Ballade klassisk-favoritter: Ingen spiller som Tine Thing Helseth, og særlig ikke når både trompetist og musikkanmelder vet at hun fikk kreftfri-beskjed. Reprise på en Ola Nordal-anmeldelse.(Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss)
Ballade klassisk: Mørkegrønn fløyel rundt Tines trompet
Tine Thing Helseths plate var en av de beste norske i fjor. Her er nok en Ballade klassisk-favoritt.
Anmeldt: Tine Thing Helseth & Ensemble Allegria Seraph (Lawo Classics)
Leser du Ballade klassisk? Det bør du, siden kritiker Ola Nordal velger ut de platene i norsk kunstmusikk som er verdt å få med seg!
På tirsdager plukker vi én og én plate fra Nordals bunker. I dag: Ola Nordal om en av fjorårets beste plater, den ukuelige Tine Thing Helseth som brakte livet tilbake – også i musikken. Med varme Ensemble Allegria ga hun ut albumet Seraph et år etter Magical Memories, også sistnevnte anmeldt her på Ballade.no. Den følgende teksten er altså fra desember 2022:
– Velkommen tilbake, Tine!» skrev jeg da, begeistret over at hun var tilbake i fullt firsprang som klassisk trompetist etter en periode med motgang. Men prøvelsene var langt fra over. Noen måneder senere annonserte hun at hun hadde fått kreft. Selv om jeg ikke kjenner Helseth personlig, ble jeg geniunt lei meg. Men nå er hun kreftfri, og oppfølgerplaten er her.
Seraph kom ut i november 2022. (Foto: Lawo/omslagsfoto av A-J Granberg)
Seraph består stort sett av ukjente komposisjoner og arrangementer. Programmet er fint sammensatt, om enn et hakk mørkere enn den knallrosa forgjengeren. Platen starter iørefallende med amerikanske Eric Ewarzens trompetkonsert fra 1990. Ensemble Allegria spiller varmt og mykt, og fyller høyttalerne med nydelig mørkegrønn fløyel som pakker seg tett rundt Helseths syngende og trygge trompet. Jeg blir aldri lei av hennes karakteristiske subtile vibrato mot slutten av de lange tonene.
Etter en lyrisk elegi fra Rolf Wallin, kommer James MacMillans trompetkonsert Seraph, som platen er oppkalt etter. Den er kantete og konfliktfylt. Denne blir etterfulgt av enda en lyrisk elegi.
På overflaten er det ingen merkbare spor etter kreften på plata. Men mon om det ikke ligger et lite hint i programvalget likevel. Det starter varmt og mykt, og blir så ganske hardt og vanskelig. Stukket inn i mellom er lyriske klagesanger. Men så ender plata veldig positivt – med to oppløftende franske valser fra Francis Poulenc og Eric Satie, og en kulokk av Edvard Grieg. All elende virker blåst bort. Jeg sier det en gang til, jeg. Velkommen tilbake, Tine. Hør spesielt: Eric Ewarzen: «I: Allegro moderato» fra Konsert for trompet og strykere.
Vil du høre musikken? Og se hvilke andre plater vi tok for oss for ett år siden? Les den opprinnelige anmeldelsen, med lenker til plata, her.
Ola Nordal skriver Ballade klassisk. (Foto: Ola Nordal)
