Hva mener vi egentlig når vi snakker om mangfold i festivalfeltet?

Innlegget ble først publisert på Norske konsertarrangørers hjemmesider under tittelen «Skråblikk fra Tone: Festivalstøttens gleder og sorger». Ballade har fått tillatelse til å dele innlegget.

Av Tone Østerdal, daglig leder i Norske konsertarrangører

Det er som vanlig både glede og skuffelse forbundet med offentliggjøringen av Kulturrådets festivalstøtte. Mest av alt kommer de strukturelle utfordringene ved ordningen til syne ved årets tildeling, og ett spørsmål gjør seg særlig gjeldende: Hva mener vi egentlig når vi snakker om mangfold i festivalfeltet?

I dag kom nyheten om at 171 musikkfestivaler over hele landet får støtte fra Kulturrådet for 2020. 160 millioner kroner er fordelt. Noen har fått mer, noen har fått mindre, og noen har ikke fått i det hele tatt.

Leder av Kulturrådets musikkutvalg for arrangør- og festivalstøtte, Jan Ole Otnæs, legger vekt på et større mangfold i kraft av at flere nisjefestivaler har mottatt støtte, i tillegg til at det er god geografisk spredning blant festivalene. Utvalget har også tatt noen tydelige grep, hvor de høyeste tilskuddene har blitt høyere, og de laveste lavere. Det er flere nykommere på listen, samtidig som enkelte mister sin støtte. Og det er for så vidt forfriskende at utvalget tør å gjøre prioriteringer, men spørsmålet er om premissene som ligger til grunn er de riktige.

Det er ingen tvil om at festivalordningen i Kulturrådet har visse begrensinger. Først og fremst knytter dette seg til at ordningen er innrettet som en virksomhetsstøtte. Som festival både søker du om og blir vurdert ut fra helheten av virksomheten din. Det kan høres ut som en liketil innfallsvinkel, men i vårt mangslungne festivalmarked blir det fort utfordrende. Én tydelig tendens er at det er pop-/rocksegmentet som taper, og det er her mitt spørsmål om mangfold melder seg – for utgjør ikke pop og rock også en del av mangfoldet i det norske festivalfeltet?

Det er en grov misforståelse å tro at alle deler av en populærmusikkfestival er lønnsom. Festivalstøtteordningen burde rigges på en måte som gjør at festivaler kan søke om støtte til de delene av virksomheten som ikke lønner seg, enten det er til konkrete prosjekter eller deler av programmet. Når nå flere festivaler i pop-/rocksegmentet får avkortet eller mister støtten risikerer vi en ensretting innad i festivalene, hvor bare de aller mest kommersielle artistene får plass på plakaten. Rett og slett fordi festivalene ikke lenger kan ta risikoen som er knyttet til å bevare mangfoldet. Det vil innebære et dobbelt tap – for publikum, som mister gleden av å oppdage nye artister på festival, og for nettopp den store underskogen av artister, som ikke lenger vil bli booket til festivaljobber. Alternativet er selvsagt at det vil bli enda dyrere å gå på festival.

Og når vi først snakker om penger: 160 millioner kroner er ikke mye. Årets tildeling viser nok en gang at det er for lite penger i potten, og at forutsigbarheten er svekket, heller enn styrket. Vi vet at konserter og festivaler er blant de mest populære kulturtilbudene her til lands, og at særlig festivalene utgjør lavterskelarenaer som en bredde av befolkningen deltar på. Sånn sett er festivalstøtten en effektiv distribusjonsmodell hvor skattebetalerne får god valuta for pengene sine.

Det er på høy tid at både regjeringen og Stortinget prioriterer å øke bevilgningene til musikkfeltet. Da ville de oppleve å få mye kultur for pengene – og vi får mulighet til å bevare mangfoldet.