritikk, akkurat som turisten misliker de andre turistene.

– Men problemet med det turistiske blikket er ikke bare at det er inautentisk, det er ufølsomt for distriktenes modernitet.

Verdiskaping og helse
Hvordan kulturen kan brukes i turismen ble forklart i neste innlegg. Førsteamanuensis Dorthe Eide ved Handelshøgskolen, Nord Universitet, ga en rekke eksempler på kulturopplevelser som turismedrivende. Blant annet trakk hun frem større konserter som et eksempel på kulturturisme.

I likhet med Jakobsen pekte hun også på at Norgesreklame handler mye om idrett og natur, mens for å trekke den mer bemidlede turisten til landet er opplevelser veien å gå. I tillegg til at konserter og andre kulturarrangement kan bidra til verdiskaping for lokalmiljøene, kan det også føre til en revitalisering.

– Du har den økonomiske siden av en konsert, med ringvirkninger for hoteller og restauranter. Og så har du de ikke-økonomiske ringvirkningene. Konserten kan gi positive emosjonelle og sosiale opplevelser, som igjen er gunstig for helsen. En konsert kan derfor også være god helsepolitikk. Du kan derfor ikke bare tenke på billettinntekter, sa Eide i sitt innlegg.

Forfeilet støtte
Det mest rungende ja på spørsmålet om kultur er distriktspolitikk kom fra Riksteatersjef Tom Remlov.

– Det er en økende mistro og motvilje mellom de politiske hovedlinjene sentrum og periferi. Det er dypt skremmende i norsk sammenheng. Vi har hatt en egalitær kultur og denne likheten er en magnet for turisme.

Han pekte videre på at det hele handler om fordelingen av fellesskapets goder, og hva vi opplever som felles. Her trakk han inn både egen institusjon, landets mange kulturhus og Kulturtanken, som skal bringe kultur ut til barn og unge, uavhengig av bosted.

– Kulturhusene representerer en kulturpolitisk forpliktelse, hevdet han, før han pekte på det han anser som en av de største truslene mot nettopp den desentraliserte kulturopplevelsen; det at kunsten skal ut av landet.

– Internasjonaliseringen er forfeilet. Vi har ikke midlene til at det lykkes. Når vi sender et ensemble ut så er det et tapsprosjekt. Vi må spørre om det er riktig bruk av kulturmidlene. Ville det ikke vært bedre anvendte midler å gi støtte til en turné rundt i Norge?

Usedvanlig kostnadskrevende
Etter innlegget utdypet han sitt syn på musikkeksport til Ballade.

– Eksportsatsningen er kanskje ikke forfeilet, men den er usedvanlig kostnadskrevende. Vi må ikke skjule kostnadene, Og vi må være villige til å se seriøst på effekten av satsingene vi har gjort. Spesielt når det gjelder de ofte kollektivt utøvde kunstartene kunstmusikk og scenekunst. I veldig få tilfeller er det spørsmål om økonomisk nettogevinst.

For eksempel viser siste årsrapport til Oslo-Filharmonien høyere turnékostnader enn turnéinntekter. Riksteateret skal selv på turné til USA i høst. Hadde ikke turen vært kostet av Nationaltheateret ville det vært hva Remlov kaller et tapsprosjekt for teateret.

– Med andre ord handler eksportstøtten om å finansiere publikumsopplevelser annet steds. Da er det eneste gyldige målet på den type prosjekter at man får anledning til å fremføre sin kunst foran et spesielt kyndig publikum eller en spesielt kyndig sammenheng, slik at det er merkbart kvalitetsdrivende.

Lite tjenlig
Remlov stiller seg tvilende til at det er dette som skjer når norske ensembler spiller i utlandet. Etter hans syn vil ensemblene ha rolle som deltakere i et eksportevent, der de får en slags representasjonsoppgave.

– Dette er ikke tjenlig. Spesielt ikke i en tid der det å turnere de samme kunstarter rundt i Norge er truet, og til dels også er kraftig redusert. Jeg sitter i styret til Det norske Kammerorkester og vi kommer oss kanskje til Tønsberg, Hamar og Trondheim. Men noe mer landsdekkende enn det er vanskelig å få til. I den grad det finnes tilgjengelige midler, synes jeg at disse primært skal brukes i Norge.

Hvordan dette skal gjøres har han ikke noe klart svar på, men en mulighet er et slags innenlands Music Norway.

Da Aps Hadjia Tajik og Høyres Svein Harberg inntok podiet til slutt i konferansen ble imidlertid forslaget om omfordeling av eksportmidler levnet lite politisk håp.

– Vi kutter ikke i eksportmidlene, sa Harberg.