Kirkemusikkfestivalen: Frie folketoner under høye hvelv

Det er jammen blitt ni år siden Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival bestilte et verk av den allsidige folkemusikeren Gjermund Larsen. Det het Salmeklang og ble gitt ut på plate året etter (Grappa/Heilo 2016). Vi fikk et gjenhør med tre av komposisjonene derfra under onsdagens konsert.

Maler med toner
De tre komposisjonene «Hymne», «Salmeklang» og «Kind of Polska» var koblet sammen i en enhet under konserten. Det fungerte godt, for de er litt ulike i preget og danner til sammen en fin helhet.

Ut fra keyboardist Andreas Utnems spinkle bordun på trøorgel i starten spant Gjermund Larsen et fint mønster av lange, lengtende toner på fela si, og Sondre Meisfjord dro den store buen over dype strenger på bassen.

Det var som om de malte fram for ørene på oss noen vide vidder med slake bakker som bølget mykt i kveldsdisen. Hvis vi lukket øynene, da. Hvis ikke, så vi det vakre korpartiet i Ris kirke, med engler og høye buer, og det ble ikke feil, det heller.

MYK START: Gjermund Larsen i følsom formidling. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Myk start
Denne milde, myke starten ble avløst av kraftigere klanger og mer myndig spill. Utnem flyttet over til flygelet, og harmoniseringene i spillet hans løftet Larsens melodilinjer over i stadig nye landskap. Han trakterer fela på folkemusikkvis, men utporsjonerer triller og andre ornamenter på nennsomt vis. Her er ikke noe briljering, men følsom formidling.

At musikerne spiller uten noter, gir en egen energi til musikken. Jeg vil anta at det gjør det for musikerne selv, men i hvert fall for vår opplevelse. Vi ser den gode kontakten musikerne har med hverandre. Fjesene lever, et lite smil, et nikk, eller bare en henvendelse i spillet som framhever måten de musiserer sammen på.

FOLK OG SALMER I KIRKEROMMET: Gjermund Larsen Trio og Tuva Syvertsen i Ris kirke, foran et årvåkent og forventningsfullt publikum. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Vi som opplever dem både med øyne og ører får på en måte del i dette fellesskapet. Det er som om det er sjelen de formidler, ikke bare noter på et papir.

Høytidelig
Publikum sitter årvåkent i kirkens benkerader. Det påvirker antakelig også opplevelsen. Det er ikke ei ølbule, dette. Vi er der for å lytte, ikke skravle, og vi merker forventningen i den fullsatte kirka.

Programmet bar da også preg av at musikerne var seg bevisst kirkerommet de var kommet inn i. Muligens kan det også ha satt sitt preg på stemningen at Kronprinsesse Mette Marit, Kirkemusikkfestivalens høye beskytter, var til stede. Det var høytid i rommet – kan hende litt mer høytid enn vi strengt tatt var tjent med. Underveis får jeg en opplevelse av at musikerne ikke slipper seg helt løs.

HØYTID OG HØYHET: HKH Kronprinsesse Mette Marit er Kirkemusikkfestivalens høye beskytter, og tok seg god tid til å hilse på musikerne etter konserten i Ris kirke. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Men sekvensen fra Salmeklang får en livat avslutning når Larsen tramper i gang «Kind of Polska». Det gjør godt med en slik dansbar låt etter all ettertenksomheten, selv om det underveis i de øvrige komposisjonene også har vært god oppbygning med fine variasjoner og variert utnyttelse av de ulike instrumentene de spiller på.

Hilmar er med
Konserten startet for øvrig med tre komposisjoner av Hilmar Alexandersen, en krumtapp for folkemusikk i det området av landet som også Gjermund Larsen kommer fra.

I denne delen av konserten var det merkbart mer blåtoner i fela, noe som ga ekstra inderlighet til spillet. Den aller første, «Visetone», er en vemodig sang uten ord, men den har rikelig med bilder i buestrøkene. Og det passet fint å koble den sammen med den adskillig lysere «Morgenslått», som Gjermund Larsen har komponert. På den måten fikk han slått an tonen for hele konserten allerede i første nummer.

Gjermund Larsen
At Gjermund Larsen er blitt en så suksessrik musiker, er ikke merkelig. Han har sterk utstråling på scenen uten å gjøre store geberder. Og spillet er både myndig og følsomt. Man tror på tonene han sender ut i rommet – at det er akkurat slik de skal låte, ikke annerledes. Og vi gir oss gjerne hen.

Det har ikke manglet på gode samarbeidspartnere i hans karriere, heller. Trioen vi hørte på onsdag stiftet han i 2006, og de har siden begeistret publikum, kritikere og juryer på mange ulike måter. Sammen har de siden sin første utgivelse i 2008 høstet en rekke priser: Spellemannpris (2008), German phonographic critics award (2015) og TONOs komponistpris (2016). Høsten 2023 kom trioens femte album, Tøyen Sessions.

Gjermund Larsen har også gående et årelangt samarbeid med Trondheimsolistene, som har resultert i fire bestillingsverk, tre album, to Spellemannpriser (2008/2014) og en Grammy-nominasjon (2010). Han har også i en årrekke samarbeidet med Det Norske Solistkor på flere album og konserter i inn-og utland.

SOSIAL OG ALLSIDIG: — For meg er musikk først og fremst noe sosialt. Det er sånn jeg er blitt opplært i musikken, sa Gjermund Larsen i et intervju med Ballade for en tid tilbake. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Allsidige musikere
De to andre musikerne i trioen har også allsidig virksomhet å legge i gryta når de brygger sitt gode brygg. Som gammel folkemusikkentusiast er det nydelig å registrere hvordan nye generasjoner med den største selvfølgelighet lar ulike stilarter påvirke samspillet. Slik skapes noe helt nytt, samtidig som man føler seg på hjemmebane fordi man kjenner folketonedåmen sitre i det nye som skapes.

Sondre Meisfjord er kanskje den i gruppa med mest allsidig bagasje. Han er utdannet jazzmusiker, og har hatt stor suksess med gruppa Come Shine. Han har medvirket i Trondheim Jazzorkester med Pat Metheny, vært innom poplandskapet med DinoSau og Siri Gjæres band, og spilt klezmermusikk med Urban Tunélls Klezmerband. Samt, i denne sammenhengen også viktig: spilt norsk folkemusikk i trioen Flukt.

Denne onsdagskvelden hørte vi hvordan han trakterte bassen på flere måter – det være seg lange strøk med buen, «klimpring» eller mer «vanlig» strengeberøring. Hans varierte spill styrket bassens plass i det totale lydbildet, slik at trioen framsto som ei helhetlig gruppe. Ellers ville gjerne de mer framskutte instrumentene som fele og flygel stikke av med hovedoppmerksomheten.

Andreas Utnem
Andreas Utnem, som bestyrte nærmere 150 tangenter i Ris kirke onsdag kveld, hadde åpenbart full oversikt og valgte hver og en med treffsikker nøysomhet. Han er ikke en som lar tonene flomme i utide, men lytter seg inn i samspillet og vet hvor han vil med sitt bidrag til helheten.

UTNEM OG FOSSE: Andreas Utnem har satt melodi til tekster av Jon Fosse på albumet Du kjenner meg, som ble sluppet bare måneder før Fosse fikk Nobelprisen i litteratur i 2023. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Best til sin rett kom han mot slutten av konserten, da fire sanger fra plata Du kjenner meg (KKV 2023) sto på programmet. Dette er Utnems plate, der han har satt melodi til tekster av Jon Fosse – som brått ble enda mer aktuell enn han var, da han fikk Nobelprisen i litteratur senere på året.

Onsdag framførte Tuva Syvertsen disse sangene sammen med trioen.

KONGELIG GLEDE: HKH Kronprinsesse Mette Marit satte stor pris på konserten med Gjermund Larsen Trio og Tuva Syvertsen. Her får Andreas Utnem en god hilsen fra Kronprinsessen. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Tuva Syvertsen
Tuva Syvertsen er en hel liten institusjon i seg selv. Etter starten som felespiller og vokalist i Valkyrien Allstars, som hun var med på å starte i 2003, har hun utfoldet seg på mange måter.

Hun er kjent fra TV-programmene Det store korslaget, Stjernekamp og Hver gang vi møtes. Hun har vært solist med Det Norske Solistkor i «Sången om jorden», og for tiden har hun en viktig rolle i det nye, åpne folkemusikklivet som initiativtaker og vertinne for Tuvas Blodklubb på Riksscenen – som antakelig er Nordens første reinspikka folkemusikalske nattklubb.

INDERLIG: Tuva Syvertsen formidler med inderlighet, og treffer Ballades anmelder rett i hjertet. (Foto: Anders Lillebo / Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)

Det er et stykke fra atmosfæren der til den vi var med på i Ris kirke på onsdag, men Syvertsen har en omstillingsevne som en kameleon kunne misunne henne.

Så da hun stemte i Utnem og Fosse sin vakre sang «Inst inni meg», oppsto formidlingskunst på høyt nivå. Hun representerer den motsatte ytterligheten av bel canto og har med det en snarvei rett inn i hjertet mitt. Hennes forsiktige toner, på randen av en sår skjelving, formidler med en slik inderlighet at man bare må lytte. Sangen er innstendig, hjerteskjærende ettertenksom og sitrende av tilbakeholdt energi.

Bach-slått
I de fire sangene som avsluttet konserten hadde Utnem naturlig nok en større plass i lydbildet, men ikke mer enn at både fele og bass fant sine viktige plasser og med det utvidet horisontene.

Selv om programmet sluttet med en variant av Fadervår – Utnems tapning av Matteusevangeliet, og dermed endte med Amen, lot ikke publikum seg stoppe av det, men krevde ekstranummer, som de fikk i form av trioens lek med en av Johann Sebastian Bachs komposisjoner. Å få ham presentert i folketonevariant – Larsen kalte det en Bach-slått – var ubesværet og naturlig, fra den forsiktige starten til virtuose løp over strengene etter hvert.

Men som sagt, vi kunne gjerne hørt mer. En time går fort i godt selskap.