Nazneen Khan

– Vis meg din platesamling, og jeg skal si deg hvilken hudfarge du har

Mangeårig musikkskribent og Morgenbladet-kronikør Nazneen Khan vakte på tampen av fjoråret oppsikt med denne kommentar-artikkelen, der hun redegjorde for hvorfor hennes interesse for rock, punk og indie-musikk har dabbet kraftig av. – Rocken er stort sett «a white thing», skrev hun, og hevdet videre at hjemlige musikkskribenter fremfor alt ser på «de svartes musikk som kommersiell og ikke verdig den samme kunstneriske seriøsitet som en rockeartist». Ballade bringer her videre artikkelen med velvillig tillatelse av forfatteren.

Kalender

Operapub på Grønland Boulebar

24/02/2024 Kl. 19:00

Oslo

Islandsk utbrot i Bergen

24/02/2024 Kl. 18.00

Vestland

Opera og Gourmet på Ekebergrestauranten

28/02/2024 Kl. 18:00

Oslo

DUESUND

28/02/2024 Kl. 20:00

Vestland

Av Nazneen Khan, høyskolelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo

Mens jeg var ung og midt inni min verste punkperiode hadde jeg en replikkveksling med min fetter, en London-gutt med oppvekst i Willesden Green (jfr. Zadie Smiths roman Hvite tenner). Han var opprørt over min musikksmak: «Nazneen, hadde du blitt boende i London ville du aldri hørt på punk og indie-musikk. Det er de hvites musikk. Du er asiat og dermed svart i den engelske verden. Derfor hadde du hørt på soul og disco og rap. Ikke idiotisk punk. Du er blitt hvit av å bo i Norge.» Jeg lo hånlig av ham da. Men jeg har aldri klart å glemme samtalen.

Noen år senere intervjuet jeg det britiske bandet Cornershop. Under intervjuet med Tjinder Singh, som er sikh og dermed også asiat, trakk jeg inn den britiske punken og antok at bandet var inspirert av dette musikalske fenomenet. Singh reagerte kraftig: «Punken var rasistisk, det var musikk for de hvite. Jeg var redd punkerne og ble aldri tiltrukket det de representerte. Min agitasjon har utgangspunkt i Situasjonistene som herjet i Paris på 60-tallet».

Jeg husket samtalen med min fetter, og ble ille berørt. Var jeg helt blind for punkens rasisme? Var jeg en kulturell forræder? Egentlig ikke, for jeg husker godt de kjipe uttalelsene mange av de alkoholiserte punkerne jeg traff på Kings Road i London på 80-tallet lirte av seg om «bloody pakis». Jeg valgte å følge en annen retning i punken, den venstrevridde som fremmet toleranse. Men de rasistiske uttalelsene fra Kings Road-punkerne lå der som små sår i sinnet – fremmet av folk jeg forsøkte å identifisere meg med.

I årenes løp har min interesse for rock, punk og indie-musikk dabbet kraftig av. I dag er amerikansk rap, NY-disco, Motown-soul, 60-talls reggae og skranglete ska min lidenskap. Jeg har oppdaget at den revolusjonære kraften i den svarte musikken er overlegen punken. Parallelt med min økende interesse for svart musikk, er jeg ufrivillig blitt mer observant på min etniske bakgrunn. Jeg klarer ikke å la være å registrere at jeg som oftest er den eneste «brune» personen på en indie-rock konsert. Går jeg imidlertid på en rap-konsert er salen fylt med alle hudfarger. Være det seg i London eller i Oslo. Rocken er stort sett «a white thing».

Ser vi på de som skriver om musikk, er skribentene i stor grad hvite middelklassemenn. Kanskje nerder, men i et større maktforhold, er de hvite menn. Samfunnets vinnere. Det er likt om du leser britiske New Musical Express eller musikksidene i Akersgaten. Og som Ole Martin Ihle påpekte innsiktsfullt i siste nummeret av Samtiden, er det påfallende at norske musikkjournalister fremhever rockens ekthet fremfor r’n’b eller annen svart musikk.

De svartes musikk blir fremfor alt sett på som kommersiell og ikke verdig den samme kunstneriske seriøsitet som en rockeartist. Kan dette ha sammenheng med at det er kun hvite musikkjournalister som skriver om svart musikk? Og ikke minst, at musikkjournalister ikke har kompetanse om det urbane svarte som rap og r’n’b representerer?

All journalistikk er farget av hvilken bakgrunn du har. Musikkjournalistikken også. Jeg tror dermed at det ikke er tilfeldig at «garage», «jungle» eller «dancehall», som er musikalske fenomen med røtter i blant annet de svarte bydelene i engelske storbyer, aldri har fått den anerkjennelse den burde i norsk presse, fordi man som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket og dermed gir den en stemoderlig behandling.

Salgsmessig har hiphopkulturen de siste årene blitt overlegen rocken og dermed har musikkjournalister blitt nødt til å ta rap, og nå dancehall, på alvor. Hvite rockeartister er blitt skjøvet i bakgrunnen. Men nå har endelig N.M.E og norske musikkjournalister funnet en hvit kjæledegge: The Darkness. I fjor var det The White Stripes. Er det ren tilfeldighet? Det tror jeg ikke.

Lei gangsta-rappere og glamorøse syngedamer som de egentlig ikke kan forstå, kan rockejournalister begjærlig kaste seg over The Darkness, som i intervjuer fremstår som enda en gjeng middelklasse-kunstskole-rockere som spyr ut parodisk rock. Det er alltid lettest å digge det som står deg nærmest. Men ikke glem at musikk også er identitet, politikk og ikke minst makt.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 19. desember, og bringes her videre med tillatelse fra artikkelforfatter og Morgenbladets redaksjon. Reaksjoner på kronikken kan du bl.a. lese her hos [link id=59243 title=»Svein Ulven«].

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.