Velkommen tilbake, Tine!

Magical Memories for Trumpet and Organ
Tine Thing Helseth (trompet) og Kåre Nordstoga (orgel)
Albumet ble spilt inn i Oslo domkirke under Norges pandemi-lockdown i slutten av august og begynnelsen av september 2020.
Utgis på Lawo Classics 28. mai 2021

Platecoveret til Tine Thing Helseth og Kåre Nordstogas Magical Memories for Trumpet and Organ. (Foto: Anna-Julia Granberg - BLUNDERBUSS)

Det har gått litt tid siden Tine Thing Helseths forrige soloplate, Tine, som kom på Warner tilbake i 2013. Det er ikke det at hun har sittet stille siden hun møtte den berømte veggen.

Hun har byttet ut Berlin med Oslo som hjemby, kuttet betraktelig i reisevirksomheten, og gjør nå «bare» 70 konserter i året (det var i hvert fall prognosen før pandemien slo til). Hun har også blitt med i den kunstneriske ledelsen på Risør kammermusikkfestival.

I 2017 reiste det noen øyenbryn du hun også slapp en pop-plate hvor hun sang sine egne sanger. Låt-titler som «Never Going Back» og «All the Places I’ve Cried» hinter tydelig til at det ikke bare er gøy å stå midt i det internasjonale solist-sirkuset. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da den plata kom ut. Men sangene er ektefølte og ærlige, og hele prosjektet var tydeligvis del av en nødvendig renselsesprosess. Den er faktisk langt fra så klein som den kunne ha vært.

Magical Memories, som gis ut på Lawo fredag 28. mai, er et slags comeback for Helseth som plateartist. Hun har riktignok vært med som solist på et par fine innspillinger, men dette er altså den første plata på åtte år hvor det er hun som står i sentrum.

Så er da plata også utstyrt med et cover som er like selvsikkert rosa som det berømte gule albumet fra 2007.

Og hun går høyt ut. Plata starter med preludiet fra Marc-Antoine Charpentiers Te Deum – selveste kjenningsmelodien til Eurovision. Det er kanskje litt fallhøyde involvert i å starte med noe som er såpass proppfullt av assosiasjoner. Men så er da plata også utstyrt med et cover som er like selvsikkert rosa som det berømte gule albumet fra 2007.

Etter den friske åpningsfanfaren får vi presentert 24 store og små stykker, bredt valgt ut fra trompetlitteraturen, med noen arrangementer stukket innimellom. Verkene spenner fra barokk-klassikere til Grieg, folketoner og viser. Presseteksten forteller at plata konseptuelt sett handler om minner, og at dette er stykker som Helseth har et nært personlig forhold til. Til og med «Vårsøg» dukker opp, men vi føler oss likevel på «trygg klassisk grunn» – crossover-verdenen holdes heldigvis på en armlengdes avstand.

Hva slags stemme synger Tine Thing Helseth med i dag? Da hun var 20 år, blåste hun ut trompetlitteraturens fire store konserter på «Den gule plata» med en slik ungdommelig friskhet, at hun nærmest over natten ble en av den klassiske musikkens virkelig store stjerner.

Helseths «Rosa plate» er en tydelig referanse til det gule gjennombruddsalbumet fra 2007. (Foto: Anna-Julia Granberg - BLUNDERBUSS)

Hun er fortsatt lett i steget. Ansatsene er like presise, og triller og løp farer forbi med like blendende teknisk perfeksjon. Når hun leker seg i høyden, for eksempel i Jean-Joseph Mourets Rondo fra Fanfares et Simphonies, er det bare å slippe jubelen løs.

Men det er også en mer moden artist vi møter nå, noen tusen konserter senere. Jeg synes jeg hører mer av de lange praktfulle tonene, med Helseths karakteristiske subtile vibrato mot slutten. Det virker som at hun puster litt mer og har funnet litt mer ro. I den islandske vuggesangen «Sofðu unga ástin mín» er det som hun hvisker «Det går bra, shh, det går bra».

Hun har også god støtte hos domorganist Kåre Nordstoga. Selvsagt hadde det vært fint å høre Helseth foran et orkester igjen, men i Nordstogas kyndige hender har orgelet variasjonen i klangpaletten til et stort ensemble.

Det er fint å høre at det faktisk er to mennesker som spiller.

Samspillet mellom Helseth og Nordstoga er knalltight og presist, og utrolig variert. I Griegs Våren legger Nordstoga orgelet fjernt og luftig, og Helseth kan bare flyte avgårde på et behagelig og sakralt klangteppe. I enkelte av barokk-stykkene, for eksempel Purcells festfanfare «Trompetmelodi i C» er Helseth klanglig sett helt integrert i noe som minner om et kvikt tidligmusikk-ensemble.

Organist Kåre Nordstoga (Foto: Anna-Julia Granberg - BLUNDERBUSS)

Lawos teknikere har etter hvert opparbeidet seg til å bli en slags nasjonale eksperter på å fange kirkeorgelets komplekse klang. De løfter fram hele kirkerommet, og har fått til et lydbilde hvor Nordstoga virkelig kan spille på orgelets subtile nær- og fjernvirkninger. Det knirker i orgelmekanikken fra tid til annen, og det pustes og smattes her og der. Men jeg er glad for at det ikke er et klinisk opptak som er renset for «ulyd». Det er fint å høre at det faktisk er to mennesker som spiller.

I coverteksten skriver Helseth om hvor godt trompet og orgel passer sammen, rent klanglig sett. Hun er naturligvis ikke den første som har kommet til denne innsikten. Det er for eksempel nærliggende å trekke paralleller mellom denne utgivelsen og Ole Edvard Antonsen og Wayne Marshalls album Pulling Out The Stops! Popular pieces for Trumpet and Organ som kom på EMI i 1994. Repertoarvalget er mye det samme, men de klanglige tilnærmingene er ganske forskjellige. Der orgelet i Mariakirken i Woodford fra Antonsen-innspillingen er lyst og krystallklart, men kanskje litt tynt – har Lawo lagt seg på et lydbilde som er organisk og varmt.

Helseth har vokst enda mer som artist og befester sin posisjon som en av verdens desidert fremste trompetister.

Det er også ganske spennende å krysslytte mellom Antonsen og Helseths trompetspill. Med fare for å reprodusere noen klassiske stereotypier rundt kjønn og spillestil, opplever jeg Antonsen mer «heroisk» og «militær» i uttrykket i det nevnte Te Deum-et, og Helseth kvikkere og mer dansende.

I de langsomme stykkene er Helseth mer glidende og mindre kvass, og lager mer flytende linjer. Denne siden av uttrykket hennes kommer best fram i de lange ornamenterte linjene i den vakre adagioen fra Alessandro Marcellos obo-konsert, som Helseth har adaptert for trompet.

Mitt favorittstykke på denne utgivelsen er helt klart Øistein Sommerfeldts Elegi for trompet og orgel fra 1971. Stykket er tydelig inspirert av en folketone, men melodiene pakket inn i 1900-tallets komplekse gjennomarbeidethet. Det er interessant å høre hvordan litt mer «motstand i partituret» får Helseth til å gi mer av seg selv, og å uttrykke mer enn hun gjør ellers. Det er mer ettertenksomt spilt. De lave partiene er mer forsiktige – de høye er mer kraftfulle.

Om Helseth i det hele tatt har noen svakhet som utøver, så er det nettopp dette som enkelte har hatt innvendinger mot: Teknisk sett spiller hun så lett og kontrollert at selve den musikalske gnisten som ligger bak kan forsvinne. På denne platen er det kanskje mest tydelig i «Vårsøg». Der blir frasene litt pertentlige og mekaniske, og jeg hører ikke helt vårstemningen og den vakre sangen som ligger bak. I Sommerfeldts Elegi merker vi imidlertid den fulle dybden av hvilken fantastisk musiker hun er – og jeg skulle nok ønske at hun hadde med seg dette spennet i uttrykk i flere av stykkene.

Så derfor, norske komponister: Verden trenger flere trompetkonserter.

Men dette er pirk. I første rekke er Magical Memories en utgivelse full av briljant og oppløftende trompetspill – et pust av vårsol og friske rosafarger etter en ellers blek tid. Samtidig får vi også øyeblikk av ro og modenhet, som viser at Helseth har vokst enda mer som artist og befester sin posisjon som en av verdens desidert fremste trompetister.

Helt til slutt en liten oppfordring: Jeg har lyttet meg rundt i trompetverdenen en god del de siste ukene, og det kan synes som at det er et stort behov for flere verk der inne. Utøverne spiller mye av det samme reportoaret. Det er for eksempel slående hvor mange av stykkene og arrangementene Helseth har henter fram som Ole Edvard Antonsen gjorde innspillinger av på 1990-tallet.

Så derfor, norske komponister: Verden trenger flere trompetkonserter. For nå er Tine Thing Helseth tilbake!