André Bjerkes dikt er ikke så lette å tonesette som en kanskje kunne tro, skriver Maja Skanding.

Karoline Krüger, © Marte Rognerud

Karoline Krüger ga for snart tjue år siden ut albumet De to stemmer der hun laget musikk både av de mer kjente barneversene til André Bjerke, som Farao på ferie, og de mer utpregete voksendiktene, som Ordet og bølgen, der en far undres over barnets språk. Felles for alle diktene kan sies å være begeistringen for språket. Som forfatter var Bjerke språkpolitisk kompromissløs, samtidig som han både direkte og indirekte oppfordret leseren til å leke med morsmålet. Han la heller ikke skjul på at han slet ut flere eksemplarer av Norsk rimordbok i løpet av sin karriere.

På Karoline Krügers konsert på Ulsmåg skole i Bergen får vi høre de barnevennlige sangene fra platen og flere andre. Hun presenterer ensemblet som Norsk rim- og rytmemakerstab, og gjennom hele konserten er det å rime et tema: Musikerne forklarer forskjellen på enderim og bokstavrim og lar elever fullføre små vers for å illustrere eksemplene, heldigvis uten å skape for mye norsktime.

Samlede dikt_forside_Andre Bjerk]

Inn i teksten
Krüger har alltid god diksjon, men snakker og synger fort. På bybanen på vei til skolen har jeg sittet og bladd begeistret i mitt gamle eksemplar av Moro-vers, i sin tid ble det nesten lest i filler. Likevel er det vanskelig å få med seg alle ordene til Krüger, og jeg tror at elever som ikke er fortrolige med diktene fra før, kan ha vansker med å henge med.

Teksten følger som regel en enkel melodilinje og gjør ingen særlige krumspring. Grepene er der — som kunstpauser før viktige ord eller lydmalende effekter i de forskjellige instrumentene. Likevel er det som om bandet har for dårlig tid. Kanskje er de redde for at gjentatte strofer og dveling ved enkeltord fjerner elevenes oppmerksomhet?

Jeg tror tvert i mot at det ville virke motsatt. Gjentakelse kunne bidra til at diktene fikk synke bedre inn, så barna kjente på både språklig og musikalsk glede. I vers som Fru Nitters datter og Mann og kone savner jeg visuelle innslag som kunne hjulpet på forståelsen. Egentlig burde det være unødvendig å simulere strikkingen og slåssingen som forekommer i disse diktene, men fremføringene er kjappe og jeg tenker meg at musikken godt kunne fått mer rom til å male frem diktet.

Kunsten å involvere elevene
Elevene får være delaktige: Ved begynnelsen holder bandet et lite kurs i applaus og bravorop på italiensk vis – en farlig øvelse ettersom noen blir mer opptatt av når de skal klappe og rope bravissimo enn av musikken. Spørsmål som ”Hva het den største pyramiden?” og ”Hvilket dyr ville du helst vært?” fremstår mest som en pedagogisk pliktøvelse og bidrar ikke nødvendigvis til å drive konserten fremover. Her kunne det vært like interessant dersom musikerne gikk mer direkte inn på teksten og musikken når de først skulle snakke med elevene.

Oppfordringen til å plystre med og lage hviskebakgrunn til sangstemmen, gir derimot mer mening: Her får elevene være med på å skape musikken og blir bevisste på dynamikk og samspill. Når elevene på et tidspunkt får beskjed om å reise seg og danse ”som en egypter”, blir jeg lett nervøs for at det skal spore av – det er ofte lettere å gire barn opp enn ned igjen etterpå. Men Krüger har full kontroll, hun danser inn og ut av barneflokken på gulvet, eller rundt den for å klappe på noen hoder om det trengs. Det er tydelig at det er en tanke bak dansingen – Krüger får en fin kontakt med barna idet de beveger seg sammen.

Edvard Grieg hevdet at sentimentaliteten er musikkens verste fiende. Kanskje kan det gjelde for poesien også.

Hastverk
I blant får Krüger hjelp til konsertens mer tøysete deler av pianist og bajas Sjur Hjeltnes. Han får spille fløytenisten Trompetast som har en tone sittende fast. Også dette innslaget er over før det er ordentlig i gang. Kanskje ville skolekonserten bevares bedre i barnas hukommelse dersom de førtifem minuttene ikke var fylt til randen?

Det filosofiske diktet Bedrøvet fugl, har fått form av en trist popballade – en sjanger som får meg til å lure på hvordan man best kan møte Bjerkes dikt. Hans finurlige rim og lekne vendinger frembringer i meg et behov for like finurlige melodier og lekne musikalske løsninger. Krügers musikk er vakker i tradisjonell forstand – og synges ”pent” — men jeg tar meg i å savne humoren og temperamentet som er så nærværende i Bjerkes tekster: Dikterens glimt i øyet. Edvard Grieg hevdet at sentimentaliteten er musikkens verste fiende. Kanskje kan det gjelde for poesien også.

Den påfølgende Elefanten som ikke kunne snu gir imidlertid en annen opplevelse. Her har bandet bedre tid: Elevene får øve inn og synge med på det enkle omkvedet, som gjentas hyppig i ulike varianter. ”Løp løp, Hambo Hambo, løp løp!” repeteres ivrig i korridorene etter at konserten er ferdig. Slik blir det denne melodien jeg merker meg – de andre sklir fortere ut av minnet.

Ferner Juliusson Agregaard Foto: Lars Opstad
Ferner Juliusson Agregaard Foto: Lars Opstad

Løse rammer for stramme rim
Det er ikke bare sør i Bergen at skolene forbereder hundreårsjubileet for André Bjerkes fødsel i 2018. Den svensk-norske jazzduoen Ferner/Juliusson har fått med seg den danske saksofonisten Thomas Agergaard på ungdomsskoleturné i Sunnhordland. De tre har valgt en annen tilnærming til Bjerkes dikt. Enkelte er lest inn på forhånd av forskjellige skuespillere og sangere, mens Bedrøvet fugl og En handelsreisendes liv leses opp av elever. Bandet improviserer før, under og etter hvert av diktene.

Gitarist Per Arne Ferner undervurderer ikke elevene i introduksjonen sin, han forklarer hvordan musikerne har jobbet med et nøye utvalgt diktmateriale. Ifølge Ferner vil bandet underbygge og reflektere det som fins i diktene gjennom improvisasjonene. Dikt og musikk skal styrke hverandre. Bandet både innleder og avslutter med en ren instrumental, en innramming som fungerer godt for å varme opp og roe ned elevene.

Bandet lykkes i å skape stemninger som en kan slappe av i og som skjerper sansene slik at diktet fremstår klarere.

Bandet har høye ambisjoner for hva elevene kan være mottakelige for: De får servert vakre, uforutsigbare klanger som iblant henspiller på temaer fra teksten. Bandet har styrt unna de mest barnlige versene, og heller valgt dikt som krever en mer moden leser og gir rom for selvstendig tolkning. I Spilledåsen, innlest av en skuespiller med sunnhordlandsdialekt, danner piano og gitar et rullende underlag som går og går mens Agergaard legger små gjentakende, sirkusaktige snutter oppå. I Vi er minuttene løper de tre instrumentenes stemmer hastig, hele tiden henspillende på hverandre. Etter en drømmende gitarsolo løper de igjen videre. Bandet lykkes i å skape stemninger som en kan slappe av i og som skjerper sansene slik at diktet fremstår klarere.

”Kan eg begynna no?”
Det å finne en ungdomsskoleelev som er villig til å stå foran resten av skolen og lese opp dikt, er vanskelig nok i seg selv. Å forvente at de andre elevene faktisk også skal lytte til musikken under opplesningen, er kanskje i overkant ambisiøst. Musikerne forholder seg imidlertid helt rolige: De lar seg ikke affisere av fnising og tilrop, og er tjomslige overfor de to modige elevene. Denne formen for fremføring er tydelig fremmed for oppleserne, men Agergaard klarer fint å kommunisere med medmusikerne samtidig som han gir de flaue og utålmodige elevene tegn ved innsatsene.

Enkelte av ordene var vanskelige å forstå for en ung tenåring, og Ferner ga oppleserne god veiledning i betoning like før konserten. Kan hende kunne fremføringene av Bedrøvet fugl og En handelsreisendes liv blitt stødigere dersom elevene hadde hatt mer enn fem minutter før konserten til å øve, men kanskje fikk også alle i salen en god leksjon i improvisasjon, der det å møtes i musikken og spille med på andres innfall er viktigere enn enkeltprestasjoner.

Utøverne lyktes i å formidle undringen og hverdagsfilosofien i André Bjerkes dikt ved å skape et åpent og utforskende møte mellom musikk og ord, mellom utøvere og tilskuere.

Publisert:

Del: