To problemer Ultima må løse
Innlegg: Komponist Martin Rane Bauck etterlyser praktiske og kunstneriske grep fra Ultimafestivalen.
Etter noen skuffende konsertopplevelser i løpet av de første dagene av Ultima anno 2019, «Tradisjoner under press», lurer jeg på hvorfor det ikke føles særlig givende å gå på festivalen. Noe har med smak å gjøre, det har selvfølgelig mye å si og det er det ikke så mye å gjøre med (det er mitt eget problem), mens andre spørsmål mener jeg går utover det rent personlige:
1. Flere av de største verkene som løftes frem under åpningshelgen er svært problematiske – også i lys av problematikken de selv lanserer. Åpningskonserten med Lasse Thoresens «Lyden av Arktis» står for den største kognitive dissonansen (i tillegg til en lite heldig eksotisering av samisk kultur) når det blir flydd inn et helt orkester for å fortelle oss at vi ødelegger jorda. Går det an? Økofilosof Timothy Morton flyr fra den andre siden av Atlanterhavet for å sitte på scenen og meditere under hele forestillingen «TIME TIME TIME», som blant annet tematiserer klimakrisen. Ultimafestivalen og de andre ansvarlige «pay lip service», som det heter på godt norsk, til klimasaken, men brølet er en papirtigers. Når mennesker ellers i samfunnet både aksjonerer og endrer levemåte for å gi sitt bidrag til en mer miljøvennlig verden, blir dette veldig hult. Kan ikke Ultimafestivalen heller gjøre noe konkret, som å stille krav til reisemåte? Eller gjennomføre prosjekter som på en eller annen måte viser oss noen muligheter, går foran med et eksempel, eller gir oss en dypere forståelse av en viktig problemstilling? Wole Soyinka sa det treffende for over femti år siden: “En tiger proklamerer ikke sin tigerhet, den slår til.”
2. Det som en gang var Ultimas styrke og eksistensgrunnlag, nemlig medlemmene, er nå en svakhet. Ultima er avhengig av sine medlemsorganisasjoner (som i skrivende stund teller 17 ulike ensembler, scener og institusjoner) fordi de hvert år gir mange fullfinansierte konserter og forestillinger til festivalen, arrangementer festivalen ikke ville hatt råd til å produsere alene med dagens bevilgninger. Denne medlemsrollen er dessuten med på å begrunne medlemmenes betydelige statlige støtte, og på den måten blir de propper i systemet for andre ensembler og grupperinger, også utenfor Ultimafestivalen. Der festivalen ser ut til å operere friere hva gjelder prosjekter av mindre og/eller utradisjonell art (som installasjoner, utstillinger etc.), kan det ikke være bra for Ultima at ensembler som Det Norske Solistkor, Det Norske Kammerorkester, Kringkastingsorkesteret, Oslo Sinfonietta og Cikada har klippekort på deltagelse, mens samtidsmusikkverdenen utenfor er i rasende utvikling. Dette blir naturligvis synsing, men jeg vil postulere at kunstmusikkmiljøet i Norge og internasjonalt – også innenfor de tradisjonelle formatene som kammermusikk og orkestermusikk – er mer vitalt enn disse medlemmenes programmering de siste årene gir inntrykk av. Ultima vil evne å ta opp i seg nyere, bedre og mer interessante prosjekter om festivalen omstruktureres og får et klarere kunstnerisk grep. Først da vil tradisjonene settes under press.
Martin Rane Bauck, komponist og publikummer
