Kunstarter i samspill

Når lerretet rulles ned og lyset slokkes, forvandles auditoriet på Fyrstikkalleen skole i Oslo til en kinosal. Settingen er med andre ord perfekt for programmet denne tirsdagsmorgenen, hvor fotograf og regissør Ellen Ugelstad står klar til å fortelle om møtet mellom musikk og film i form av Highasakites musikkvideotrilogi ”Silent Treatment”. Produksjonen er i regi av Den kulturelle skolesekken i Oslo, og publikum består av rundt 25 elever forankret i film og lyd på første videregående trinn. Dagens timeplan er dermed svært aktuell for den lydhøre gjengen som slenger seg ned i benkeradene.
Ugelstads dokumentar ”Indian Summer” fra 2011 var en del av Høstutstillingen påfølgende år. Filmen, et sterkt portrett av hennes schizofrene bror, gjør at jeg husker lite av de andre verkene som ble vist det året. Filmen gjorde også inntrykk på Ingrid Helene Håvik, vokalist i Highasakite, som skrev sangtekster ut ifra dialogen. En telefon til Ugelstad for å be om tillatelse til å bruke tekstene ble starten på et samarbeid som har resultert i musikkvideoer til Highasakites ”Everything Sank in You”, ”Leaving No Traces” og ”Science and Blood Tests”.

Innblikk i kreative prosesser
Ugelstad åpner med å presentere seg selv og bakgrunnen for prosjektet, før hun går inn i selve materien. Hun viser musikkvideoene én etter én, og forteller om samarbeidsprosessen og ideene knyttet til hvert enkelt arbeid. Hun har en avslappet fremtoning i måten hun formidler på, og forholder seg til elevene på samme måte som hun gjorde til kontaktlæreren før fremvisningen. Det er med andre ord ingen opptreden som serveres, snarere en genuin viderefortelling av kreative erfaringer.

Det er med andre ord ingen opptreden som serveres, snarere en genuin viderefortelling av kreative erfaringer.

Underveis kaster Ugelstad spørsmål ut i salen: ”Har noen filmet med 8 mm før?”, ”Har dere brukt moodboards i egne prosjekter?”, ”Vet dere hva stop-motion er?”. Elevene svarer økonomisk, og selv om det er Ugelstad som står for det meste av snakkingen, oppleves det likevel som en dialog. Ved å kontinuerlig vise nysgjerrighet for elevenes relasjon til egne erfaringer, er tilhørerne alltid inkludert.
FØLG OSS: @BalladeNo på Twitter og BalladeNo på Facebook.

Filmene i seg selv ber også om reaksjoner i møte med hver enkelt. Jeg kan kun prate ut ifra egen opplevelse når jeg sier at ”Everything Sank in You” viser hvor helhetlig et samspill mellom to kunstuttrykk kan fungere. Låten fra Highasakites første plate er visualisert gjennom klipp fra dokumentaren om Ugelstads bror, hvor tale og bakgrunnslyder er mikset inn med musikken. Sangteksten hentet fra dokumentaren blandet med bilder av broren, enkelte på kornete super 8-film, gir musikken en mening den ikke har alene. Som en elev sa det, ”de gamle opptakene gjør at det virker mer ekte”.

HIGHASAKITE  // EVERYTHING SANK IN YOU from Ellen Ugelstad on Vimeo.
Viser alle sider av kunsten
Ugelstad bidrar hele tiden med å fordøye videovisningene, med vekt på kunstneriske virkemidler og tekniske løsninger. Natur og kultur blir et abstrakt bilde på teksten om et voldelig parforhold i ”Leaving No Traces”, forklarer hun, visualisert ved hjelp av blant annet stop-motion og ettereffekter. Ugelstad trekker også inn kunstens byråkratiske side når hun viser frem konkrete søknader hun har skrevet for å få finansiert musikkvideoene. På den måten får elevene et innblikk i den administrative siden av det kreative. Highasakite er i tillegg et av Norges største band for øyeblikket. At elevene får innblikk i deres måte å jobbe på, gir et realistisk bilde av profesjonelle arbeidsforhold elevene selv potensielt skal ut i.

HIGHASAKITE // LEAVING NO TRACES from Ellen Ugelstad on Vimeo.
Etter en kort pause samler elevene seg i grupper for å diskutere hva de nettopp har opplevd. De får et ark med spørsmål knyttet til hvilke formspråk og virkemidler som er brukt i videoene, og hvorfor. Men når spørsmålene skal oppsummeres i plenum, får hvorfor-aspektene liten plass. Ugelstad forteller i en pause at responsen fra elevene varierer fra skole til skole og klasse til klasse. Enkelte er superengasjert, andre ikke fullt så glad i å dele tanker høyt, og elevene ved Fyrstikkalleen later til å være et sted midt i mellom.

Det er tydelig at de har diskutert spørsmålene i gruppene, men få prater før Ugelstad henvender seg direkte til enkeltpersoner, og den potensielt fruktbare samtalen får aldri helt fart på seg. Elevene sitter også ganske spredt i rommet, noe som gjør det vanskelig å oppfatte hva som sies på tvers av lokalet. Men selv om diskusjonen ikke koker, er det tydelig at elevene har en bevissthet rundt det de nettopp har fått presentert. ”Jo mer klær de hadde på seg, jo mer unaturlige var de,” sier én om videoen til ”Leaving No Traces”. ”Når hun gikk fra sykesengen til sommer og bading endret musikken seg”, sier en annen om videoen til ”Science and Blood Tests”, uten at observasjonen diskuteres videre.

Hva med musikken?
For elementet som ligger nokså uberørt etter 90 minutter er musikken. Ugelstad spør elevene om de liker den (”Ja!”), men ellers er det hovedsakelig teksten i musikken som blir trukket frem. Naturlig kanskje, siden det er her samarbeidet mellom de to kunstnerne startet. Men det kunne kanskje være interessant for elevene å høre hvordan Ugelstad har latt seg inspirere av Highasakites musikk, slik det står i programbeskrivelsen. En ting er å oversette tekst til bilde, men hvordan oversetter man lyd?

Det er ingen påtrengende pedagogikk, belærende budskap eller formaninger i sikte, kun en ærlig og avslappet presentasjon av prosesser og resultater rundt et kunstnerisk uttrykk

Ettersom tema er kunstnerisk samarbeid, kunne det også vært interessant å høre kort om Håviks tanker om prosessen, live eller på opptak: Hvordan opplever hun at bildene utfyller musikken, og hva skjer med musikken når den tolkes visuelt? Historien om hvordan Ugelstads dokumentar er brukt som utgangspunkt for et nytt konsept er både spennende og lærerik. Men hva er egentlig en musikkvideotrilogi, og hva gjør at helheten funker? Det kunne også vært interessant å diskutere nærmere.
Når det er sagt, så er det fint å være vitne til en produksjon for ungdom med fullt fokus på kreativt håndverk. Det er ingen påtrengende pedagogikk, belærende budskap eller formaninger i sikte, kun en ærlig og avslappet presentasjon av prosesser og resultater rundt et kunstnerisk uttrykk. Opplegget er enkelt i formatet, og krever få forberedelser fra skolen annet enn de tekniske. Forelesningsformen Ugelstad har valgt nører opp om en tradisjonell elev-lærer dynamikk, men formidlingen hennes gjør det motsatte. Hun er ikke der for å fortelle hvordan noe skal gjøres, men for å si hvordan hun har valgt å gjøre noe. I dét ligger en fin åpenhet som kaster ballen over til elevene.
Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.