Kunstmusikk og hjertespesialister

Innlegg: Komponist Dagfinn Koch legger til et tredje problem Ultima må løse – det konseptuelle.

Jeg viser til Martin Rane Baucks innlegg om «To problemer Ultima må løse». Det ene går ut på dette med liv og lære: En flyr et helt orkester fra Bodø til Oslo, og en klimaguru fra den andre siden av Atlanteren for å fortelle oss at vi ødelegger jorden. Og det andre går på at programmeringen av festivalen påvirkes av manglende fullfinansiering som gjør at institusjoner med betydelig statlig støtte propper systemet for andre ensembler og grupper og legger føringer på hva som skal fremføres.

Et tredje problem som Bauck for så vidt berører, er det konseptuelle. I konseptkunst er gjennomføringen av kunstverket ikke så viktig. Det trenger ikke en gang å bli utført av den som kom opp med idéen. Tanken er en «avmaterialisering» av kunsten der håndverksmessige ferdigheter er underordnet. Populært kalt «demokratisering» av kunsten. Faren med det er at de skapende og utøvende kunstnerne lett kan bli tjenesteytere for kulturinstitusjonenes «visjoner»; idéer fra kulturbyråkrater som ofte ikke er skapende eller utøvende kunstnere selv, og derfor ikke kjenner til hvilke muligheter som ligger i det å skape musikk. Det de har på hjertet kan lett bli til rene overskrifter om fred, miljø, kjønn, tallet 7, integrering eller «Tradisjoner under press». Når jeg for eksempel søker midler til å skrive en strykekvartett, kreves det at jeg utover å beskrive mitt «kunstnerskap» lager et konsept om en nyskapende komposisjon jeg ikke vet hvordan kommer til å bli. I en formidlingssituasjon kan en presentasjon av verket derimot være viktig.

Det ligger i kulturinstitusjonenes natur at de må være opptatt av gjennomføringen av prosjekter; hvem skal gjøre hva, være hvor og når. Det kan føre til logistikk-kunst, der det ikke er så viktig hva som presenteres, men at det skjedde. Derfor mener jeg det er fint om initiativer til prosjekter, i dialog med institusjonene, helst bør komme fra dem som skaper verkene og ikke vice versa. En må passe på at institusjonene, som portvoktere, heller ikke blir propper i systemet for komponistene, som Bauck er inne på at de kan være for ensembler og grupper.

Løsningen på problemet skissert her mener jeg er å gi mye mer plass til prosjekter som ikke undervurderer publikums evne til å forholde seg til en ikke-konseptuell og ikke-multimedial verden. En gang levde «Gesamtkunstwerk» og «Absolute Musik» side om side i drepende dynamisk uenighet. Det bør være plass til både Wagner og Brahms, for å si det sånn. Musikk er på det beste en kunstform som klarer å stå på egne ben. En festival eller konsert trenger ikke nødvendigvis å ha et motto for å kunne formidles.

For Ultima-festivalen, komponister og utøvere kan det være greit å ha følgende maksime i bakhodet: Har du noe på hjertet, skriv en pamflett eller vurder å oppsøke en kardiolog.

Dagfinn Koch, komponist og publikummer