Dette essayet om TNT er resultatet av en mangeårig personlig refleksjon og gjennomgang av bandets ferd mot stjernene på åttitallet, skrevet av fan og skribent Tore Stavlund. TNT har konsert i Operaen i Oslo søndag 16. februar, og starter med det en halvårig Norgesturné. Forfatteren selv innleder essayet med denne anmerkningen:
«Researchen til denne teksten ble gjort våren 2018, hvorav den viktigste kilden var samlingen med åttitallets årganger av musikkbladene Topp, Logo og Hardrock & Heavy Metal i arkivene til Nasjonalbiblioteket. For en skatt! Og så er det ikke til å underslå at Stein Østbøs bok Hekta (Cappelen, 2007) ligger til grunn for noen avsnitt. Til inspirasjon var også The Big Book of Hair Metal. The Illustrated Aural History of Heavy Metal’s Debauched Decade av Martin Popoff (Voyagur Press, 2014). For ikke å glemme timesvis med ufokusert surfing rundt på Internett på leting etter antydende detaljer som kunne dytte arbeidet videre. Teksten er for øvrig basert på et utkast til et kapittel i det havarerte bokprosjektet Hardrock. En bekjennelse.»
Av Tore Stavlund
TNT er et band jeg har tenkt mye på gjennom de siste årene. Både fordi det var et av mine favorittband som barn på åttitallet, og fordi jeg som voksen har kjent en form for sentimental godhet for dem. Jeg ønsket at de skulle lykkes den gang, som utfordrere på den internasjonale heavy metal-scenen, og jeg ønsker at de skal lykkes med sine gjenforeninger i dag. Helt oppriktig.
Men så synes det aldri å klaffe helt. Ikke den gang, og ikke nå. Det er liksom alltid noe som ikke fungerer helt, som om det har hengt noe vagt ulykksalig ved dem helt fra starten, og akkurat det gjør meg litt trist. Ikke minst kjenner jeg på en spenning nå når bandet skal innta scenen på Den norske opera og ballett.
Det trettende albumet
Jeg har prøvd å finne ut av hva dette kan grunne i, særlig i etterkant av lanseringen av det gitarist Ronni Le Tekrø i 2018 annonserte som deres siste album, XIII.
Den musikalske retningen på XIII, skrev Tekrø i en melding på bandets Facebook-side, er rettet mot klassisk åttitalls-TNT, melodisk hardrock like variert som Tell No Tales, et poeng understreket med et omslag der den ikoniske TNT-logoen sto i framtredende svart mot en klar hvit bakgrunn. «Haters and skeptics will be turned into lovers again,» lovet han.
TNT, promobilde fra turnévirksomhet i 2019. (Foto: Pressebilde)
Det var gode, men store ord, men da det viste det seg at vokalist Tony Harnell ikke lenger var en del av bandet eller sang på plata, var det vanskelig å tro at dette skulle bli så overbevisende som Tekrø forespeilet. For Harnell og Tekrø hadde røket uklare underveis i innspillingen, og Harnell ble dermed erstattet av den spanske vokalisten Baol Bardot Bulsara.
Det var vanskelig å tro på at det skulle holde med hensyn til måloppnåelsen.
Allerede i albumets tittel, XIII – romertall for 13 – syntes noe å skurre. Var den ikke litt uinspirert? Og feilet den ikke med hensyn til Tekrøs lovnad om at den musikalske retningen på albumet skulle peke tilbake på den melodiske hardrocken de drev med på 80-tallet? Jeg fikk mer inntrykk av at den skulle poengtere en ny fase for bandet, at de ville se framover. Og hvis intensjonen var å spille på ikoniske forhold, burde ikke da tittelen lekt med bokstavene i bandnavnet slik de gjorde med titlene Knights of The New Thunder og Tell No Tales?
Også omslagsbildet opplevdes som uinspirert, litt for minimalistisk på et vis, i sin sorthvite kontrastering av logo og bakgrunn. Ikke at logoen ikke tåler det. Den er en av hardrock og heavy metals aller beste, helt på nivå med logoene til Van Halen og AC/DC. Det var derfor ironisk at logoen fikk så mye fokus og at det samtidig ble referert til Tell No Tales der bandet for å passe inn i samtidens smidigformaterte popmetal nettopp hadde utelatt å bruke logoen på omslaget til fordel for en generisk stilisering.
Albumcoveret til TNTs XIII, Frontiers Music 2018. (Foto: Frontiers Music)
Og så var det det første spor fra albumet, «Get Ready For Some Hard Rock», som også var første presentasjon av bandet med ny vokalist, nevnte Bulsara. Den var ikke spesielt overbevisende. Stemmen til Bulsara var det sikkert mulig å bli vant til, fløyelsmyk og kapabel, men det låt som om de hadde forsøkt på å lage et heavy metal-innslag til Melodi Grand Prix, i all sin komiske pompøsitet.
Sammenlign utgivelsen med Judas Priests Firepower, utgitt samme år, der de britiske metallegendene ubeskjedent gikk inn for å referere seg selv og sin egen storhetsperiode på åttitallet, og kom ut av det med et på alle måter overbevisende album. Velkomponert, velspilt, velprodusert og hardtslående, alt poengtert med et glorete, men klassisk albumomslag.
Og selv om TNT i dag må regnes for å være Ronnie Le Tekrø sitt band, så er det ikke til å komme bort fra at stemmen til vokalist Tony Harnell har vært like definerende for lydbildet som gitarspillet til Tekrø – to elementer som er hva jeg hører når jeg tenker på TNT. For ikke å glemme det hardtslående spillet til trommeslager Morten «Diesel» Dahl, som på sitt vis har preget musikken, men som like fullt var mer av en slags maskot for bandet.
Like fullt er det Tekrø som har stått last og brast i bandet gjennom både storm og stille, og det har han gjort siden skutas første kaptein, låtskriver, gitarist og vokalist Dag Ingebrigtsen, mønstret av langskipet Gyda akkurat i det de sto klare for avreise fra havna i Trondheim i 1984, lastet og væpnet for tokt over de syv hav og erobring av Amerika. Men uten Tony Harnell med på laget, kunne ikke XIII på noe vis bli det uimotståelige albumet som Tekrø hevdet at ville gjøre hatere og skeptikere til lovers igjen. Det gjorde meg litt trist.
At det har vært mange utfordringer for TNT er klart, og de har aldri lagt skjul på det. Det er ikke noe spesielt i det. Alle som har spilt i band, på nær sagt hvilket som helst nivå, vet at det er mye jobb å holde det sammen og å få alle til å trekke i samme retning.
Men når jeg har lest intervjuer med bandet opp gjennom årene, også i de mange ungdomsbladene jeg leste på åttitallet, som Topp og Logo, så er det ikke til å se bort fra at det ligger en viss ambivalens der, kanskje også manglende selvtillit.
Og tvil er dessverre ingen bærekraftig egenskap i den grådige og megalomane musikkbransjen. Der er det bare ett premiss: Det finnes ingen suksess foruten absolutt suksess. Slik TNTs samtidige Bon Jovi og Def Leppard oppnådde. Det var suksess som det var umulig å argumentere mot, og som ga dem så å si uendelige ressurser og mulighet til å tenke så stort som fantasien tillot dem.
Ingenting av dette rokker selvfølgelig ved hva bandet faktisk oppnådde i sin storhetstid. Deres tre albumutgivelser på åttitallet – Knights of the New Thunder (1984), Tell No Tales (1986) og Intuition (1989) – er et sterkt hattrick innen norsk musikkhistorie så vel som internasjonal heavy metal.
Og ikke minst en serie favoritter for meg personlig, og mange med meg. Straks jeg hørte riffet som starter opp «Seven Seas» en gang i sommerferien 1985 var jeg fan, og fulgte bandet tett gjennom åttitallet, via MTV-konstruksjonen «10 000 Lovers (In One)» og Tell No Tales fram til og med det ambisiøse Intuition i 1989. Men som så mange andre ble jeg tatt av andre musikalske interesser straks nittitallet var i gang, og mistet med det for en lang stund bandet av syne. I 1991 ble alt som i det hele tatt minnet om det som nedlatende fikk klengenavnet hårmetal sluppet til bakken som infiserte kluter. Det gjaldt på ikke noe vis bare TNT.
«Og vinneren er …»
Et sted å starte undersøkelsen av bandets mange oppturer og nedturer – og jeg skal holde meg til åttitallet – er ved et udiskutabelt karrierehøydepunkt: Spellemann-prisutdelingen for musikkåret 1987, sendt på NRK i januar 1988, der TNT var nominert i klassen for rock med sitt album Tell No Tales.
Selv var jeg på tidspunktet elleve år gammel og musikkinteressert, særlig da i den mildere formen for heavy metal som på denne tiden var gjeldende, såkalt popmetal. Så jeg satt klar i sofaen hjemme og fulgte med. Klar for at TNT, som jeg regnet som mitt band, skulle vinne, at de skulle feie alle de andre av banen, alt det kjedelige, alle ikke-rock-greiene, all voksenkulturen.
Med hjelp av et raust inntak av salt potetgull og melkesjokolade led jeg meg gjennom programmet i avvente på TNT.
Topp tok pulsen på ungdomstida i 1987. TNT sprengte grenser, Samantha Fox hadde (nye) klær, slik kan du pimpe opp rommet ditt med plakater av aha og Madonna. (Foto: Tore Stavlund)
Jeg kunne ikke bry meg mindre om resten. Ikke om programleder Rita Westvik i sin futuristisk sølvfargede kjolekreasjon, absurde hårsveis og slepne sjargong. Ikke om det uinteressante rockebandet Da Vinci som åpnet showet. Ikke om Ole Edvard Antonsens trompetspill. Ikke om dans, verken moderne eller gammel. Ikke om Vazelina Bilopphøggers’ tøysete revyinnslag av en parodi av et sløyt, svartkledd jazzband. Øivind Blunck i rollen som tenåringen Reidars sceneintervju med Samantha Fox kunne jeg bry meg litt om. Litt. Reidar var kleint, slik det alltid er når voksne parodierer ungdom, men jeg likte Samantha Fox. Litt. Jeg var elleve år. At TNT fikk prisen for beste rockeband var det eneste som betydde noe denne kvelden.
Først halvannen time inn i programmet var det tid for rock. Westvik innledet, med dårlig skjult ironi. «Rock», sa hun, var «den livsviktige sjangeren» som «avføder både orgasmer og revolusjoner». Morsomt. Deretter kalte hun inn TopPop-programleder Vera Kvaal for å presentere de nominerte og dele ut prisen, ikke uten nok en sarkasme om rock som noe hjernedødt og at Kvaal på grunn av alt for mye videotitting hadde måttet ta opp filosofihistorie (sic).
Kvaal, passende utstyrt med tupert hår og en leopardmønstret kjole, begynte således med en klisjé av en filosofihistorisk vits, som enhver manusforfatter burde vært skjemt av: «Det finnes en viss forbindelse mellom de gamle greske filosofer og dagens rock,» innledet hun. «For Sokrates sa en gang ‘To do is to be’. Sartre fulgte opp og sa ‘To be is to do’. Og dagens rockeversjon av dette er da selvfølgelig ‘Do Be Do Be Do Be’». Latter fra salen. Akk.
Deretter presentasjon av bandene og utdrag fra musikkvideoene deres. Med i klassen for beste rock i 1987 var DeLillos med Før var det morsomt med sne, Marius Müller med Boom Boom og TNT med Tell No Tales.
Kvaal: «Kruttgjengen fra Trondheim har markert seg sterkt i året som gikk, og det ikke bare i Norge, men også internasjonalt. I USA ble det listeplassering og turné på hele kontinentet og i Europa.»
TNT var en av fire nominerte i klassen «Rock», Spellemann 1987. (Foto: Tore Stavlund)
Skjermen delte seg i fire ruter. Med Kvaal i ett og de nominerte i hvert sitt, sittende på plassene sine ute i salen.
«Og vinneren er …».
Kunstpause.
Jeg sto i sofaen av spenning.
«TNT!»
Fanfare.
Glede strømmet gjennom meg. Det var som om jeg selv som hadde vunnet prisen.
På skjermen reiste de fire langhårete rockerne seg for å gå seiersgangen opp til scenen. Alle pyntet med glinsende paljettblazere, store belter og fargerike skjorter. Håret fløffet ekstra opp.
Ut med klassisk ballett, pop og jazz. Inn med tungrock. Ut med akustisk visesang. Inn med elektriske gitarer. Ut med Jørn Hoel. Inn med Ronnie Le Tekrø, Morty Black, Tony Harnell og Morten «Diesel» Dahl.
Det var en triumf. Endelig fikk de anerkjennelse fra etablissementet. Og det var en triumf for meg. Endelig var noe av det jeg likte på TV.
TNT mottar Spellemann i kategorien «Rock», 1987. Skjermdump fra NRK. (Foto: Tore Stavlund)
Om så bare for et øyeblikk. Straks takketalen var holdt – med de vanlige greiene som takk til plateselskapet, produsenten og fansen – var det tilbake til Rita Westvik i sølvkjolen og videre til neste klasse: Klassisk.
Jeg hadde uansett fått mitt, og løp straks inn på rommet mitt for å blaste Tell No Tales-kassetten på min doubledecker sub woofer.
De internasjonale Pop Metal-leker
Prisen var vel fortjent. Året 1987 hadde tilsynelatende vært TNTs år. De briljerte som det norske bidraget i de internasjonale Pop Metal-lekene, der de stilte i konkurranse med størrelser som Bon Jovi, Mötley Crüe og Def Leppard. Både band og album var perfekt formatert for oppgaven. Første singel ut, «10 000 Lovers (In One)», var en perle, perfekt skrudd for MTV og Billboard. Kort og presis, med et tøft riff og umiddelbart fengende refreng.
I Norge debuterte låten på andreplass i NRKs hitlisteprogram «Ti i skuddet», der den ble liggende i 19 uker, i flere av dem helt på topp. Også på VG-lista lå den på topp til godt over sommeren, med en andreplass som topplassering.
Tell No Tales gjorde det også godt på albumlista, der det ble liggende tett på toppen i tjue uker.
I USA sneiet albumet også innom Billboards’ albumliste, og videoen til «10 000 Lovers (In One)» fikk rotasjon på MTV. Med sitt solfylte narrativ og løse slapstick-komikk kombinert med bilder av bandet som rocker ut – Diesel Dahl snurrer med trommestikkene, en hvitkledd Le Tekrø briljerer med gitaren, en svartkledd Morty Black poserer med bassen og vokalist Harnell stirrer forførende inn i kamera fra et sted under den massive løvemanken – var videoen perfekt tilpasset kravspecken til MTV. De mestret formatet.
Her hjemme gjorde magasinet Topp en omfattende dekning av bandet.
«Som ved et trylleslag har TOPP-leserne oppdaget vår nye verdensgruppe», skrev bladet og kjørte bandet på forsiden sammen med Madonna, Samantha Fox og aha.
Oppslaget vitnet om ambisjoner. TNT hadde fått til det som etter 1986 var målet for ethvert hardrock- og heavymetal-band; å slå an utover det tradisjonelle publikummet for sjangeren. De hadde truffet det store allmennssegmentet, og var ikke lenger et band bare for det tradisjonelle hardrockpublikummet.
«Redaksjonen har de siste ukene blitt oversvømmet med brev om å få møte de ‘tunge’ popheltene», skrev Topp. Så presenteres de «harde fakta» om bandet, om når de er født, hvor mye de veier, favorittdrikk, om de tror på stjernene, beste mat, største opplevelse, favorittfilm, første platekjøp og så videre.
Hanne og Hilde møter TNT. Og Topp rapporterer. (Foto: Tore Stavlund)
Slik var Topp. Det handlet ofte om mye annet enn musikken.
Jeg slukte det. Jeg skrev mine egne lister. For mai 1987:
- Favorittfilm: Hemmeligheten bak min suksess med Michael J. Fox.
- Favorittgitarist: Ronni Le Tekrø og Richie Sambora.
- Favorittmat: Pommes Frittes.
Det var gode tider. Sommeren 1987 syntes alt brøsjet opp i skarpe farger og store smil.
Gjennom flere reportasjer kunne jeg følge bandets turné i USA, poserende på stranda i Los Angeles, i turnébuss på vei til Florida, på gata i New York, og i bilder fra sceneshowet deres med svingende mikrofonstativer og skarpt fargede gitarer.
TNT-Ronni liker Leif Juster, pepporonipizza og Blitz, men liker ikke «sløvende TV-underholdning» og «industriherrer som gir sitt samtykke til heavy forurensning!» (Foto: Tore Stavlund)
TNT var bærere av våre alles drømmer. De hadde bevist at også norsk innlandsungdom kunne få det til i selveste USA.
Så hvor er det triste i dette? Jo, karrierehøydepunkt, USA-satsning og anerkjennende pris til tross: Ikke alt var god gang i organisasjonen.
Like etter Spellemannprisen sluttet trommeslager Morten «Diesel» Dahl. Til Topp forklarte han situasjonen: «Det var pengeproblemer og stadig krangling innad i bandet. Jeg orket rett og slett ikke å kjempe mot sirupen vi satt oppi».
Han trodde ikke lenger på at bandet hadde det som skulle til for å slå gjennom. For å bli virkelig store. Han var desillusjonert. Til Dagbladet sa han: «Tell No Tales solgte en halv million på verdensbasis, og fikk listeplass i USA. Men jeg har ikke sett en øre av inntektene. Denne bransjen er ikke bare bare …». Det handlet om penger.
Et godt produkt til tross: de sto karrieremessig stille. Turneene forble korte og lite innbringende, og rundt dem gikk popmetal sin seiersgang. Band etter band slo gjennom. Hardrock og heavy metal hadde sitt momentum. Like fullt uteble det virkelige gjennomslaget for TNT.
Dahls holdning syntes å være at hvis det var så lite innbringende å være der ute, hvorfor bruke tiden sin på det? Hvorfor kjempe for ingenting? Da var det bedre å reise hjem til Norge. Være nær familien og være lokal rockestjerne. Slik kompisen og TNT-grunnlegger, Dag Ingebrigtsen, hadde gjort det. Hvorfor ikke heller rocke grendehusene og låvefestene enn ikke å få det til på det internasjonale markedet? Hvorfor ikke bare skape topp stemning på lokal bar, heller enn å prøve å overbevise blaserte amerikanere? Dahl dro hjem og bandet sto igjen uten trommeslager, og var med det et originalmedlem mindre.
Ingebrigtsens band
Selv om TNT har utviklet seg til å bli bandet til Ronnie Le Tekrø, så var det ikke det da det startet opp i 1982. Da var det bandet til Dag Ingebrigtsen og Morten «Diesel» Dahl, et par med lang fartstid i rockemiljøet i Trondheim. Ronnie Le Tekrø på sin side, het fortsatt Rolf Ågrim Tekrø og spilte i bandet Rockfire i hjembygda Raufoss på Toten.
Som profilert artist med suksessen til The Kids på begynnelsen av åttitallet – et band som har blitt tildelt æren for å ha laget Norges første musikkvideo, «Forelska i lærern» – hadde Ingebrigtsen musikkbransjens og publikums oppmerksomhet. Da det bandet var over, ville han lage noe hardere og tøffere. Bandnavnet var klart: TNT.
Målet var å skape et norskspråklig heavy metal-band, for det norske markedet. Med seg hadde han trommeslager Morten «Diesel» Dahl og bassist Steinar Eikum.
Det de derimot manglet, og som alle band trengte etter at Van Halen hadde feid over musikkfeltet med sin hyperaktive musikalitet og show-vilje, var en uovervinnelig gitarhelt. I følge Stein Østbøs biografi om Tekrø, Hekta (Cappelen, 2007), var det trommeslager Morten «Diesel» Dahl som kom på at han hadde sett et stjerneskudd under NM i Rock i ’81 der han hadde spilt med bandet Hot Lips. Overbevist om at «den langhåra gitaristen med sjelen i fingertuppene» var den rette, ringte de ham opp og inviterte han til Trondheim. Full klaff.
Høsten 1982 var debutalbumet ferdig innspilt, produsert av Bjørn Nessjøe. Våren året etter ble albumet utgitt på Arne Bendiksens plateselskap Karusell (senere oppkjøpt av Polygram).
Det selvtitulerte debutalbumet inneholder tydelige spor av inspirasjon fra den på slutten av syttitallet revitaliserte heavy metal-sjangeren, særlig fra den britiske, den såkalte New Wave of British Heavy Metal og dens blanding av punkens attityde med tungrockens musikalitet. Ingebrigtsen hadde nok noen plater med Saxon i samlingen. På «Showet er i gang» synger han følgende strofer:
Har du ventet lenge på at noe skulle skje
Ble du glad da du så plakaten på hjørnet
Sprang du ned til byen og kjøpte deg billett
Fikk du første rad, eller ble det felt c
Satt du sammen gjengen, tømte en kasse booze
Sjanglet dere til salen i en herlig rus
Det var kutyme å hylle fansen og musikken – subkulturen. Akkurat som Saxon gjorde det i sin metal-hymne «Leather & Denim»:
Where were you in ‘79 when the dam began to burst?
Did you check us out down at the local show?
Were you wearing denim, wearing leather?
Did you run down to the front?
Did you queue for your ticket through the ice and snow?
Denim and leather
Brought us all together
It was you that set the spirit free
Ingebrigtsen igjen på «Varmt & Hardt»:
England tente på nytt i ’79
«Teasers from Barnsley» and AC/DC
Det ble moderne med langt hår og lær
I gamle jeans er vi samlet i en hær
«Teasers from Barnsley», synger han, noe som vitner om at han også må ha lest det britiske musikkmagasinet Sounds, der skribent Phil Sutcliffe i august 1979 hadde en sak om Saxon titulert «Big Teasers From Barnsley: Saxon». Barnsley var byen Saxon kom fra, en gruveindustriby midt i England.
På begynnelsen av åttitallet var de større enn de senere mer kjente Iron Maiden og Def Leppard, med flere hits som hyllet motorsykler og skinnjakker. TNT gjorde det samme. Som hardrock- og heavy metal-band skulle, hyllet de også motorsykler. «Æ vil ha en Harley Davidson,» sang Ingebrigtsen. Og alle kledde seg opp i skinn og denim og poserte på tunge motorsykler til baksidebildet på plata.
Omslagets forside hadde på sin side et grafisk design som vitnet om inspirasjon fra nettopp California-bandet Van Halen. Ikke så rart, det. Etter sin debut i 1979 var Van Halen blitt hyllet som heavy metals redning. I løpet av årene som fulgte gjorde de verdensomspennende suksess. Gitarist Eddie Van Halen ble omtalt som den mest nyskapende gitaristen siden Jimi Hendrix.
Omslaget levner ingen tvil. Skinnende blank, speilende morgenrøden, henger bandets logo stor og alene mot en beksvart bakgrunn, påfallende likt hvordan Van Halens logo pryder omslaget på deres Van Halen II. Også der henger bandets logo skinnende blank mot en mørk blå bakgrunn, speilende det rosa skjæret fra dagens siste sollys.
Platecovere fra amerikanske Van Halen og norske TNT. (Foto: Tore Stavlund)
«Harley-Davidson» ble en lokal hit, og med det var TNT et band å regne med. Spørsmålet var om bandet kunne ha gjennomslag utenfor Norge. Det var en ny tid. Ingebrigtsens ambisjon om å være et norskspråklig heavy metal-band for det norske markedet måtte utfordres. For heavy metal var en internasjonal trend – det musikalske språket burde ikke være lokalt, men internasjonalt, nemlig engelsk.
For å teste interessen utenlands ble det spilt inn en EP med engelskspråklige versjoner av et utvalg låter og satt inn en annonse etter en manager i Kerrang!
I et NRK-klipp fra januar 1984 forteller Ingebrigtsen at redaktøren av Kerrang! hadde tatt med TNT på sin liste over nye band å være oppmerksom på. Intervjuet ble etterfulgt av en scenefremføring av låten «USA». Klippet viser bandet utstyrt med tung sminke, svarte skinnklær og opprevne nettingtrøyer. Ingebrigtsen har en leopardtrikot under skinnjakka, og et par digre pelskledde støvler. Tekrø har pyntet gitarhodet med en revehale. Bak dem står en vegg av Marshall-forsterkere, over disse igjen en modell av et vikingskip, med skjold på siden og dragehoder i baug og akter; «Gyda», som TNT kalte det. Midt på skipet sitter Diesel Dahl med trommesettet. Showet var i gang.
Det fungerte. De fikk kontakt med det britiske managementet Fireball, ledet av Joel Peskin. Nå begynte planleggingen av en internasjonal satsning. USA neste. Men ikke for Dag Ingebrigtsen. Opptredenen på NRKs «Zikk Zakk» ble hans siste aktivitet med TNT. «Dag ut av TNT», meldte Adresseavisen våren 1984:
For mange var Dag Ingebrigtsen TNT. For andre fremsto han som det svakeste leddet i et sterkt band. Fra offisielt hold sies det at det er private, familiære grunner til at Ingebrigtsen slutter.
Det må innrømmes: Ingebrigtsens bidrag var, til tross for låtskriverkompetanse og drivkraft, det svakeste leddet. Hans vokale ferdigheter var skjemmet av dårlig diksjon og tekniske begrensninger.
«Som ny vokalist kommer 21-årige Tony Harnell fra New York», opplyste Adresseavisen. «Dette i en tid da TNT virkelig setter alle kluter til for å slå an i den store verden. I tre år fremover kommer TNT til å ha New York som utgangspunkt for sine fremstøt».
Å skaffe ny vokalist ble managerens første oppgave, noe han løste tilfredsstillende ved å opprette kontakt mellom nordmennene og amerikaneren Tony Harnell etter å ha snappet opp en demotape med sangeren.
Født i California og med en stemme arvet fra sin operasangerinne av en mor, var han perfekt for TNT. I tillegg ble bassist Steinar Eikum erstattet med Morten Skaget, en fleksibel bassist med en myk jazztone i uttrykket.
De hadde nå alt var hva et satsningsdyktig heavy metal-band trenger: en fleksibel vokalist, i tillegg til en hardtslående trommeslager og en gitarhelt, samt noen bra låter. Med det framsto TNT som et band av internasjonalt kaliber.
Alle tok seg kule kallenavn. Tekrø utviklet sitt artistnavn til Ronni Lé Tekro (som på debuten hadde vært «Ronni Le’ Tekrö», utstyrt med apostrof og tødler). Morten Skaget ble gitt det sjørøveraktige aliaset «Morty Black». Morten Dahl moret seg med ordspill, og ble «Diesel Scan-Dahl». Harnell, som allerede hadde et kult engelsk navn, fikk merkelig nok sitt etternavn fornorsket til Hansen i et noe komisk forsøk på å understøtte det eksotiske vikingkonseptet de hadde gående. Deres andre album, Knights of the New Thunder, ble utgitt på Polygram høsten 1984.
«Tungt og meningsløst»
Kanskje en kuriositet, men venstresidens avis Klassekampens anmeldelse av albumet gir et inntrykk av holdningen blant norske musikkritikere til sjangeren. Følgende overskrift ble publisert den 9. november, 1984, «Tungt og meningsløst»:
Heavy Metal lever sitt eget liv. Stort sett har det stått stille for de tomme posørene i lær og leopardskinnimitasjoner siden Led Zeppelins glansdager og Deep Purples klassiker «In Rock» fra 1970. TNT får meg til å tenke på nettopp Deep Purple. Den norske gruppa TNT er spådd en lysende framtid. De har passe hårlengde, kan alle klisjeene i katalogen og kjenner sikkert alle sceneritualene, etc. Vokalisten hyler og messer i de øvre registere slik man skal gjøre. Sangene er helt etter oppskriften, hue i veggen kjør og kvasigotiske riff til tekster om Tor med hammer’n og sommerens ondskap. Coveret viser avkledte tegneseriedamer og tordenskrall slik det står i instruksjonsmanualen for heavyrock at det skal gjøre. Dersom jeg hadde vært tretten år skulle jeg kjøpt plata for å irritere foreldrene mine, men det har jo ingen hensikt, det er infantilt, tåpelig og meningsløst. TNT blir sikkert verdensberømte og selger sikkert tonnevis med plater i Japan. Dessverre. For dette er helt tomt. Det er slike plater og slike grupper som gjør at en lett glemmer at en del av tung-rockerne faktisk har noe å fare med. Årets mest elefantsyke hittil.
Om heavy metal som sjanger var i vinden, betydde det absolutt ikke at kritikere eller andre meningsytrere var vennlig innstilt. Som anmeldelsen viser, var det lett å latterliggjøre denne musikken, og at dette gjøres gjennom venstresidens medieorgan Klassekampen er kanskje ikke så overraskende.
Venstresiden var ikke kjent for å være spesielt åpne for anglifisert kommersiell rock. På det kommunistisk orienterte plateselskapet Mai ble det gitt ut plater med sikte på arbeidersamfunnene som publikum gjennom syttitallet og inn i åttitallet, med artister som sto for eksakt det motsatte av heavy metal. I utgivelsene deres kan man lese om filosofien: De ville jobbe for en «musikkultur som tjener folkets interesser som en kilde til kunnskap, bevissthet, samhold, glede, styrke og handling, og særlig musikk som agitatorisk verdi. En musikk som ikke er bygd på kommersielle premisser». For plateselskapet betydde dette en musikkultur som «møter den situasjonen som folk flest befinner seg i, som aktiviserer i stedet for å pasifisere». Og de ville ha en «musikkultur som er forankret i Norge, som hjelper oss å gi oss vår identitet som springer ut fra lokale og nasjonale forhold: geografisk som politisk, sosialt og kulturelt.»
Heavy metal hadde lite av dette i seg. Global i sin natur, kommersiell inn til beinet og estetisk og lyrisk eskapistisk. Var det ikke nettopp en frigjørelse fra det lokale og det nasjonale denne formen for rock kom med?
Skribenten til Klassekampen hadde like fullt rett. På noen punkter i hvert fall. Og feil på andre. Først det som var rett:
TNT hadde «passe hårlengde», og de kunne «alle klisjeene i katalogen» og kjente «alle sceneritualene». Sjekk.
«Vokalisten hyler og messer i de øvre register slik man skal gjøre». Sjekk.
«Sangene er helt etter oppskriften, hue i veggen kjør og kvasigotiske riff til tekster om Tor med hammer’n og sommerens ondskap.» Sjekk.
«Coveret viser avkledte tegneseriedamer og tordenskrall slik det står i instruksjonsmanualen for heavyrock at det skal gjøre.» Sjekk. Musikken kan «irritere foreldre». Sjekk.
«TNT blir sikkert verdensberømte og selger tonnevis med plater i Japan». Nja. Ikke med det første, i hvert fall.
Feil er det derimot, at det er «infantilt, tåpelig og meningsløst». Kanskje sett fra Klassekampens side, men ikke fra fansens. Feil er det også at «Heavy Metal har stått stille siden Led Zeppelins glansdager og Deep Purples klassiker In Rock fra 1970». Van Halen hadde skjedd, New wave of British heavy metal (NWoBHM) hadde skjedd. Sjangeren var i full utvikling. I alle retninger, riktignok. Det var Glam, det var Pop, det var Thrash.
Det var anmelderen som hadde stått stille, som ikke hadde oppdatert seg på sjangeren siden Deep Purples dager. Men som han skriver innledende: «Heavy Metal lever sitt eget liv».
Så var det omslaget, da. Med hensyn til dette hadde Klassekampens anmelder definitivt rett.
Selv om bandet hadde justert produktet sitt godt, hadde de nok glemt å putte ressurser i omslagskunsten. Da albumet først kom ut var det med en rimelig smakløs design laget av Ton Friesen.
Satt i et fargesterkt design var det nettopp «avkledte tegneseriedamer og tordenskrall» det viste. Kledd i minimale brynjer står to brystfagre skjoldmøyer utstyrt med kampøkser og hornhjelmer i vovede positurer. Satt i en blodrød sol flerret i to av et gjennomborende sikksakklyn er hodene til bandmedlemmene hver av dem pyntet med tung sminke og tuperte hår. Det hele med en uheldig komisk effekt. Klokt nok trakk de det tilbake. Kun et sett eksemplarer ble utgitt her i Norge og i Japan.
De to platecover-variantene til TNTs Knights of the New Thunder (Polygram, høst 1984). Det til høyre ble laget til USA-lanseringen. (Foto: Tore Stavlund)
På tokt over Atlanteren
For USA-lanseringen ble et nytt omslag utarbeidet. Dette med et mer nedtonet uttrykk, men ikke mindre dramatisk – fortsatt svevde TNTs logo i skinnende metall over et goldt landskap, flerret opp av elektrisk lyn og med en øks og en hornhjelm liggende på bakken som om de to vovede skjoldmøyene fra originalen hadde stukket av i hui og hast.
I følge Østbøs bok mottok de av plateselskapet i New York et betydelig forskudd, og ble installert i en leilighet på Long Island. Bortsett fra aha hadde ingen norske band opplevd å bli satset på slik av et amerikansk storselskap.
TNT skulle gå til topps i USA. Her illustrert i magasinet Topp. (Foto: Tore Stavlund)
For anledningen byttet de også management. Sikkert på oppfordring fra Polygram, og ikke til et hvilket som helst management.
En annonse i magasinet til Billboard anno 1985 viste TNTs nye posisjon. Øverst i annonsen tronet bandnavnet til Mötley Crüe, under der Bon Jovi og nederst TNT. I dette øyeblikk sto de altså plassert sammen med to band som skulle bli blant Pop Metals aller mest suksessrike. Alle tre representert av McGhee Entertainment Inc, «For The Rock & Metal Stars of the 80’s».
Annonse i Billboard, 1985. (Foto: Tore Stavlund)
Jeg kan se dem for meg da de først kom til New York, hvordan de løp entusiastisk gjennom foajeen og inn i heisen i bygningen der Doc McGhee hadde kontorer ved Central Park, en gjeng storøyde guttunger som slenger med håret og lekeslåss, i ferd med å få drøm bli til virkelighet. Inne på kontoret, plassert i hver sine stoler, kan de nesten ikke tro sine egne ører. McGhee tar godt i. Forteller dem om hvor store han skal gjøre dem. Han vet hva han skal si. De skal ut på turné, sier han. De skal spille med de store gutta. De skal bli stjerner.
Første steg: Utgivelse av en splittsingel sammen med Bon Jovi. Der sto de, to band på startstreken, klare for å erobre verden. TNT og Bon Jovi. Vi vet hvordan det gikk med sistnevnte – en av rockens aller største suksesser.
Sviktende maskineri
TNT var nå et bra band med en bra plate under armen og et stort plateselskap i ryggen. Like fullt var det noe som ikke gikk helt som det skulle. Vinteren 1986 skulle de ut på turné som forband for Mötley Crüe på deres Theatre of Pain-turné, men trakk seg, av uklare grunner.
Fordi Mötley Crüe trengte å ha med seg noen europeere som drahjelp, fikk de inn det sveitsiske bandet Paganini til erstatning. Kanskje var TNT uvillige til å gjøre som McGhee ville. Det stoppet i hvert fall opp. Maskineriet sluttet å virke. De kom seg ikke ut på veien, og å komme seg ut på veien var det det handlet om, om å få spille for folk. For Doc McGhee var ikke nok interessert. I beste fall var de en tredjeprioritet, etter Bon Jovi og etter Mötley Crüe. Mest sannsynlig var de ikke en gang det. De var et kort på hånda for lansering av amerikanske band i Europa.
Med den resultatløse satsingen i USA, var TNTs uskyldstid omme. De harde realitetene hadde gjort seg gjeldende, og det i en bransje der ingen skånes. De stoppet ikke av den grunn, men lot seg engasjere av Twisted Sister-vokalist Dee Snider og hans management Free Fall. Ronnie Le Tekrø kommenterte til Topp:
Vi har brukt tusenvis av dollar på å bli kvitt managere som ikke har gjort jobben sin. Begge de første fortalte oss at vi skulle bli så og så store og tjene så og så mange penger, men gjorde lite for oss. Nå er vi i trygge hender. «Free Fall» er de samme folka som tar seg av Twisted Sisters forretninger.
Dee Snider kommenterte i magasinet Logo:
Jeg traff TNT på et tidspunkt hvor de var en ganske oppgitt gjeng. Uten skikkelig management og full forvirring med hensyn til hva som skulle skje med dem. Vi tok gutta i kragen, ristet dem, og sa: Hey, let’s kick some ass. Ting kan bli bedre. Synes det er OK å kunne hjelpe, you know. Twisted Sister kunne ha trengt litt hjelp av noen med innflytelse selv da vi var i startfasen for ca. en million år siden.
Polygram/Mercury gir dem heldigvis en sjanse til, og i april 1987 kom deres tredje album, Tell No Tales, et album produsert med ett mål for øye: å bli bandets internasjonale gjennombrudd. Ikke bare hadde de forlatt sitt gamle management. De hadde også forlatt mye av tungrockens idiomatikk og tilpasset seg den moderne popmetal-estetikken som i løpet av ’86 og ’87 hadde gjort seg allestedværende. Fokus: hitlistene, spesielt Billboard.
Da Tell No Tales kom ut i 1987 hadde TNT gjennomgått en forandring. De var ikke lenger et svartkledd tungrockband med sanger om vikingtokter og onde naturkrefter. De var et smart og velkledd popmetal-band med sanger om håp og kjærlighet. Låtene var strammere, vokalharmoniene mer gjennomarbeidet og lydbildet myket opp med synthesizer. Musikalsk var det like fullt uovertruffent. Maskingeværriffingen til Tekrø, som på tittellåten, var ikke mindre imponerende enn tidligere, og Harnells gjennomgående tekniske briljans var som noe ute av denne verden.
Personlig favoritt: «Desperate Night». Harnells hyl før det altfor korte gitarsolopartiet er gåsehudfremkallende. Det som er litt synd er at låten fader ut akkurat i det Ronni begynner å få grep om solo nummer to på slutten, og nettopp denne fade out-strategien, der hver låt avslutter før de har fått spilt seg ut, skjemmer produksjonen.
«Vi har lagt om stilen noe», fortalte Tekrø til Logo under lanseringen. «Men ikke så mye musikalsk som tekstmessig. Tekstene som er hovedsakelig Tonys er mer samfunnsengasjerte enn tidligere, uten at vi har gitt avkall på noe av vår tidligere identitet.»
Å si at tekstene er samfunnsengasjerte er å ta i. I all hovedsak hadde de kvittet seg med vikingtematikken og annen mystikk. Om noe hadde de gjort seg mer generiske.
I den visuelle presentasjonen var det også gjort endringer. På omslaget var den hardskårne logoen uteblivende til fordel for et generisk stilisert navntrekk. Omslagsbildet, som er kreditert Mark Weiss, Bon Jovis faste fotograf, viste bandet kledd opp i glitrende blazere og med store, fluffy hårmanker. Weiss visste hva som skulle til. Han hadde tatt omslagsfotografier for en rekke suksessfulle album innen sjangeren på åttitallet, deriblant for Twisted Sister, Cinderella og Ozzy Osbourne. Nå også for TNT.
Og fotografiet fungerte etter intensjon, og plasserte bandet midt i samtidens postmoderne uttrykk. Til alt overmål poserer Tekrø med en langfinger tenksomt plassert foran munnen som for å signalisere tidens ånd og fokus på den ene, på individet, på den nyliberalistiske holdningen om at «everyone’s a star». Produktet var justert for å treffe bredt. Men de klarte ikke helt å holde skuffelsen fra tidligere utenfor. Noe som kommer til uttrykk i albumtittelen. Topp kunne forklare:
Tell No Tales er en tittel TNT valgte med omhu. De var jo lovet gull og grønne skoger – i alle fall verdensberømmelse – med den forrige LP-utgivelsen. Nå tror de ikke så mye på fagre løfter. Egentlig burde de ha vært inne på amerikanske lister med den forrige LP’en. Men trøbbel med management gjorde at det ikke skjedde.
Det er som om de sier at det er andres skyld at det ikke gikk sist, men nå stoler de ikke på noen, kun seg selv. «Diesel» Dahl kommenterte:
Den LP’en vi har ute nå er den beste og riktigste vi har laget. Men ofte er det ikke vår innsats det står på. Først nå begynner vi å fatte hvilket apparat som er i sving. Og da er det mange andre ting enn oss som skal passe inn i et stort spill. Det er litt rart å finne ut at musikken ikke egentlig kommer i forgrunnen.
Det ble mye lokal presse for bandet, men de klarte ikke å holde seg unna å prate om skuffelsen. Logo trykket denne overskriften: «Tre norske tullebukker og en alvorlig amerikaner …»
TNT er en gjeng med godt humør, men med en særdeles profesjonell innstilling til musikken. Og som skifter management hver uke. Hvorfor, Ronnie? spurte pressen.
– Vi ble lovet gull og grønne skoger fra McGhee-gutta (manageren til Bon Jovi og Motley Crüe, red.mrk.) men vi ble bare sittende på gjerdet. De ville ikke at vi skulle forstyrre karrierene til de andre stjernene på laget. Vi fikk inntrykk av at de skrev kontrakt med oss for å holde oss unna!
Men nå er det alle kluter til. Dee Snider fra Twisted Sister er ny stallkamerat og sjelesørger. Denne gangen skal det gå bra. De er allerede garantert spillejobber i USA, og bare det er en framgang. Gutta gleder seg. Som oppvarming var de i Hollywood og lagde video til «10 000 Lovers (In One)».
Se videoen her (NB: dårlig oppløsning)
De ga alt, men hadde dessverre fortsatt for lite ressurser. Til tross for entusiasme og gode listeplasseringer hjemme i Norge, uteble suksessen i USA og resten av verden. Free Fall Management leverte heller ikke. Det ble en kort turné i USA sammen med ammen med japanske Loudness og det amerikanske kristenmetalbandet Stryper. Logo kommenterte:
Det kristne hardrockbandet Stryper priser gud i tekstene sine og deler ut bibler under konsertene sine. Bak fasaden er de i midlertid ganske normale, forteller «Diesel» Dahl i TNT. – Det eneste de vil snakke om er penger og ansiktsløftninger.
Internt i bandet var det mye krangling. Topp rapporterte:
Spesielt hissig er en diskusjon om religion mellom Tony og Ronni. Ronni, som er opptatt av det okkulte slynger frem gnistrende påstander mot Tony. Som til slutt bare rister oppgitt på hodet og trekker seg tilbake til køya.
Men at de begge leverte når de sto på scenen var det ingen tvil om:
På hver konsert var det 2–5000 tilhørere. Naturligvis var Tony midtpunkt. Men det var da Ronni tro til med sine lynraske gitarsoli at publikum virkelig tente. Og bare for å ha sagt det, Ronni spilte fletta av gitaristene i både Loudness og Stryper, de to gruppene de spilte sammen med.
Stort mer ble det ikke. De klarte ikke å holde seg på veien denne gangen heller, og nettopp det er essensielt for et rockeband på åttitallet. Det var gjennom turnering de kunne bygge publikum og sikre platesalg. Så når det ikke skjer, var ikke satsningen heller bærekraftig.
Ingen fortellinger, takk
Tekrø var god, Harnell var god og plata var god, men at det var godt holdt ikke alene. Kanskje manglet de noe av det Bon Jovi hadde, en uforbeholden vilje til å nå toppen koste hva det koste ville, og Jon Bon Jovis uimotståelige karisma skal vel heller ikke kimses av.
Året etter splittsingelen med TNT hadde Bon Jovi gitt ut Slippery When Wet, og med den påfølgende ustoppelige turneringen og slipp hit etter hit bygde de seg opp til å bli verdens største band. TNT på sin side syntes å resignere. De fortsatte i intervjuer å snakke om hva andre hadde lovet dem men ikke holdt, og følte seg urettferdig behandlet.
Da 1987 var omme hadde de mislyktes med USA-satsningen og mistet trommeslageren sin, og gjennom 1988 var det stort sett stille fra bandet, et år popmetal fortsatte å vokse i popularitet.
Magasinet Logos årsoppsummering 1988:
Bon Jovi freste til topps! Saken er klinkende klar. Supergruppa Bon Jovi med Jon Bon Jovi i spissen ble den store vinneren i 1988. De stakk like gjerne av med de tre gjeveste titlene: «Årets gruppe», «Årets singel» og «Årets LP. LOGO gratulerer!
3 på topp: «Årets gruppe»
Bon Jovi
Europe
Bros
3 på bånn:
Johnny Hates Jazz
Toto
Freihet
Magasinet Topps årsoppsummering 1988:
Årsoppsummeringen i USA viser klart at 1988 var tungrockens år der borte: Def Leppards «Hysteria» har solgt åtte millioner og lå på lista hele året. Det samme gjorde Guns ‘n’ Roses med «Appetite For Destruction». Tre millioner gikk unna av Bon Jovis «New Jersey», og samme tall nådde Poison med «Open Up And Say … Ahh!». Metallica har solgt en og en halv million. Andre storselgere er Cinderella, Van Halen, Ozzy Osbourne og Kiss. Tør vi håpe på TNT på denne listen om et års tid?
Big in Japan
TNT hadde derimot ikke gitt seg. Med ny trommeslager og de kunstneriske ambisjonene skrudd opp enda et par hakk spilte de inn det storslåtte albumet Intuition, et album som særdeles godt gir rom for fleksibiliteten i talentene til Harnell og Tekrø. Der gitarsoloene på Tell No Tales var strategisk korte, har han på Intuition fått mer boltreplass. Det samme gjelder vokalen til Harnell, høytflyvende og pakket inn i lag på lag med harmoniske koringer, godt hjulpet fram av George Lynn Turner, tidligere vokalist i Richie Blackmores Rainbow. Intuition, med sin skjønnsang, eteriske synthesizerharmonier, vare pianospill og talløse kjærlighetserklæringer, er i det hele tatt så luftig og fullt av oppdrift at musikken ville forduftet i tynn luft hadde det ikke vært for at bass og trommer holder det hele jordbunnet. «Intuition / One decicion / Let your dream command», synger Harnell på tittellåta.
Og albumet er godt, men det holder også i seg, i all sin virtuose prakt, et potensielt kommersielt selvmord. Det er som om Tekrø og Harnell har tenkt at om de likevel ikke skal bli popstjerner, skal de i hvert fall lage et produkt de for alltid vil være stolte av. De ville ikke være en døgnflue. Så mye er klart. Med sine mange progressive anslag, sto Intuition i klar motsetning til den ukompliserte hardrocken på Tell No Tales.
Platecoveret til TNTs Intuition, Polygram 1989. (Foto: Polygram)
Omslaget er således passende. På et utsnitt av frontpartiet på Nidaroskatedralen, er TNT-logoen integrert i mosaikken i et stort rosettvindu og albumtittelen innfelt søyleornamentet over porten.
Inne i omslaget er det også et bilde, kreditert fotograf Timothy White (nok en av sjangerens foretrukne fotografer, som blant annet hadde tatt promobildene til Bon Jovis oppfølger til Slippery, New Jersey), som viser bandet stående i avslappede positurer i et landlig høstlandskap ved en dam i Central Park, New York.
I bakgrunnen synes det middelalderske Belvedere-slottet. Med det kan det synes som om bandet har fullført sin reise fra å være gatesmarte «bakgårdsrotter, født for rock ‘n’ roll» på det første albumet ved åttitallets begynnelse, via vindbårne vikinger på Knights og solskinnsjegere på Tales, til spirituelle intellektualister ved tiårets slutt.
TNT på innsiden av platecoveret til Intuition, 1989. (Foto: Timothy White)
I et intervju med Super Channel ble Harnell og Tekrø spurt om turneen med kristenmetalbandet Stryper hadde fått dem til å konvertere:
«No, no, no», forsikret Harnell lattermildt. «Men vi har vår egne merkelige ideer,» la han til.
Hva er det, spør intervjueren.
«The church of the heart, you know, my friend», utdypet Tekrø leende mens han klappet seg på brystet over hjertet.
Det var mye rart med TNT på dette tidspunktet. I forbindelse med albumslipp gjorde Topp en hjemme-hos-reportasje hos Tekrø der han forteller at han «har gått på hekseskole», og lar seg avbilde i diverse hekseklær og trollmannpositurer.
TNT i Topp – Tekrø har gått på hekseskole. (Foto: Tore Stavlund)
Sitter han hjemme på Raufoss med hodeskallen i hånden og tryller heksebrygg, vil reporteren vite. «Nei, jeg driver med astral projeksjon», forklarer Tekrø. «En slags høyere form for meditasjon».
Uansett: Med Intuition slo Klassekampens spådom fra 1984 til. TNT ble store i Japan. Men mesterverk og omfattende turnering til tross: Igjen ble albumsalget skuffende.
Topp fastslo situasjonen:
Våre norske heavyhelter TNT har delvis brukt sommeren i USA, selv om deres siste LP slett ikke ble den forventede (ønskede?) suksessen. Årsaken kan vi kanskje finne i en anmeldelse av TNTs konsert i Los Angeles. Anmelderen likte godt både låter og TNT-guttas instrumentale ferdigheter. Det anmelderen savnet var innlevelse og følelse.
Ble de så opptatt med sin egen briljans at følelsen av autentisitet forsvant? Hadde de et for lite egenartet image? Lot ikke den lett megalomane higenen etter udiskutabel suksess seg kombinere med bandets kunstneriske vilje? Gikk de lei? De tjente i hvert fall ikke penger, og turneringen kostet:
«Når vi reiser rundt med et svært sceneshow, må vi ha fullt hus på hver eneste konsert, for i det hele tatt å dekke utgiftene. Alt under fullt hus, betyr underskudd,» uttalte Tekrø til Topp.
Selv om albumet solgte bra i Norge, ca. 40 000, gjorde det ikke det på internasjonalt nivå. I hvert fall ikke etter de standarder som var blitt satt med suksesser det var naturlig ta mål etter. Def Leppard solgte i samme periode åtte millioner av sitt Hysteria og det med stigende prognose. Til sammenligning solgte Tell No Tales omkring 600 000 og Intuition omkring 400 000, ifølge Tony Harnell i The Big Book of Hair Metal.
«Hadde vi hatt planer om å bli skikkelig rike, burde vi nok valgt oss andre yrker», innrømmet en etterpåklok Tekrø til Topp. I ferd med å innse at det nok ikke kom til å ta av denne gangen heller.
«Etter skuffende salg av Intuition har det gått rykter om at flere medlemmer er på vei ut av bandet. Hvordan står egentlig TNT om dagen?», spør magasinet Heavy Metal & Hard Rock i et intervju med Tekrø i 1991.
«TNT oppløst? Nei, langt i fra», repliserte Tekrø. «I løpet av året gir vi ut både Live-LP og studio-LP.»
«Tekrø ser lyst på livet. Dessuten har TNTs suksess i Japan gitt dem et kjærkommet marked der de snart har solgt til platina.»
«Vi har skiftet plateselskap,» fortsatte han. «Vi har verdensomspennende kontrakt med Atlantic som allerede er undertegnet. Ikke bare er kontrakten undertegnet, men det gamle plateselskapet vårt Polygram har ettergitt gjelda vår. Jeg vil ikke nevne noen sum, men den er ganske anselig. Dette betyr at vi er gjeldfrie for første gang på åtte år.»
«Det føles som å få joggesko på beina etter å ha gått med beksømstøvler.»
Kanskje var det hans praktisering av astral projeksjon som gjorde ham til evig optimist.
En siste ambisjon
Etter Intuition mistet jeg bandet av syne, vokste fra, ble interessert i andre former for musikk. Men som nevnt innledningsvis har jeg tenkt mye på hvorfor ting ble som de ble, og hva som utgjorde elementet av noe litt trist hos TNT. Og jeg tror at svaret er at TNT hele veien har vært et band med ambisjoner større enn hva apparatet rundt dem har vært rigget for. Og så er det noe med denne utrettelige viljen til å komme seg videre hver gang de går på veggen.
Derfor er det spennende hva som blir utfallet av konserten i Den norske opera og ballett i helgen, som er et startskudd for en turné som strekker seg utover våren.
Godt fungerte det i hvert fall på Festiviteten scene på Hamar, der jeg hørte dem i februar i fjor. Da med Tony Harnell tilbake i bandet for å feire førtiårsjubileum for Knights of the New Thunder, som nok var akkurat hva fansen ønsket seg.
For der jeg sto framfor scenen og litt sjenert løftet armene for å heie med, var det helt klart at det var en dedikert fanskare til stede, oppriktig glade for å høre Harnell og Tekrø og resten av bandet framføre de gamle låtene. En seier i sin egen rett. Alt godt til TNT! Og lykke til i operaen!
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
