(Foto: Ellen Lorenzen)
INNLEGG: Hvorfor vi raser i avisene og aldri blir fornøyde? Fordi vi blir behandlet som barn, skriver lederen av Norske Konsertarrangører.
Av Tone Østerdal, daglig leder Norske Konsertarrangører
Lite var mer frustrerende som barn enn å møte voksne som drev grensesetting à la «fordi jeg sier det». Ingenting er mer frustrerende, og rett ut sjokkerende, enn å oppleve det samme som en profesjonell yrkesgruppe – med Helsedirektoratet i rollen som den urimelige voksne.
Ifølge Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 1-5 skal smitteverntiltak være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse. Kulturbransjen har derfor gjentatte ganger bedt om innsyn i begrunnelsene som ligger til grunn for de strenge smitteverntiltakene bransjen har blitt pålagt. Sist i forrige uke, da to frittstående juridiske vurderinger av forholdsmessigheten i smitteverntiltakene for arrangementer ble oversendt til Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet. Initiativtaker var Oslo Konserthus, som fikk støtte av en lang rekke arrangører og bransjeorganisasjoner, deriblant Norsk teater- og orkesterforening, Norske kulturhus og Norske Konsertarrangører
Utgangspunktet var endringene som ble gjort i covid-19-forskriften 21. januar, hvor det ble lempet på antallsbegrensingene for arrangementer, samtidig som det ble innført strenge krav til såkalte kohorter. I sum gikk vinninga omtrent opp i spinninga, og kulturbransjen raste. Igjen.
Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen ble nok både overrasket og skuffet over reaksjonene. Hun gikk ut og feiret endringene som en seier. Og endringene var en reell lettelse og forbedring for noen. Kanskje særlig for idretten og de tungt offentlig finansierte kulturinstitusjonene. Enkelte aktører i den mer kommersielle delen av kulturfeltet kunne muligens også få inn en håndfull flere publikummere – men det er dessverre ikke nok til å kunne ta permitterte ansatte tilbake på jobb, slik statsråden hevdet i sin pressemelding.
Selvfølgelig er det kjipt som statsråd å oppleve å få masse kjeft etter at du har stått på og jobbet hardt for å forbedre vilkårene for sektoren din. Og ingen bør tvile på at den politiske ledelsen i Kulturdepartementet er på jobb for oss, noe som ligner 24/7.
Problemet er at det er noen andre som bestemmer utviklingen i pandemihåndteringen. Rent formelt er det regjeringen, men i realiteten virker det å være Helsedirektoratet. La oss i hvert fall si at regjeringen, både den sittende og den forrige, veier sine ord tungt på Nakstad og Guldvog. Den mest slående forskjellen mellom de to regjeringenes pandemihåndtering er imidlertid at der Solberg og Høie til det kjedsommelige snakket om «data, ikke dato», synes Støre og Kjerkol å insistere på «dato, ikke data». Som om det skulle være et nederlag å ombestemme seg på bakgrunn av nye fakta.
Det ingen av regjeringene har vært særlig opptatt av er å dokumentere begrunnelsen for tiltak. I stedet for svar har kulturbransjen fått en hel masse snakk om helheten av tiltak og føre var. Men som advokat Heidi Grette påpeker i forrige ukes brev til departementene gir ikke smittevernloven dekning for at regler innført på bakgrunn av føre-var-prinsippet skal basere seg på verstefallstenkning. Vurderingen «skal hensynta all tilgjengelig kunnskap og reflektere usikkerheten som eksisterer. Videre må tiltakene som vedtas være forholdsmessige og mulige konsekvenser og ulemper bør avveies og tallfestes.»
Etter drøye 22 måneder med pandemi er det derfor foruroligende at Helsedirektoratet ikke kan, eller bare ikke vil, dokumentere begrunnelsene sine. Og at hverken regjeringen eller direktoratet gjør det loven krever, men fortsetter å stenge ned kulturlivet bare fordi de kan. Det er «Fordi jeg sier det.»
Midt oppe i all støyen er det egentlig bare to ting kulturbransjen ber om:
- At smitteverntiltakene skal være faglig begrunnet, og at begrunnelsen er dokumentert og tilgjengelig for allmennheten.
- At smitteverntiltakene står i forhold til den reelle risikoen.
Regjeringen burde egentlig ikke vente så mye som én time til med å innføre lettelser i de uforholdsmessig strenge smitteverntiltakene som rammer kulturbransjen. Men når vi i morgen, 1. februar, endelig kommer til en av Kjerkols berømmelige datoer, så forventer vi nettopp det: Betydelige lettelser, om ikke full gjenåpning, og reell likebehandling med andre deler av samfunns- og næringsliv. Det handler om respekt for profesjonelle fagfolk og om den gjensidige tilliten som et velfungerende demokrati er avhengig av.
Så er det kanskje ikke så lett for folk som ikke har sitt daglige virke i kulturfeltet å forstå hvorfor mange av oss som jobber her er så sinte på myndighetene hele tiden. Hvorfor vi raser i avisene, og aldri blir fornøyde, selv når kulturministeren utviser de beste intensjoner. Vel, det er fordi vi blir behandlet som barn.
