Josefin Winther: Hva ser du når du ser på meg?

Bergensartisten bor nå på Nøtterøy, og jobber til daglig ved Steinerhøyskolen på Majorstua. Ved siden av dette er hun en aktiv plateartist, og har gitt ut syv studioalbum, fire EPer og en rekke singler siden debuten i 2006.

Josefin Winther debuterer nå som forfatter med dobbeltutgivelsen Til Vega. Denne består av en bok og en EP (hør den HER) som har blitt skrevet og komponert underveis i prosessen med å få barn. Hun forteller at dette har vært en lang prosess med både gleder og sorger.

Jeg var håpet, jeg var ditt blod

– Både EPen og boken er noe som jeg har skrevet på parallelt med det å prøve å få barn ved hjelp av kunstig befruktning – med både kvaler og gleder knyttet til det. Jeg skriver også om min egen kjønnsidentitet, som jeg på en måte alltid har hatt som et arbeidsfelt der jeg har vært i bevegelse.

– Alle sangene handler om hvor gåtefullt det er når et nytt menneske kommer til verden.

– Det med å bære frem et barn er jo veldig kvinnelig, så jeg har forvandlet meg mye i forhold til det, da – noe som jeg er utrolig glad for. Jeg har gått fra at det var noe jeg ikke kunne tenke meg å gjøre til at jeg nå er utrolig glad for at jeg har gjort det.

LES OGSÅ «Luft mellom linjene», et tidligere Ballade-intervju med Josefin Winther

– Alle sangene handler om hvor gåtefullt det er når et nytt menneske kommer til verden, sier hun om EPen, som er spilt inn i Saga Studio i Oslo sammen med Jonas Kroon (produsent) og Ronny Yttrehus (el-gitar).

NYBAKT MAMMA: – Det med å bære frem et barn er jo veldig kvinnelig, så jeg har forvandlet meg mye i forhold til det, da – noe som jeg er utrolig glad for, sier Josefin Winther. (Foto: Per Heimly)

Den parallelt utgitte boken er holdt i en selvbiografisk dagboksform, og går nærmere inn på tema som kunstig befruktning, kvinnehelse, reinkarnasjon – og den største kjærligheten av dem alle, slik hun synger på EPens helt nydelige åpningslåt:

Jeg var lengsel, jeg var din tro
Jeg var håpet, jeg var ditt blod
Jeg var øyet, jeg var hender
Jeg var føtter som bar deg lenger

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan «Jeg var lengsel» ble i studio. Alle de fire låtene har sin egen nerve og sjel, men jeg visste ikke at den kom til å bli så stor i produksjonen. Den måtte ha en del der det tok litt av. Vi programmerte noen synthbasser som pulserer med, og Ronny har en liten solo inni der.

– Platens tittel, «Til Vega», er adressert til din nyfødte datter. Er hun oppkalt etter Suzanne eller Alan Vega?
– Ingen av de (ler). Navnet bare kom til meg og samboeren min. Vi visste at hvis vi fikk barn så skulle hun hete Vega. Siden har vi funnet ut at det er navnet på en stjerne – og ikke minst navnet på en veldig vakker øy på Helgelandskysten.

Hvem er vi, om vi er fri

Leksikonet kan her fortelle at Vega (Alpha Lyrae) er en av de mest lyssterke på stjernehimmelen, og ligger rundt 25 lysår fra Jorden. Navnet kommer fra det arabiske ordet for å falle eller lande.

Slik passer det godt som en poetisk beskrivelse av det å bli født inn i denne verden – noe hun adresserer i den siste låten på EPen, akkompagnert av tunge bestefarsklokkeslag:

Menneskets fall er et valg
Kan det være så
For hvem er vi om vi er fri
Og velger fritt et fall

– Det er kanskje den mest intense teksten jeg har skrevet – for hvis mennesket er fritt, så må det også være fritt til å falle. Jeg begynte å tenke på det i sangen «Fritt fall» (tittellåten fra en EP som kom ut i fjor, journ. komm.), og så har jeg liksom jobbet videre med det.

– Det er ingen tvil om at det å være menneske er å balansere på en knivsegg – der vi kan velge å forvalte vår frihet på forskjellige måter. Vi kan enten løfte oss selv eller falle – og begge deler hører med til det å være menneske. Så det er et forsøk på å si noe om det – at det er en sånn dobbelthet i det – at hvis vi ikke kunne falle, så var vi heller ikke frie.

Si meg, hvor kom du fra?

– Det er en tøff verden å sette et barn inn i?
– Ja, men jeg har ikke noen betenkeligheter med det. Man kan ikke skape en god verden uten å skape nye mennesker. Det å få barn er et stort ansvar, og jeg hører jo at mange sier at du aldri slutter å være forelder og at du vil leve helt i det – at det som skjer med barnet ditt skjer på en måte med deg selv også.

Dette er tanker hun også tar opp i adventssangen «Ventetid». Utgangspunktet for denne var at hun ville skrive sin egen sang om venting – i stedet for enda en sang om Maria som venter på Jesu fødsel:

Natten viser skygger av Himmelens uendelige hav
Ned – er du på vei?
Hit til jordens store nei?
Hva dro du fra?
Kan du forvandle det som finnes her til ja?

– Man kan ikke skape en god verden uten å skape nye mennesker.

Boken slutter med en kort og svært poetisk tekst full av gåtefulle spørsmål til det nyankomne mennesket:

«Du ser på meg, og et stort smil brer seg om ansiktet ditt. Hvordan vet du hvordan man smiler? (…) Hvordan vet du hvordan man gråter? Hva tenker du på når du ligger og ser ut av vinduet i det som for meg føles som evigheter? Hva ser du når du ser på meg?» De filosofiske spørsmålene munner så ut i sangen «Si meg, hvor kom du fra»:

Suste du med vinden
Svevde du med skyene  (…)
Lengtet du tilbake?
Til en verden du kunne få
Vente i, gråte i, håpe i, tape i
Sørge i, våkne i, vinne i, leve i

Menneskets fall, menneskets valg

– Det er jo et stort mysterium. Kommer det nye mennesker hit hele tiden? Har de vært her før? Hvor var de før de kom hit? Det er jo når du møter et lite barn at du kjenner at dette er noen som er mer enn biologi eller nevrologi – det er noen. Så det vekker store spørsmål da.

– Det har vært veldig deilig å kunne skrive for dette prosjektet – jeg kunne liksom flyte litt mer rundt.

– De fire sangene er på en måte hele denne tiden, fra den store lengselen og ventingen frem til møtet med den nyfødte – og til slutt liksom om livet da – menneskets fall, menneskets valg. Det har blitt mer sånne punktvise betraktninger, og derfor har det vært veldig deilig å kunne skrive for dette prosjektet – jeg kunne liksom flyte litt mer rundt.

– Blir cd-platen med i boken?
– Det hadde jo vært ideelt. Jeg tenkte på det, faktisk. Rett før jeg møtte deg tenkte jeg at det hadde vært fint med en cd i boken. Men da må jeg ombestemme meg, og gå hjem og fikse det nå.

– Kanskje den kan komme som lydbok med akustiske versjoner av sangene?
– Det var en genial idé. Jeg har sett for meg at man kan lese boken, og så – når man kommer til en av sangtekstene – kan man sette på sangen og høre på den. Men dette var jo en enda bedre idé.

– Hva med å utgi en bok med alle sangtekstene dine?
– Jeg har lekt med tanken. Altså, jeg har samlet forskjellige små poetiske tekster – for av og til skriver jeg en liten betraktning – og så har jeg blandet de med sangtekster.

I always knew myself

– Første gangen jeg hørte deg var 20. oktober 2011, da du varmet opp for Mike Peters i Bergen. Jeg husker at låten «The Beginning» gjorde sterkt inntrykk.
– Den er jo kjempegammel; det må være 13 år siden jeg skrev den. Jeg husker ikke akkurat hvor jeg var da jeg skrev den, men jeg husker at den ble til seg selv under en konsert på Fincken (Bergens eneste offisielle utested for skeive, journ. komm.).

SE OGSÅ Josefin Winther i Ballade video fra 2020 her

– Vi fikk ikke noen andre i bandet til å stille opp, så det var kun meg på kassegitar og Alexander Svanevik på elgitar – og så bare spilte han en helt genial solo. Det var liksom bare – «æ, hva skjedde nå?».

– Det er lenge siden jeg har hørt den, men husker at den har en sånn stigning.
– Ja, og den kulminerer i hans solo da – en utrolig flott solo som vi heldigvis fikk spilt inn også. Altså, det ble jo en sånn sang som var en av de viktigste sangene for meg i ti år. Jeg pleide å fortelle fra scenen at jeg hadde stjålet to av de viktigste frasene.

– Jeg visste hvem jeg var, men han var den første som så hva jeg var god for – hva som bodde i meg.

Den ene frasen er fra Mr. & Mrs. Smith – en amerikansk actionkomedie fra 2005, der forstadsekteparet John Smith (Brad Pitt) og Jane Smith (Angelina Jolie) oppdager at ektefellen er en leiemorder og at hver av dem har fått i oppdrag å drepe den andre.

Helt på slutten, etter at hele huset er rasert, finner de ut at de elsker hverandre. «I guess that’s what happens in the end, you start thinking about the beginning» sier Brad Pitts karakter.

– Det andre sitatet jeg «stjal» var fra tv-serien Jane Eyre – der hun et sted sier om Edward Fairfax Rochester: «I’ve always known myself. But he was the first to recognize me. And to love what he saw».

Sitatet er fra stedet der Jane Eyres fetter, St John Rivers, frir til henne – og ber henne bli med som hans assistent på en misjonsreise til India.

– På den tiden skrev jeg ned sitater fra filmer og serier, og så ble disse to til refrenget på «The Beginning». Så den har litt lånte fjær.

– Skrev du den til en mann?
– Ja. Den er skrevet til min beste venn på den tiden. Han var den første som virkelig «kjente meg igjen». Jeg visste hvem jeg var, men han var den første som så hva jeg var god for – hva som bodde i meg.

Then they made you The Ramones whore

– Du har blitt sammenlignet med Sinéad O’Connor, som nylig døde. Hvilket forhold har du til hennes musikk og uttrykk?
– Da hun var på sitt heteste, hadde jeg ikke noe spesielt forhold til det hun gjorde – bortsett fra at jeg ble sammenlignet med henne og det at jeg skinnet meg da jeg var 19 år.

– Etter at Sinéad døde, så jeg en dokumentar om henne – og da ble jeg helt slått i bakken over det livsverket hun har stått for som menneske og livskunstner. Jeg fikk sånn ærefrykt for hennes stil, verdier, formidlingsevne – og ikke minst mot.

Sinéad O’Connors barberte hode var en viktig del av hennes stil like fra debutplaten The Lion and the Cobra (1987), og kom som en reaksjon på musikkbransjens ønske om et mer seksualisert image.

«Jeg ble spurt en dag om jeg ville la håret mitt gro langt og bruke korte skjørt fordi de ønsket å selge meg på seksualiteten min» fortalte hun i et åpenhjertig tv-intervju med Dr. Phil i 2017. «Jeg ønsket ikke å bli solgt på det. Hvis jeg skulle lykkes, ville jeg at det skulle være fordi jeg var en god musiker».

– Til debut-EPen skulle jeg styles og liksom ha et image. Jeg følte meg veldig utilpass med dette, men var for usikker til at jeg turde å si fra.

– Var det av samme grunn du valgte å barbere deg på hodet?
– Det var nok litt av det samme. Jeg følte meg ikke spesielt fortrolig med den stereotypiske kjønnsrollen som kvinne. Dette ble veldig aktualisert da jeg kom inn i musikkbransjen. Til debut-EPen skulle jeg styles og liksom ha et image. Jeg følte meg veldig utilpass med dette, men var for usikker til at jeg turde å si fra.

– Det var ikke deg?
– Nei, så jeg drev hele tiden og forhandlet med meg selv. Da jeg fikk se coveret til debut-EPen min, ble jeg bare så lei meg over settingen og hvordan bildet ble. Jeg skrev da en sang som heter «Spill the Milk». Den ble med på mitt første album, og handler om den opplevelsen.

– Det er en tøff rockelåt. Du høres sint ut på den?
– Ja, jeg var jo sint på en måte, og klarte å mobilisere noe annet enn bare å feige ut og liksom bare la meg pynte på. Jeg kom i kontakt med en eller annen kraft som gjorde at jeg kunne begynne å realisere et image som var mer i tråd med mitt selvbilde.

– Det som jeg ikke hadde turt å innrømme for hverken meg selv eller andre gjennom flere år, var at jeg egentlig ikke hadde lyst til å ha langt hår. Så banalt var det. Jeg hadde lyst til å ha kort hår – og heldigvis turde jeg å gjøre det.

Be proud or stay out of it

– Kan det å bygge opp en artistkarriere jevnføres med å bygge opp selvtillit?
– Eventuelt bygge den ned; altså ikke for min del. For min del har det vært – som du sier – at jeg har blitt mer og mer i stand til å skape og å fremstå i tråd med meg selv.

– Men det er jo et litt risikabelt prosjekt når man prøver å bli synlig, samtidig som man egentlig er ungdom. Ingen vet hvem man er som ungdom. Du prøver ut forskjellige sider av deg selv og tester, sant, og det skal du gjøre til imaget ditt og folk skal tenke at det er deg?

– Ingen vet hvem man er som ungdom. Du prøver ut forskjellige sider av deg selv og tester, sant, og det skal du gjøre til imaget ditt og folk skal tenke at det er deg?

– Jeg husker en gang Engelen (Einar Engelstad, musikkanmelder i Bergens Tidende, journ. komm.) skrev en anmeldelse av en av konsertene mine. Han hadde vært veldig positiv gangen før, men denne gangen skrev han «hvor ble det av punkeren Josefin?». Jeg har aldri vært punker, men jeg hadde sikkert fremstått litt sånn. Da er det dét folk forventer at du skal være, sant – mens jeg var jo i bevegelse og prøvde ut forskjellige sider av meg selv.

– Du hadde jo det imaget som en tøff rockejente, og du covret jo PJ Harvey.
– Ja, og jeg fikk anmeldelser som sammenlignet meg både med PJ og Patti Smith – noe som i og for seg var kjempestore komplimenter. Jeg har stor respekt for begge de to.

– Er det noen som har sammenlignet deg med Joni Mitchell? Du skriver jo personlige tekster i et svært poetisk språk?
– Nei, dessverre. Hun er jo omtrent låtskriveren over alle låtskrivere.

– Hva tenker du om at anmeldere ofte sammenligner kvinnelige artister med andre kvinnelige artister?
– Jeg har ikke noen betenkeligheter med det i og for seg. Jeg håper at vi først og fremst kan se hverandre som mennesker, og da vil dette med kjønn forhåpentligvis gradvis bli mindre ladet enn det er nå.

EPen og boken «Til Vega» kommer ut i dag. For å promotere utgivelsen spiller Josefin Winther en rekke konserter i tiden fremover:

• Lørdag 21. oktober: Huset Raa, Bergen (Siljustølvegen 2)
• Onsdag 1. november: Stereo, Bergen
• Fredag 3. november: Caspari Artspace, Tønsberg
• Mandag 13. november: Herr Nilsen, Oslo
• Onsdag 13. desember: Roseslottet, Oslo
• Fredag 15. desember: Bergen brunsj, Bergen
• Lørdag 16. desember: Åsane kulturhus, Bergen

Mer informasjon: Josefin Winthers hjemmeside og Facebook-side

DISKOGRAFI: Josefin Winther har gitt ut syv studioalbum, fire EPer og en rekke singler siden debuten i 2006. Både boka og plata – begge titulert «Til Vega» – er gitt ut på Winthers eget forlag. (Foto: Magne Fonn Hafskor)