Det er den tiden på året igjen – men frykt ikke

Lei av «Jingle Bells»? Ballade klassisk dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Det er den tiden på året igjen. Full estetisk unntakstilstand. Julekvad og julepølse i alle kanaler. Hestebjeller så langt ørene rekker. Men frykt ikke: Ballade klassisk er her og guider deg til den beste kunstmusikken å avreagere med.

Det norske solistkor demonstrerer musikkens makt. Viggja Voices utvider året til åtte årstider (som om én vinter ikke var nok!). Tine Thing Helseth blåser all motgang tilbake. Ernst Simon Glaser konverserer med Bach.

DET NORSKE SOLISTKOR, dir. GRETE PEDERSEN: Veni – Songs of Christmas II (BIS)

Det norske solistkor står for kunstnerisk kvalitet i alle ledd; sang, arrangement, og ikke minst ypperlig korledelse fra dirigent Grete Pedersen. På denne innspillingen har de fått med seg Gjermund Larsen på fele, Marco Ambrisoni på nøkkelharpe og Sondre Meisfjord på kontrabass. Det er så harmonisk og vakkert som det er mulig å få det.

Men Veni – Songs of Christmas II er ikke julemusikk av typen «kjøp flere julegaver». Selv om det tidvis bikker over i søtsuppe, så klarer koret noe forunderlig: de får meg til å lytte til det faktiske julebudskapet. 

Ett eksempel blant flere mulige: I «Den bortkomne sauen» har en sau blitt borte i skogen. Den letes opp av gjeterne og reddes dermed fra en sikker død. Vi har hørt det før: Historien er naturligvis en allegori over en fortapt synder som Jesus frelser. Men ordene blir ikke bare tomme fraser når Solistkoret synger. På et par minutter fortelles en rik og dyp historie om håp og omsorg, som selv jeg – hedningen – blir rørt av. Slik er altså musikkens makt.
Hør spesielt: «Den bortkomne sauen»

VIGGJA VOICES: Åtte årstider (Viggja Records)

Viggja ligger ved Orkdalsfjorden, og teller i følge Statistisk sentralbyrå 356 sjeler. Hvordan ei så lita bygd har klart å stable på beina en såpass god vokalgruppe, det er for meg et mysterium. 

Det viktigste sporet på plata er bestillingsverket De åtte årstider, komponert av Ragnar Rasmussen fra Vardø. Inspirasjon fra det samiske står sentralt. Rasmussen har vært en pioner for bruk av joik i korsammenheng, spesielt i Tromsø-koret Vokal Nord som han ledet tidligere. Viggja Voices har på sin side arbeidet med den sørsamiske komponisten Frode Fjellheim, og spesialisert seg på en stil der sang inspirert av joik og kveding knyttes til jazz, klassisk korsang og amerikansk a capella-tradisjon. 

Stykket består av åtte satser, en for hver årstid knyttet til reinens bevegelser, vær og natur i nordområdene. Komposisjonen består av enkle naturbilder og melodiøse sanger, og er lett og behagelig å høre på. Kvaliteten er stort sett høy, både på sang, komposisjon og arrangementer. Hør spesielt: «Vår» fra De åtte årstider

TINE THING HELSETH og ENSEMBLE ALLEGRIA: Seraph (Lawo)

Det er få plater jeg har ventet mer på enn denne. For litt over et år siden skrev jeg en anmeldelse av Tine Thing Helseths Magical Memories her i Ballade. «Velkommen tilbake, Tine!» kalte jeg den, begeistret over at hun var tilbake i fullt firsprang som klassisk trompetist etter en periode med motgang.

Men prøvelsene var langt fra over. Noen måneder senere annonserte hun at hun hadde fått kreft. Selv om jeg ikke kjenner Helseth personlig, ble jeg geniunt lei meg. Men nå er hun kreftfri, og oppfølgerplaten er endelig her.  

Seraph består stort sett av ukjente komposisjoner og arrangementer. Programmet er fint sammensatt, om enn et hakk mørkere enn den knallrosa forgjengeren. Platen starter iørefallende med amerikanske Eric Ewarzens trompetkonsert fra 1990. Ensemble Allegria spiller varmt og mykt, og fyller høyttalerne med nydelig mørkegrønn fløyel som pakker seg tett rundt Helseths syngende og trygge trompet. Jeg blir aldri lei av hennes karakteristiske subtile vibrato mot slutten av de lange tonene. 

Etter en lyrisk elegi fra Rolf Wallin, kommer James MacMillans trompetkonsert Seraph, som platen er oppkalt etter. Den er kantete og konfliktfylt. Denne blir etterfulgt av enda en lyrisk elegi.

På overflaten er det ingen merkbare spor etter kreften på plata. Men mon om det ikke ligger et lite hint i programvalget likevel. Det starter varmt og mykt, og blir så ganske hardt og vanskelig. Stukket inn i mellom er lyriske klagesanger. Men så ender plata veldig positivt – med to oppløftende franske valser fra Francis Poulenc og Eric Satie, og en kulokk av Edvard Grieg. All elende virker blåst bort. Jeg sier det en gang til, jeg. Velkommen tilbake, Tine. Hør spesielt: Eric Ewarzen: «I: Allegro moderato» fra Konsert for trompet og strykere 

ERNST SIMON GLASER: Echos Of What Will Come – Conversations With J.S. (Simax)

Cello er et instrument som yter motstand. Intonasjon er en utfordring. Å spille raskt er en plage. Få instrumenter avkler en musiker mer. Men får man instrumentet til å synge, blir det blendende vakkert. Og det klarer Ernst Simon Glaser til gangs.

I lengre tid har Glaser samarbeidet med norske komponister om å skape nye verk med utgangspunkt i Johann Sebastian Bachs seks cellosuiter. De seks nye komposisjonene er satt ved siden av utdrag fra Bach-suitene som har inspirert dem.

Alle komponistene fanger noe av det essensielle ved Bachs stykker. Men de nærmer seg dem på forskjellige måter. Magnar Åm er for eksempel langt mer rastløs enn Bach. Han starter en bevegelse, men hopper plutselig unna. Tonen blir hengende igjen i luften. Etter en stund kommer det lengre fraser, først famlende, før han blir bekreftendene.

Therese Birkeland Ulvo er den som går aller tydeligst i dialog. Hun henter faktiske Bach-fraser og kommenterer på dem. Olav Anton Thommessen går i dialog på en annen måte: han har tatt rytmen fra suite nummer seks, men bytter ut tonene. Det blir et annet stykke, men omrisset av det er det samme. Komposisjonen som jeg liker aller best er Lene Grenagers Der Bach and der Quelle. Grenager har et mesterlig grep rundt form og oppbygging av spenning. Det tar sin tid, men hun forløser store mengder energi.

Jeg liker Glasers Bach-tolkninger, men det er likevel de nye komposisjonene som gjør denne platen til en ekstraordinær lytteopplevelse. De harde betongveggene i Ris kirke skaper dessuten en fin og luftig etterklang som virkelig løfter Glasers fantastiske spill. Hør spesielt: Lene Grenager. Der Bach and der Quelle