Det gror godt! Bli med Ballade klassisk på sanketur etter ny musikk

Ola Nordal gir deg aktuelle utgivelser i kunstmusikk. (Foto: privat)

Følg Terjungensemble inn i magiske lydlandskap. Hør Woodpeckers spille «Ko-ko-konserten» og lytt til ekko fra opplysningstidens Trondheim. I Bergen skuer Bruckner ut fra Fløyen. Og la Sara Övinge lede deg blant Philip Glass’ rettvinklede rytmer.

TERJUNGENSEMBLE og PIERRE XHONNEUX: Vóren / Fleurs (Fabra)

Dir.: Lars-Erik ter Jung

• Jon Øivind Ness: Vóren (2021)
• Jan Erik Mikalsen: Fleurs (2022)

Ikke alle slipper inn i Jon Øivind Ness sin mikrotonale skog. Mange lyttere stopper i kanten og synes den virker skummel og lite Instagram-vennlig. Men jeg har vært på tur i kupert samtidslanskap før. Jeg er godt skodd, kledd etter forholdene, og legger i vei uten telt og lommelykt.

Der står en klarinettist og spiller borte i en lysning. Klarinetten; som en fugl som svever over strykernes store, tette og mystiske klanger. Noen ganger danser den som Stockhausens Harlekin. Andre ganger er den Huldra som prøver å lokke meg lengre inn. Slike sterke hallusinatoriske virkninger kan Ness sine tonemalerier altså istedkomme. Sånn midtveis i lyttingen åpner jeg øynene og oppdager at jeg har sittet foran stereoanlegget hele tiden.

Jan Erik Mikalsens Fleurs er et litt tryggere musikalsk landskap. Stykket er en bukett musikalske portretter av blomster som vokser på Jeløya utenfor Moss. Selv om det er villblomster vi snakker om, er rytmene rettere og de dramatiske toppene mindre steile. Jeg er imidlertid litt usikker på om blomstene har det helt bra, for også her kan musikken bli dramatisk og intens.

Klarinettstemmen er leken og fin, og er mer integrert i den øvrige teksturen enn hos Ness, som nærmest er som en klarinettkonsert å regne. Begge komposisjonene er skrevet for Pierre Xhonneux og Terjungensemble. Belgiske Xhonneux er klarinettist i Oslo-filharmonien, og spiller de kompliserte linjene selvsikkert og overbevisende. Terjungensemble har en kvass og presis klang, som er klar og nesten metallisk. Strykeensemblet ledes av dirigenten Lars-Erik ter Jung, og dette er den tredje plata deres på Fabra med ny musikk som de selv har bestilt. Det står det respekt av. Hør spesielt: Jon Øivind Ness: Vóren

SARA ÖVINGE og DET NORSKE KAMMERORKESTER: Patientia (Lawo)

Dir.: Edward Gardner

• Philip Glass: Fiolinkonsert nr. 2 («The American Four Seasons»)
• Kjetil Bjerkestrand: Fiolinkonsert nr. 1 («Patientia»)

Jeg virkelig elsker denne utgivelsen. Jeg har lyttet til den med høyt volum og jeg har lyttet med lavt volum. Jeg har lyttet fokusert og konsentrert, og jeg har hørt på den i bakgrunnen. Jeg har sovet til den, kjørt bil til den, og drukket kaffe til den i mine «hellige morgenstunder» foran stereoanlegget når familien fortsatt sover og byen sakte våkner til liv utenfor vinduet mitt. Jeg skriver disse ordene med plata på i bakgrunnen. 

«The American Four Seasons» er undertittelen på Philip Glass’ andre fiolinkonsert. Det hentydes altså til Vivaldis fire årstider. Vi kan kjenne igjen fraser og spillemåter, men stykket er langt fra en pastisj. Det er mer en abstrahering av den barokke fiolinkonserten.

En av grunnene til at jeg liker plata så godt er lydbildet. Det Norske Kammerorkester spiller med varme og intensitet. En analog synthesizer ligger varm, dyp og behagelig der nede sammen med kontrabassene et sted. I noen innspillinger av Philip Glass’ musikk vet de ikke helt hva de skal gjøre med det elektriske orgelet (Glass’ eget instrument). Jeg har hørt det delegert til bakgrunnen, jeg har hørt det erstattet med akustiske instrumenter som piano og cembalo, jeg har hørt det skjære gjennom lydbildet på en ubehagelig måte. Men jeg har aldri tidligere hørt det så godt integrert i lydbildet. Det former klangen til hele denne plata, og får den til å høres annerledes ut enn alt annet. 

Sara Övinge behandler Glass sine rettvinklede rytmer bestemt og kontant på fiolinen. Tonen er sober, og det er de fine detaljene som virkelig teller; den presise ansatsen, den forsiktige vibratoen. Hun overbeviser like stort med pianissimo som fortissimo. Lawo Classics faste fotograf Anna-Julia Granberg har på underfundig vis fanget Övinges stil i høy ISO, med en slags sandaktig tekstur til bildene. Men aller mest slående i bildene er det rolige og betraktende blikket. Nettopp slik er Övinges tone også. 

Det er et stilistisk slektskap mellom Kjetil Bjerkestrands stykke og det musikalske landskapet til Glass, selv om de har veldig forskjellige utgangspunkt. Hans Patientia har mange fine gradvise overtoninger mellom ulike lydbilder. Stykket har flere kraftfulle partier som får foten til å gå. Det dukker til og med opp en elektronisk basstromme der inne, en sjelden gjest i kunstmusikken. Hos Bjerkestrand har den analoge synthesizeren en enda mer grunnleggende funksjon i lydbildet enn hos Glass, og satsen «Seven» burde få alle progfans til å gå helt av skaftet. Personlig liker jeg enda bedre den litt mer forsiktige «Ups & Downs», for der kommer Övinges sublime spill enda mer til sin rett.

Begge komposisjonene er fantastiske stykker musikk, og Övinges behandling av dem er en musikalsk begivenhet av rang. Hør spesielt: Philip Glass: «Movement III» fra Fiolinkonsert nr 2

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER: Bruckner Symphony no. 4 (BIS)

Dir.: Thomas Dausgaard

• Anton Bruckner: Symfoni nr 4 i Ess-dur (versjon 2, ed. Nowak)

Anton Bruckner var den kvintessensielle romantiske komponist. Symfoniene hans er noen virkelig feite klangbiffer. Han var også et misforstått geni som aldri ble fornøyd, og reviderte stykkene ustanselig. Hele temagrupper ble byttet ut, noen ganger til og med hele satser. Symfoni nr 4 finnes i tre versjoner og til sammen syv utgaver, til dels med veldig store forskjeller. Utgaven på denne plata kalles noen ganger «folkefest-versjonen» siden den inneholder en ny jakt-og-folkedans-sats som ikke har vært med tidligere. Bruckner-fansen blir aldri ferdige med å nerde over detaljen. De har dessuten alle sin innspillingsfavoritt – helst en obskur øst-europeisk utgivelse fra 1970-tallet som ingen andre har hørt om. Å være på fest med dem kan være like utfordrende som å henge med Tolkien-folket eller Star Trek-gjengen.

Jeg er ingen Brucknerianer. Jeg synes han gjerne blir litt for klumpete og uformelig. Men denne plata likte jeg. Thomas Dausgaard dirigerer med humør og energi, og jeg synes det høye tempoet hans løfter symfonien, selv om den ikke blir like monumental som en del andre innspillinger jeg har hørt.

At det er Bergen-filharmonien som spiller, hjelper også på. En av bergensernes store styrker er at de har en veldig «analytisk» og åpen klang. Ofte når jeg hører Bergen-filharmonien spille tenker jeg ting som «der var det en fløytemelodi jeg aldri har hørt før», eller «oi, der var det trompet, ja». Og så klarer de ikke å dy seg. Hver gang det kommer en åpen kvint og et litt rustikt tema, så henter de fram alt de har av Grieg-erfaring, og gir det en liten folkebounce.  

Her og der blir det litt mye av det gode. Tredje sats, «folkefesten» nevnt over, går for eksempel noen knepp for fort etter min smak. Jakthorn-temaene høres ørlite grann stresset ut. Men mest synes jeg at tolkningen er frisk og vital. Den gjør Bruckner litt mer utoverskuende, som om han står på Fløien og ser ut mot havet, heller enn å sitte inne i den østerrikske landsbykirken sin. Og der mistet jeg vel min siste Bruckner-venn.

Hør spesielt: «III. Scherzo»

TRONDHEIM SYMFONIORKESTERS BAROKKENSEMBLE: The Trondheim Concertos (2L)

Med Sigurd Imsen (fiolin solo) og Christina Kobb (hammerklaver)

• Joseph Meck: Fiolinkonsert i G-dur
• «Sigr. Opfermand»: Fiolinkonsert i c-moll
• Johan Heinrich Berlin: Sonate for cembalo, fiolin og violoncello
• Antonio Vivaldi: Fiolinkonsert i A-dur («Ko-ko»)

Repertoaret på denne plata er historisk sett hyperspennende. Stykkene er hentet fra manuskripter som har ligget flere hundre år i Gunnerusbibliotekets samlinger, og er knyttet til medlemmene av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, etablert i 1760 da opplysningstiden var på høyden. Stykkene forteller mengder om hva de høytstående handelskarene i regionen og de tyske embetsmennene som hadde blitt forvist (eller forfremmet) til en stilling i Trondheim, ønsket å bygge opp rundt seg. Kort fortalt skulle tømmer, jern, kobber og fisk balanseres med vitenskap og kultur; teater, litteratur, fransk vin– og ikke minst: italiensk musikk.

Plata består av tre fiolinkonserter og en fiolinsonate. Blant konsertene finner vi Vivaldi, naturligvis – sin tids store popkjendis. «Ko-ko-konserten» – som nok burde hett «Nattergal-konserten» om man var mer nøye på hva slags fugl som imiteres – var en av tidens mest populære fiolinkonserter. De to andre konsertkomponistene skrev i stil inspirert av ham; Joseph Meck og den mystiske «Sigr. Opfermand», som man ikke helt vet hvem er. I tillegg får vi en sonate for fiolin, hammerklaver og cello skrevet av Johann Heinrich Berlin, sønn av stadsmusikant Johan Daniel Berlin.

Platen er utgitt på 2L, og lydmagiker Morten Lindberg setter et sterkt stempel på hele prosjektet. Strykerne låter varme og store, dynamikken er nyansert, og plasseringen av de ulike instrumentene i lydbildet er gjennomtenkt og sofistikert. Det er nok litt smak og behag om man liker så «feit» strykerlyd som vi får presentert her. Jeg merker meg i hvert fall at det er deilig når fiolinsonaten kommer inn som en «smal» lydlig kontrast. Men i det store og hele er det en bunnsolid utgivelse. Den er fabelaktig spilt, og særlig Sigurd Imsens friske og inspirerte barokkfiolin gjør det til en glede å få et øre inn i opplysningstidens Trondheim. Hør spesielt: Sigr. Opfermand: «III. Allegro» fra Fiolinkonset i c-moll

WOODPECKERS RECORDER QUARTET: Borrowed, Not Stolen… (Lawo)

• Johann Sebastian Bach: Die Kunst der Fuge (utdrag)
• Antonio Vivaldi: Konsert i B-dur («Il Corneto da Posta»)
• Antonio Vivaldi: Konsert for fløyte i C-dur
• Georg Phillipp Telemann: Konsert i G-dur
• Diverse folketoner og viser. 

Woodpeckers-kvartetten består av fire blokkfløyte-spillende musikere fra fire forskjellige land: Sverige, Danmark, Irland og Norge. Gruppa sprer om seg med godt humør, god energi og en vanvittig entusiasme for blokkfløyte. De har spilt sammen i 15 år, men det er først nå de kommer med debutplata. Den er delvis fått i stand med folkefinansiering, så her har ingen ting kommet gratis.

Generelt er dette er en fin innspilling, med luftig og lys klang. Vi får blant annet høre barokkonserter av Telemann og Vivaldi arrangert for fire fløyter. Det mest spennende materialet de har tatt for seg er utdrag fra Johann Sebastian Bachs monumentale orgelverk Die Kunst der Fuge. Dette er et av musikkhistoriens aller mest intrikate stykker, skrevet som en oppsummering av all kunnskap den store mester hadde om polyfon stemmeføring. Vanligvis spilles dette stykket av én person alene, men her legges stemmene ut for fire personer som har hver sin linje. Dette er en veldig god idé, hver stemme blir ekstra levende og gis sterkere personlig karakter. 

 I tillegg til barokkstykkene, har de også tatt for seg en del folkemusikkrepertoar fra musikernes fire hjemland. Plata er derfor to prosjekter i ett; barokk- og folkemusikk. Denne todelingen fungerer nok godt live, og for den dematerialiserte lyttingen på strømmetjenester betyr det kanskje ikke så mye (der gjelder jo regelen «more is more»). Men i album-kontekst synes jeg uttrykket blir litt for sprikende. Musikerne har flott intonasjon, og er mesterlig gode på sitt instrument. Men i folkemusikk-stykkene synes jeg denne spillemåten blir i overkant ryddig og pyntelig. Jeg må også innrømme at 72 minutter med fløyte blir litt ensformig, lydbildet tatt i betraktning.

Et lite eksperiment: Jeg lagde to separate spillelister av plata på Spotify; en med folkemusikk-stykkene og en med barokkmusikken. Det ga meg en virkelig god lytteopplevelse – spesielt med barokk-repertoaret. Hør spesielt: Johann Sebastian Bach: «Contrapunctus I» fra Die Kunst der Fuge