Josefin Winther: Hjertet slår

Tre nye album. 20 år som artist.

Våren 2026 feirer Josefin Winther fra Bergen tyveårsjubileum som artist. Hun fikk platekontrakt som 19-åring, og markerer jubileet med å gi ut hele tre album – der det ene er spilt inn live i Tøyen kirke.

Det er det norskspråklige albumet Lysets nåde, som hun kaller  «åpent, søkende og eksistensielt». Her har hun med seg saxofonist Trygve Seim, bassist Jo Berger Myhre, gitarist Ronny Yttrehus og sanger Karina Skilbrei.

Josefin Winther: Lysets nåde (2026)  

Det engelskspråklige Thoughts Of You er spilt inn i studio, og er preget av «et tett lydbilde med en klassisk bandbesetning; trommer, bass, gitar og vokal». Det omtales som alternativ poprock med melodiøse refrenger og lekne arrangementer. I tillegg kommer et «det beste av»-album, bare kalt Greatest hits.

– Hyggelig at du vil snakke litt med oss, Josefin! Du debuterte altså med en EP alt for 20 år siden, da du bare var 20 år gammel selv. Men det startet vel litt før det også?

– Det begynte tidlig i barndommen med en sterk trang til formidling. Den gangen spilte vi inn «radioprogrammer» på kassett og snakket østlandsk – slik de gjorde på radioen. Jeg gikk på Steinerskolen, og fikk en veldig bred skolering i musikk. Det var sang i klassen, korsang med flere trinn, skuespill, sangspill, cello fra 3. klasse, fløytespill, marimba, afrikansk støveldans og ukentlige sangtimer med klassisk sang.

– Da jeg ble tenåring, ble følelseslivet nokså intenst. Jeg hadde behov for å uttrykke meg på andre måter enn gjennom Händel – selv om det også var veldig sterkt og viktig. Jeg lærte fire grep på gitaren som 12-åring. Da den første ulykkelige forelskelsen inntraff som 13-åring var det gjort.

– Låt etter låt trillet ut av meg. Og følelsen av å kunne uttrykke det jeg følte var noe jeg ble avhengig av. I de neste årene skrev jeg enormt mange sanger. På videregående gikk jeg på musikklinje. Da hadde jeg rytmisk gitar som hovedinstrument, og vokal og piano som bi-instrument.

JOSEFIN WINTHER: Josefin (2020)  

– Du begynte å lage egne låter alt i 13-årsalderen, og spiller inn din første demo tre år senere. Hva ville du ha sagt til den 16 år gamle deg i dag? Ville dere hatt mye å snakke om?

– Det er et fint møte å se for seg. Jeg har veldig stor respekt for alle faser jeg har gått gjennom. Alle stegene («gode» og «dårlige») og alle låtene (gode og dårlige) har vært forutsetningen for det neste steget, og slik gjort at jeg er den jeg er. Det er jeg glad for å være stolt av.

– Jeg prøver å se for meg hva jeg kunne vært mottakelig for den gangen. Jeg tror det heller hadde vært henne som skulle sagt noe til meg.

– Hvis den 16-år gamle Josefin visste at hun snakket med seg selv om 24 år, ville hun nok vært mye mer lydhør – og spurt meg om hvorfor jeg var så gammel. Hun ville nok syntes det var rart at hun var blitt så gammel, besinnet og på en måte også ydmyk.

– Kanskje hun til og med ville syntes at jeg var feig og ettergivende for verden. Hun ville kanskje blitt provosert eller desillusjonert av det, for deretter å konfrontere meg med at hun hadde forventet seg en mer kompromissløs 40-åring.

– Det hadde vært fint for meg å høre det, fordi jeg jo tenker på det. Og så kunne jeg ta den anklagen og nettopp være besinnet og sette pris på forskjellene mellom oss. Og se på henne med uendelig mye varme – og vite at veien gjennom livet kan vi bare gå selv.

JOSEFIN WINTHER: Sink (2026)

– Det var nydelig sagt. Kan du ellers fortelle litt kort om musikkmiljøet i Bergen på 2000-tallet, slik du opplevde det? Du ble vel i sin tid signert og oppdaget av Geir Luedy fra Chocolate Overdose?

– Jeg kom inn i musikkmiljøet i Bergen rundt 2003 – og i de neste årene fikk jeg oppleve det i full vigør. Jeg husker det som at alle kjente alle, samarbeidet på tvers av prosjekter og drakk øl på de samme stedene. Vi hadde gode open mics, små og store festivaler og jammer — og utrolig mye gøy.

– Jeg ble signert av Geir Luedy, samme år som han signerte Susanne Sundfør, Odd Martin Skålnes (Alexandria Quartet) og Kine Nesheim. Robert Post hadde også kontrakt, og hadde en megahit i «Got None» på den tiden.

– Det var mange haugesundinger i den gjengen jeg hang mest med. Jeg delte også musikere med flere andre artister og band. Det var spennende, gøy og hadde helt klart et visst konkurransepreg. Jeg husker også Sissy Wish fra den tiden, som hadde satt ny rekord i hvor mange terningkast seks et album kunne få. Det var utrolig stort at jeg fikk varme opp for henne på NHH som min aller første «skikkelige» konsert.

– Jeg kom inn i musikkmiljøet i Bergen rundt 2003 – og i de neste årene fikk jeg oppleve det i full vigør, forteller Josefin Winther. (Foto: Olafur Kr. Olafssson)

– Pappa fortalte at jeg sa følgende fra scenen: «Tusen takk for meg! Nå må jeg gå hjem og øve til samfunnsfagprøve.» Vi hang på Vamoose og Garage etter at ølsalget hadde stengt de andre stedene, noen ganger på Madam Felle og Café Opera.

– Hulen og Kvarteret var også viktige spillesteder. Jeg fikk mange muligheter til å spille, og fikk bygget mye erfaring på scenen. Jeg spilte på den tiden alltid med fullt band, og bemerket meg som en nokså «hardtslående» debutant. Det at jeg var jente var selvfølgelig også et element i det.

– Du har en onkel, Hasse Jørgensen, som spilte i hardcorebandet Stengte Dører i Oslo på 80- og 90-tallet. Vokste du opp i en musikalsk familie – og hva slags musikk inspirerte deg mest som ung?

– Jeg vokste opp i en musikkglad familie. I tidlig barndom var Hasse en nokså fjern onkel som levde som en del av Blitz-miljøet i Oslo. Det gjorde veldig inntrykk på meg hver sommer, da vi kjørte over fjellet og ankom Vålerenga hvor han og tanten min bodde i et slags punkerkollektiv. Jeg har sterke minner av høy musikk, røykfylte rom hvor de spilte Risk i det som føltes som dagesvis for meg – og Oslo som noe eksotisk stort.

– Etter hvert ble Hasse en veldig viktig person i livet mitt. Jeg har lært mye av han som menneske, poet og pedagog. Han skriver utrolig godt, og i voksen alder har jeg blitt veldig glad i en del av musikken han har introdusert meg til. Eksempelvis «Under The Same Sun» av Have Heart.

– Det var alltid musikk rundt meg i barndommen. Pappa elsket musikk. Han hadde en apetitt for det. Når han ikke hørte på det i bilen eller i stuen, spilte han selv på gitaren og sang gjerne. Som 13-åring ble jeg først tatt av rap som 2Pac og Coolio – og har fortsatt å høre på hip/rap/RnB hele livet. Ganske raskt etter kom Parachutes av Coldplay. Jeg ble helt grepet av dette uttrykket: melankolien, melodiøsiteten, poprock-arrangementene, enkle og geniale.

– Etter det fulgte Grace av Jeff Buckley som 15-åring. Da følte jeg meg «hentet» inn i en ny og mye større verden. Hans egenskaper som vokalist er i en klasse for seg, de intrikate arrangementene og klimaksene de lykkes med å bygge opp til innimellom er noe som siden har manglet sidestykke for meg. I de neste årene kom Muse og Mew – og den grandiose, elegante poprocken tok meg inn i 20-årene.

JOSEFIN WINTHER: Flowers (2015)  

– På disse 20 årene har du spilt over 1000 konserter og gitt ut åtte studioalbum, fem EP-er, et titalls singler og en sangbok. Det er veldig imponerende! Hva tenker du at du selv mest stolt av – og når føler du at du lykkes aller mest som låtskriver og artist?

– Jeg blir stolt når jeg leser disse tallene, fordi jeg vet hva som ligger bak dem. Jeg er stolt av at jeg har fulgt mine overbevisninger og inspirasjoner, også de utallige gangene de ikke har gitt noen form for «uttelling».

– Å være artist blir mer og mer søkt jo lenger unna 20-årene man kommer. Det å reise, kjøre bil på tvers av landet og å investere i å lage ny musikk, det passer ikke med det etablerte livet de fleste av oss trekkes mot.

JOSEFIN WINTHER: Jeg har blitt så god (2021)  

– Jeg har bygget opp et slags livsverk med utrolig mange gode komposisjoner – og jeg har spilt utrolig mange konserter hvor jeg har sett hvordan stemningen i rommet forandrer seg i løpet av den tiden vi har sammen. Vi kommer nærmere hverandre, vi blir varme, vi får tillit og tiltro gjennom at vi er der sammen i og med musikken.

– Det er stort for meg. Det driver meg. En helt konkret ting jeg er veldig stolt av, er at jeg eier rettighetene til nesten all musikken min helt selv. Det er det nok ikke mange med en slik katalog som gjør. Jeg har jobbet hardt «i kulissene» med å finansiere og organisere, og det gjør at jeg nå står med denne katalogen så å si alene. Det betyr mye for meg.

JOSEFIN WINTHER: Mange fine ord (2021)  

– Du har også skrevet låter for andre. Den mest kjente er vel «Silent Storm» med Carl Espen Thorbjørnsen, som kom på 8. plass i den internasjonale finalen av Eurovision Song Contest 2014.

– Å skrive for andre er utrolig gøy. En stund var det noe jeg virkelig ville, men da var jeg ganske ung – og drevet av en slags ærgjerrig ambisjon om «suksess» og å «bre seg ut». Men den trangen forsvant, fordi jeg så hvor «samlebåndsaktig» den formen for låtskriving kan være.

– Derfor er jeg veldig glad for at den sangen jeg er mest kjent for som låtskriver er helt autentisk både i opphav og innhold. «Fortellingen» om «Silent storm» fra den gang er helt sann slik den ble fortalt i media: Jeg ville skrive en sang som var Carl Espens sang, et sant uttrykk for hans indre verden. Jeg kjente han nokså godt i og med at vi er fetter og kusine, jeg var glad i han, og ønsket at flere skulle få høre den vakre stemmen hans. Det føles godt at akkurat en slik låt fikk et kommersielt gjennombrudd og er min mest streamete låt.

Carl Espen Thorbjørnsen sammen med låtskriver Josefin Winther og manager Kimberly Larsen da han vant MGP i 2014. (Foto: Tom Øverlie/NRK)

– Nå skriver jeg jevnlig for andre ved at jeg komponerer sanger for kor, som albumet Varmen vinner og EP-en«Til mennesket», som er gitt ut som sangbok. Da ser jeg for meg at barn og ungdom synger sangen, mens jeg skriver. Det er utrolig fint. Jeg kommer i kontakt med noe klokere og større i meg selv. Jeg skriver sanger jeg ikke forstår hvordan jeg kan skrive.

– Du har bodd både i London, Oslo og Reykjavik. Hvor mye farges ditt kreative liv av hverdagen og omgivelsene dine?

– Nå har jeg flyttet fra Nøtterøy til Ramnes som er «på landet» og ligger i Tønsberg kommune. Mitt kreative liv er på én måte et direkte uttrykk for livet jeg lever, fordi det er livet selv som setter meg i bevegelse, og det er disse bevegelsene jeg har behov for å uttrykke gjennom musikk. Samtidig er det helt parallelt univers.

– Jeg kan gjøre veldig hverdagslige ting, stresse meg inn på et tog, kjøre bil til butikken, dusje eller vaske opp, og samtidig er jeg inne i musikken inne i meg. Der veves setninger og melodier sammen, og det kan pågå akkurat samtidig som jeg er i det andre. Så jeg har ikke en veldig «opphøyet» eller beskyttet ramme for komponering. Det foregår «litt her og litt der».

JOSEFIN WINTHER: [Uendelig lys. Uendelig mørke.] (2019) 

– I 2019 ga du ut dit første album på norsk, Uendelig lys. Uendelig mørke. Jeg antar at det var et viktig skritt for deg som artist. Ble du sånn sett hemmet av pandemien, som fulgte rett etter?

– Det var et kjempeviktig steg for meg. Produsent Yngve Sætre var viktig der, fordi jeg først kom med en del låtskisser til album nummer to med ham, pluss én norsk låt. Da jeg spilte den for han, svarte han kontant: Du skal skrive på norsk.

– Jeg ble først litt oppgitt, i og med at jeg satt der med et utkast til et helt album på engelsk. Jeg trodde ikke det gikk an å oversette fra engelsk til norsk, men jeg prøvde motvillig. «Hitsingelen» min, «Fint å se deg her», var opprinnelig en av låtene jeg kom med til Yngve den gangen, men da på engelsk.

Bildet av Josefin Winther er fra et intervju journalist Magne Fonn Hafskor gjorde med henne i 2023, da hun ga ut bok og EP om prosessen frem til å bli mor. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Vi hadde akkurat lansert albumet, og satt sammen et skikkelig flott band som vi turnerte med november 2019. Vi hadde et godt momentum og planer, og disse ble jo helt klart preget av det som ble realiteten våren 2020.

– Men vi fortsatte ufortrødent. Takket være gitarist og bookingagent Ronny Yttrehus var vi forholdsvis veldig aktive i tiden som fulgte. Han arbeidet under ekstreme forhold i den perioden, med å hele tiden navigere i nye landskap og betingelser og gjøre det beste ut av det. Det har jeg stor respekt for.

– Du har en svært solid samling med musikkvideoer på nettet – nærmere 70, så vidt jeg kunne telle. Betyr det at det visuelle er viktig for deg som artist? Og har du jobbet spesielt mye sammen med enkelte regissører og fotografer?

– Jeg har aldri tenkt over det. Jeg tror jeg har tenkt at det er nærliggende å gjøre. Jeg synes det er gøy å lage musikkvideoer. Jeg får bilder inn i hodet når jeg hører på sanger, og utrolig mange av disse ideene har aldri sett dagens lys. Jeg skulle gjerne laget mange flere videoer. For meg er det en måte å uttrykke sider ved musikken som trenger et annet format.

– Jeg har jobbet mye sammen med Francisco Munoz. Han er veldig dyktig fotograf, som også lager musikkvideoer. Han er kreativ, åpen og har en kunstnerisk begavelse. Det er så gøy å arbeide med han. Jeg aner aldri hva vi kommer til å ende opp med å gjøre.

– Jeg er trent i å tenke at man skal ha et tydelig «budskap» som artist, forteller Josefin Winther. – Men nå har jeg jobbet med å befri meg fra det. Fordi jeg er mer enn én ting som kunstner. (Foto: Fransisco Munoz)

– Vi nærmer oss vel en avslutning her. Men du må gjerne si noe om de tre albumene du slipper nå.

– De tre albumene er en måte for meg å si: Her er jeg; hele meg. De er veldig forskjellige, studioalbumet med engelskspråklig poprock og salmealbumet med norskspråklig musikk spilt inn live i en kirke. Tidligere ville jeg stoppet meg selv fra å gjøre det fordi jeg er trent i å tenke at man skal ha et tydelig «budskap» som artist.

– Dette er en grunnleggende tenkning innenfor markedsføring – og jeg har alltid blitt spurt om dette, helt fra jeg var 19-år: Hvem er Josefin? Hva har hun å si? Hvem skal publikum tenke på når de tenker på deg? Så jeg ble trent i å tenke slik, men nå har jeg jobbet med å befri meg fra det. Fordi jeg er mer enn én ting som kunstner.

– Jeg er søkende, spirituell, eksistensiell, jeg er mor, jeg mistet min far i 20-årene, jeg tenker på døden, jeg tenker på fødsel, jeg tenker på gud og menneske. OG jeg elsker poprock, jeg elsker fengende melodier, deilige refrenger, jeg elsker små subtile detaljer i arrangementet. Ikke for overtenkt, bare lekent og litt smart. Jeg er relasjonell, jeg har nærhetstrang, jeg har et ego, jeg har vært forelsket, jeg har gått gjennom flere brudd, og har «hjerte og smerte». Jeg er alt sammen, og jeg vil ikke lenger velge.

– Det var nok en gang veldig, veldig fint formulert. Kan du også  si noe om hva slags kvaliteter du ser etter hos folk du skal spille live med?

– Intuisjon er det viktigste for meg. På det nivået vi nå er, er det tekniske, ferdighetsmessige en selvfølgelighet. Så her handler det om helt andre ting: Når jeg føler at vi «hører det samme» potensialet der inne i låten et sted, og at vi alle drar i retning av dette blir jeg utrolig glad. Samtidig er opplyst enevelde ikke en god oppskrift på arrangementer.

– Det er viktig for meg å gi musikerne frihet til å være skapende og å spille noe som for meg er uventet. Disse små overraskelsene blir som «drops» for meg når jeg hører på innspillingene: «Ah, der kommer det breaket som jeg aldri hadde forutsett eller den oppgangen på bassene som jeg aldri hadde kunnet komme på.»

– Du ga i 2023 ut sakprosaboken «Til Vega», skrevet til barnet du fikk gjennom kunstig befruktning. Har du flere bøker og fortellinger i deg, tror du?

– Det tror jeg at jeg har. Jeg skriver på flere parallelle prosjekter kontinuerlig, så får vi se hvilken av dem som krystalliserer seg først og sterkest. Og så vet jeg jo ikke hva livet bringer og hva som venter rundt neste sving. For det må jeg jo skrive om. Det kan være at det kommer noe helt nytt inn i livet som bare må fortelles – og da skal jeg være klar. Jeg er klar.

– Du er til vanlig også førstelektor i steinerpedagogikk og såkalt antroposofisk sosialpedagogikk – og gikk selv på Steinerskolen i Bergen som ung. Hvor viktig har Steiner-filosofien vært for deg som kunstner og menneske?

– Steinerpedagogikk var helt avgjørende for hvem jeg har fått utvikle meg til å bli som menneske og musiker. Frihet er et uttalt ideal i pedagogikken, og frihet er et viktig tema i mitt liv. Jeg føler meg dypt takknemlig for lærerne jeg hadde i barndommen. De var dedikerte, rause og veldig kunnskapsrike. De ga meg mange muligheter til å oppdage og skape meg selv, og de ga meg mye spillerom — også når det må ha vært vanskelig for dem.

– Spiritualitet, kunstnerisk tenkning og aktivitet, å få øve opp mange forskjellige ferdigheter og bli respektert i min søken etter min livsvei — det har vært en veldig viktig start på livet mitt.

JOSEFIN WINTHER: Til evigheten  

– Hva slags forhold har du til påsken?

– Mitt forhold til påsken er i bevegelse. Jeg har mange «vanlige» minner og assosiasjoner til påske. Fritid, familie, hytte på fjellet, solveggen og skitur.

– Jeg har et veldig sterkt minne fra 4. klasse, hvor jeg står bak stolen i timen og vi synger «Deg være ære» tostemt. Jeg husker at tårer begynte å trille fra øynene fordi det var så vakkert. Jeg har tenkt mye på dette øyeblikket. Teksten i denne salmen er veldig kraftfull, og spesielt for en 10-åring, men det var enda sterkere hvordan den utvikler seg harmonisk, og etter hvert kommer inn i en spenningsfull harmonikk som så forløses i «Jesu grav er tom».

– Jeg tror det var sterkt for meg å oppleve hvordan smerte i verden kunne forvandles og bli noe så vakkert. Jeg tror også at det har vært viktig for meg å få oppleve det som barn. At smerte har en plass i verden, og at jeg hører til her på jorden — også med smerten min.

– Som voksen tenker jeg på påske som en høytid for å arbeide med lidelse som en mulighet for oppvåkning. En øvelse i at noe må dø for at noe nytt skal kunne oppstå. Jeg synes det er et mektig bilde.

– Tusen takk for samtalen. Da håper jeg at mange Ballade-lesere sjekker ut musikken din – de tre nye albumene, og masse før det. Og alt som forhåpentlig skal komme.

I april reiser Josefin Winther på jubileumsturné med fullt band, og besøker Tønsberg, Oslo, Hardanger, Arendal, Haugesund, Florø og Bergen.

Du kan ellers sjekke ut eldre utgaver av Ballade video spesial via denne siden. Tidligere intervjuer, reportasjer og oppslag med Josefin Winther kan du slå opp her.