Nyansert om musikk og tilhørighet

Er det en god idé å ta kjente sanger fra de største innvandrede musikkulturene i Norge, arrangere dem for fire norske vokalister og framføre dem for skolebarn i Akershus – et fylke hvor innvandrerandelen er høy, og hvor det på noen skoler vil være over halvparten av barna som har et forhold til en av sangene på repertoaret fra hjemlandet?
Når det gjøres i konserten ”Jeg synger din sang min venn” av de kyndige vokalistene Anine Kruse, Benedikte Kruse, Nina Mortvedt og Lars Andreas Aspesæter, som også har arrangert materialet, er svaret ja. Men det er ikke helt ufarlig terreng de beveger seg i, og måten gruppen går inn i diskursen om musikk og identitet på er interessant. 
Konserten starter i Somalia. Lars Andreas Aspesæter står alene foran publikum. De andre utøverne har spredd seg utover i salen, og hoder vendes nysgjerrig når lyden av rytmisk vokal dukker opp fra flere kanter. Konserten starter med et a capella-arrangement av låta Dhulkaaga Hooyo. Som i gruppa Pitsj, hvor Benedikte Kruse og Anine Kruse Skatrud synger til vanlig, lager vokalistene både komp, melodi og ikke minst perkusjon i musikken. Det er en god estetisk opplevelse å høre hvordan vokalistene på snedig vis – som får meg til å tenke på hip-hop-ens femte element, beatboxingen – gir låta fra Somalia den grooven og det rytmiske drivet den trenger. I tillegg til utøvernes vokalprestasjoner tar de etter hvert i bruk en tromme fra Midtøsten og en djembe. Låta er en festsang, noe de fire utøverne ikke har noe problem å formidle til publikum – på tross av at vi er i gymsalen på Rasta skole, og ikke på landsbyfest i Somalia.
Gymsalen som konsertarena
Det er to hovedprosjekter på gang i ”Jeg synger din sang min venn”, og begge prosjektene forlanger på en måte at vi glemmer at vi er i en gymsal. Det ene hovedprosjektet er at publikum skal inn i et musikalsk univers av intrikat, solid og morsom vokalmusisering hvor publikum er velkommen til å synge med, klappe og delta med de forskjellige bakgrunnene vi har. Det andre prosjektet er at vi skal besøke åtte forskjellige land med åtte forskjellige språk og åtte forskjellige musikkulturer i løpet av den snaue timen konserten varer.
I anmeldelser i Ballade har man sett på det problematiske ved at skolesekk-konsertene gjerne oppleves nettopp i skolesituasjonen. Blant annet har Margrete Kvalbein pekt på hvordan rammene i denne konteksten kan begrense musikkopplevelsen, og gjøre den ”ufri” og dermed mindre interessant for elevene. Konserten hun skriver om i Stikkprøve fra DKS-landet har ungdomsskolen som målgruppe, hvor det sannsynligvis er andre hensyn å ta enn på barnetrinnet. ”Jeg synger din sang min venn” er derimot egnet som eksempel på et tilfelle hvor skolen er en brukbar arena for musikk. På tross av lærernes overvåkende tilstedeværelse – som produsenten riktignok prøver å minimere når de i forhåndsinformasjonen til skolene ber voksne om å delta som publikum under forestillingen – er vi på barnas territorium. Den sosiale konteksten er kjent, vennene og klassekameratene er der. I tillegg har en gymsal masse plass til bevegelse, den inviterer til lek, dans og improvisasjon.
”Jeg synger din sang min venn” bruker gymsalkonteksten godt. Utøverne benytter seg av bevegelsesfriheten i rommet og havner både midt mellom og bak publikummet. De benytter seg også av den sosiale konteksten vi er i, og trekker inn barna som elever i konserten. Her kan man rekke opp hånda og fortelle noe eller få svar. Konserten prøver ikke å leke festival eller klubb, men viser at man ikke trenger å forlate gymsalen for å ta en lang musikalsk tur.

Enkel og effektfull aktivisering
Fra åpningen i Somalia bærer det videre til Tyrkia og 90-talls hiten Simarik, deretter til Polen, Sverige, Pakistan, Vietnam, Norge, Lappland og Iran. Konsertens formål er å knytte kulturell stolthet til hver enkelt av musikkulturene vi møter.
En av utøverne forklarte det i en kort samtale: Disse barna er vant til at det kun assosieres fattigdom, krig eller terror med landet de kommer fra. Med konserten håper de å skape stolthet hos barn som har innvandrerbakgrunn, og litt nysgjerrighet hos dem som ikke har det. Jeg tror de lykkes. En pakistansk gutt som gråter av glede mens gruppa framfører Duma Dum Mast Qalandar på Urdu vitner om det.

Det er rørende hvor ivrige barna er etter å fortelle om opphavet sitt, og for å få det korte men anerkjennende svaret fra utøverne. ”Pakistan, så fint da!”

Tidlig i konserten spør utøverne om noen i publikum er fra et annet land, eller har foreldre som er fra et annet land. Noen peker på rektor. Ja, rektor er fra Tyrkia. Noen rekker opp hånda, og litt etter litt peker flere hender i været. Utøverne tar seg tid til å få med landet til hvert eneste barn som har stukket en hånd i været. Thailand. Sverige. Slovakia. Polen. Irak. Pakistan. Det er rørende hvor ivrige barna er etter å fortelle om opphavet sitt, og for å få det korte men anerkjennende svaret fra utøverne. ”Pakistan, så fint da!” Med denne lille aktiviteten presenteres konsertens tema – musikk og identitet. Det handler om å høre til, og hva slags musikk som finnes nettopp der.
Det er ikke egentlig så mye synlig eller hørlig aktivisering av barna. De sitter på stolene sine gjennom hele konserten, blir ikke delt inn i grupper, får ingen oppgaver. Det er en slags usynlig aktivisering. I alle fall opplevde jeg at konserten aktiviserte meg. Jeg følte meg inkludert i det musikalske universet, jeg ble invitert til å synge og klappe med. Jeg ble både indirekte gjennom musikken, og direkte av utøverne, oppfordret til å reflektere rundt min egen musikalske bakgrunn og forholdet mitt til musikk fra andre land. Konserten inviterer til deltakelse.

Konserten var bygget opp med skifter i dynamikken underveis, et effektivt grep som holdt interessen oppe hos publikum. Etter en neddempet og rolig tur til Sverige og Idas sommarvisa, girer Nina Mortvedt opp energinivået og skaper på få sekunder en gatefest på Tøyen med en festsang på Urdu, Duma Dum Mast Qalandar. Ikke minst er det et godt virkemiddel at Mortvedt tar utgangspunkt i seg selv. Hun forteller at hun har hørt sangen i sitt eget nabolag, og sier litt om at det kan være vanskelig å synge på Urdu. Jeg var også med helt til gatehjørnet i Polen når Lars Andreas Aspesæter inntar rollen som gatesanger i Warzawa og synger den polske visa Maciek Słoneczko mens han akkompagnerer seg selv med akkordeon.

Konserten handler om musikk og identitet, og det å låne andre kulturers musikk. Den skriver seg på den måten inn i debatten som foregår rundt musikalsk og kulturell ”appropriering”.

Ikke ’appropriering’ men utvidede horisonter
Det er imponerende at utøverne har lært seg å synge og formidle så godt på disse åtte språkene. Både språket og det musikalske uttrykket må sitte godt. Landene som er representert i konserten er ikke tilfeldig plukket ut, det er de landene som utgjør de største innvandrergruppene i Norge. På de fleste av konsertene møter gruppa mange barn som både kan språkene og kjenner sangene. Da er det ikke OK å synge feil, eller gjøre låta ugjenkjennelig musikalsk eller tekstlig. Dette ser det ut til at gruppa mestrer veldig godt. Musikalsk balanserer de mellom å beholde trekk fra den musikkulturen låtene har oppstått i, og å gjøre sangene til sine egne. De bruker et tonespråk som både bevarer særpreg, gjør materiale litt moderne og til sitt eget, og fenger lytterne. Gruppa lar låtene og tekstene ligge solid som grunnlag, men tar seg noen friheter med rytmestrukturer, akkordvendinger og modulasjoner som jeg – uten å være kjent med alle låtene fra før – antar at ikke er vanlig i tradisjonelle framføringer av låtene.
Konserten handler om musikk og identitet, og det å låne andre kulturers musikk. Den skriver seg på den måten inn i debatten som foregår rundt musikalsk og kulturell ”appropriering”. Særlig i USA er denne debatten aktuell, også i ”mainstream” media, selv om den på ingen måte er en ny debatt. Både Elvis Presley, David Byrnes (med sitt album My Life in the Bush of Ghosts) og Eminem har vært utpekt som syndebukker. Mer aktuelle eksempler er den australske rapperen Iggy Azalea, som blir kritisert for å ”leke svart” i sin rapping, og Miley Cyrus’ appropriering av twerking.

Hvite, vestlige artister blir kritisert for å utnytte kulturen til marginaliserte grupper. I verdensmusikken har denne diskursen pågått i tiår. Som et svar på denne typen kritikk, har mange utøvere og komponister søkt seg til krysskulturelle samarbeider, et fenomen som har blitt hetende ”Collaborations”, og som det er skrevet mye interessant om (T. Taylor 1997, for eksempel). Konseptet med collaborations har blitt kritisert for å være en snarvei eller hvilepute for artister som har lyst til låne en låt eller en sound fra en annen kultur uten å bli møtt med kritikk om ”appropriering”. Er samarbeidet bare inngått for å kompensere for sin egen privilegerte status som vestlige utøvere? Det mest kjente eksemplet på dette er kritikken som ble rettet mot Paul Simons album Graceland.
En DKS-konsert er ikke en kommersiell arena, som mye av diskursen rundt appropriering dreier seg om. Men kritikken om appropiering adresseres også til ikke-kommersielle prosjekter som velmenende men naivt prøver å forklare eller forstå en minoritets kultur. Det er dette prosjektets nysgjerrige interesse i det ulike musikalske materialet, måten de har lekt seg med muligheter i låtene, den underliggende respekten for låtenes musikkulturelle opphav, og den sosiale interaksjonen med publikummet, som gjør at deres bidrag til diskursen om musikk og identitet blir interessant og vellykket.
I ”Jeg synger din sang min venn” deltar ingen utøvere med kulturell bakgrunn fra noen av de aktuelle musikkulturene. Forestillingen er nettopp et eksempel på hvorfor man ikke trenger å gjøre dette. Så lenge man behandler materialet med nysgjerrighet, åpenhet og respekt er alt ”lov” . Løsningen ligger egentlig i tittelen: Jeg synger din sang min venn. Tittelen favner det konserten gjør veldig godt. Gruppa gjør til sitt (jeg synger) et fremmed materiale som de anerkjenner at ikke ”tilhører” dem (din sang) med respekt (min venn). I denne konserten er det ingen kulturell utbytting, men heller en utvidelse av horisonter og større forståelse for andres og egen musikalske bakgrunn.
 
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.