Hiphop-debatten: Beef fra hiphop-akademia
Carl Petter Opsahl er prest, musiker og skribent, og befinner seg for tiden i New York. Han har registrert at det den siste tiden har seilt opp en debatt i kjølvannet av Øyvind Holens bok «Hiphop-hoder», formulert av bl.a. Ole-Martin Ihle og Nazneen Khan-Østrem i Klassekampen. – Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Ihle anmelder en bok som Holen ikke har skrevet, skriver Opsahl i dette innlegget, som ellers synes Khan-Østrem står for et ekstremt snevert hiphop-syn. – Det er latterlig av en norsk akademiker å påta seg en slik dørvokterrolle for norsk hiphop, skriver Opsahl, som mener at Khan-Østrems påstander står i grell kontrast til de åpne og universalistiske holdningene blant hiphop-kulturens grunnleggere.
Av Carl Petter Opsahl, prest og musiker, fortiden i New York
Kunsten å disse og skape beef har nå tydeligvis nådd norsk hiphop-akademia. I Klassekampen 10. november står gjengitt Ole-Martin Ihles slakt av Øivind Holens bok «Hiphop-hoder» og Nazneen Kahn-Østrems påfølgende latterliggjøring av norsk hiphop.
Ihles slakt er forsåvidt grei nok, saklig fundert og med endel innvendinger til Holens bok som jeg godt kan si meg enig i. Jeg kan likevel ikke fri meg fra å tenke at Ihle anmelder en bok som Holen ikke har skrevet. «Hiphop-hoder» er ingen doktorgrad, heller ikke et kulturkritisk essay, men et grundig utført dokumentasjonsarbeide i hovedsak basert på intervjumateriale der norske aktører i stor grad får presentere seg selv. Til forskjell fra Ihle finner jeg nytte og glede i slike typer bøker, intervjuene gir et slags tidsbilde og forteller noe om hva de enkelte aktørene har vært opptatt av. Manglende genrebevissthet, sier Ihle. Mulig det, men «hiphop» er et begrep som til stadighet er under forhandling og forandring i komplekse prosesser. Mangfoldet og motsetningene i Holens bok formidler noe av dette.
Kahn-Østrem definerer hiphop snevert utfra et klasseperspektiv og utelukker alle norske grupper utenom Equicez. Det er for det første latterlig av en norsk akademiker å påta seg en slik dørvokterrolle for norsk hiphop. For det andre står det i grell kontrast til de åpne og universalistiske holdninger jeg har møtt ikke minst blant kulturens grunnleggere i the Bronx (som for øvrig er oppkalt etter svensken Jonas Bronck og er den eneste av New Yorks fem bydeler med bestemt artikkel, angivelig fordi man var hos «the Bronck’s»). Det er også en definisjon som helt utelukker estetiske kriterier, og som vanskelig lar seg overføre på for eksempel dj- og graffiti-miljøer. Lady Pink sier i et intervju at malere «kom fra alle etniske grupper, alle klasser. Politiet visste å se etter grupper som var etnisk sammensatte, det var malere. Hvis en gjeng ungdommer var bare svarte eller hvite, lot de dem være i fred.»
På et seminar nylig påpekte skribenter som Nelson George, Raquel Cepeda og Sacha Jenkins at mange som skriver om hiphop er ensidig fokusert på rap, og at bevisstheten om hiphopkulturens fire elementer antagelig står sterkere i Europa enn i USA. Mitt inntrykk er at norske hiphopere generelt har god kunnskap til hiphopens tradisjon og en sterk bevissthet om alle kulturens elementer. Mulig at Groruddalen aka Valley of Terror ikke er like fryktinngytende som the Bronx en gang var, men Warlocks gir oppvekstskildringer det går an å kjenne seg igjen i. Jeg skulle gjerne ønsket at Klovner i Kamp var både mer politiske og kjønnsbevisste, men etter å ha hørt Kahn-Østrem disse Gatas Parlament på en Upopaften i vår, tror jeg neppe det hadde gitt dem inntreden i hennes eksklusive hiphop-klubb.
Norsk hiphop både tåler og fortjener kritisk og seriøs akademisk analyse. Men dørvoktere er det norske hiphopmiljøet selvforsynt med.
