Kristina Vårlid beveger seg gjennom sorgens fem faser på sin siste plate.

Fra sorgens fem faser til syv sekunders toner

Hvor langsomt kan et stykke musikk være før det knekker sammen? Hvor store tap kan man møte, og fortsatt kunne lage stor kunst av det? Ballade stiller de store spørsmålene etter å ha hørt de syv mest aktuelle kunstmusikkplatene akkurat nå.

Kalender

New York? New York?! Here we go again

25/05/2024 Kl. 17:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

25/05/2024 Kl. 19:00

Oslo

Roger Arve Vigulf og strykere

26/05/2024 Kl. 19

Vestfold og Telemark

Ensemble Ernst på Ridehuset

26/05/2024 Kl. 18.00

Oslo

Ola Nordal er tilbake med aktuelle utgivelser i kunstmusikk. (Foto: privat)

Kristina Vårlid trøster seg med gitaren gjennom sorgens fem faser. Det bruser gromt når Ragnhild Hemsing spiller Bruch og Tveitt. Ingar Zach puster langsomt. Men enda langsommere er Håkon Thelin, for han bruker 7 sekunder mellom hver tone.
Det er et stort spekter – som rommer enda mer enn disse – i denne månedens Ballade klassisk. Inspirerende – også til nye former for anmeldertekst. Heng med:

KRISTINA VÅRLID: 5 Stages of Grief (Simax)

5 Stages of Grief er laget til minne om den serbiske gitaristen Sabrina Vlaskalic. Hun ble drept i en bilulykke i 2019, bare 29 år gammel. Kristina Vårlid og Vlaskalic var nære venner i duettgruppa «Guitar Sisters». På Eldbjørg Ribes vakre omslagsbilde står én av to stoler nå tom. Det er hjerteskjærende.

Plata inneholder fem komposisjoner, tematisk knyttet til sorgens fem stadier; fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Hvert stykke er ledsaget av et dikt skrevet av Vårlid selv. Vi snakker altså om en ekstremt personlig utgivelse.

Programmet er særdeles godt sammensatt, og det er vanskelig å trekke ut favoritter. Tōru Takemitsus Into the Woods står kanskje i særstilling. Stykket er filosofisk og ettertenksomt. Det var også det siste stykket den japanske komponisten skrev, mens han selv lå på dødsleiet. Jeg liker også Nikita Koshkins Sonata II som er følsomt vakkert. Jeg liker det spesielt godt siden det er her Vårlid aller viser best sine kvaliteter som gitarist.

For hun er god. Og mer enn sånn raske-fingre-god. Dere visste det kanskje ikke, men jeg er faktisk en av Norges aller dårligste klassiske gitarister. Hundrevis av timer på øverommet har ledet meg til absolutt ingen ting. Men jeg kan nok om dette instrumentet til å høre hvor mye kjærlighet Vårlid legger i hver eneste tone. Det er de nesten umerkelige detaljene som roper aller høyest til meg; perfekt balanse mellom fingertupp og negl, venstre hånd plassert nøyaktig på rett sted i forhold til båndet, alle gitarens ulyder intrikat dempet. Vårlid har en nærmest vanvittig styrke i de svake partiene. Selv den svakeste tone er perfekt formet – så subtilt at jeg nesten ikke tør å puste. Dette er den aller fineste klassisk gitar-plata jeg har hørt siden jeg begynte som anmelder, og et gripende minnesmerke for Vlaskalic.

 

RAGNHILD HEMSING: Bruch + Tveitt (Berlin Classics)

Med Bergen Filharmoniske Orkester, dirigent Eivind Aadland. 

På mange bilder av Ragnhild Hemsing har hun to instrumenter i hendene: en fiolin og en hardingfele. Hun lar sjelden en sjanse gå fra seg til å minne oss om sin dobbeltkompetanse.

Bruchs fiolinkonsert er en av «de fire store» tyske fiolinkonsertene fra romantikken (de tre andre er Beethoven, Mendelssohn og Brahms). Den er så mye spilt at den er skrukkete som en sviske. Men det er ikke et rart valg av Hemsing, som markedsfører seg mot et tysk publikum; det er dit hun legger turneene, og platene gis ut på Berlin Classics.

Og hun spiller Bruch bra, for all del. Konserten spretter fint. Hemsing har en flashy spillemåte, og drar på med sveipende store bevegelser. Hun er rytmisk frampå, og har en generøs (men ikke forstyrrende) vibrato. Det bruser godt i orkesteret. Men siden det finnes flere hundre innspillinger av denne konserten, trenger vi en til? Har vi ikke alle en favoritt fra før? (Min er med Sonoko Miriam Welde, noe du kan lese om her) [Red. anm.: Hehe. Det er derfor vi har deg, Ola]. Eller har den utadvendte Hemsing nådd fram til et nytt publikum som hører stykket for første gang?

Konserten spretter fint. Hemsing har en flashy spillemåte, og drar på med sveipende store bevegelser.

Jeg tror det er noe der. Men for meg er det Tveitts hardingfelekonsert som blir mest interessant. Jeg har noen ganger hatt problemer med Tveitts musikk. Mye av det blir litt sånn folkemuseum-folkemusikk. Men i denne konserten fra 1957 treffer han planken bra. Der Grieg brukte folkemusikken som melodisk råmateriale, går Tveitt mange steg videre. Han bygde hele skalasystemer og orkestreringsprinsipper på det han fant i hardingfela. Stykket starter med noen helt magiske akkorder, som er ulikt alt annet jeg har hørt for orkester. Flere ganger får jeg inntrykk av at orkesteret fungerer som et ekstra sett med resonansstrenger. Og Hemsing behandler Tveitts konsert på en helt glimrende måte. Hun spiller ut alt hun har av driv og kraft, med snirklete ornamenter og frikar-lette krumspring. Det er en fryd å høre på. Hør spesielt: Geirr Tveitt: Sats nr 1… Hardingfelekonsert nr 2.

 

SANDRA LIED HAGA og KATYA APEKISHEVA: Rita Strohl / César Franck (Simax)

Sandra Lied Haga har omfavnet det romantiske cello-repertoaret. Spillestilen har stor og saftig tone, stor vibrato, og stor lidenskap – spesielt når hun går nedover i dybden på instrumentet. Det er drama når Haga spiller.

Plata starter passende nok med den «store dramatiske sonate» Titus et Bérénice for cello og piano. Stykket er skrevet av den glemte franske komponisten Rita Strohl. Dette er programmusikk, typisk for det sene 1800-tall. Vi kan lese at den er et episk drama i fire satser, som tar for seg den klassiske kampen mellom plikt og kjærlighet. Temaet er også symbolsk for den tids klamme borgerlige moral, som Strohl nok også må ha kjent en god del på. Det var nok ikke bare-bare å være kvinne og komponist i 1880-årenes Paris.

Strohl er et hyggelig bekjentskap, og jeg blir alltid glad når jeg blir gjort oppmerksom på kvinnelige komponister som har blitt gjemt unna i den mannstunge musikkhistorien. Men … og det er nesten litt flaut å si det … jeg synes også at verket er litt kjedelig. Det er ensformig. Det mangler dynamikk mellom cellostemmen og pianoet. Jeg føler ikke helt den brennende men umulige kjærligheten mellom den romerske keiser Titus og den jødiske dronning Bérénice, selv om Haga gjør så godt hun kan med sine sveipende romantiske bevegelser.

César Francks sonate liker jeg langt bedre, med lengre og mer interessante fraser. Det er bedre balanse mellom det følsomme og det voldsomme, det lyriske og det virtuose. Det er også mye mer spennende samspill mellom de to musikerne. De er likeverdige parter, og ikke bare solist og akkompagnatør som hos Strohl.

Spillemessig er plata glimrende. Haga er god, og og Apekishevas piano flagrer som fløyel rundt den syngende cellostemmen. De får meg til å drømme om fin de siècle-Paris med sine elegante behattede mustasje-herrer, vakre kvinner i gedigne kjoler, hestekortesjer, se balader sur les Champs-Élysées, un boudoir, des petite madeleines, une soirée au salon, og så videre. Eller som min spissformulerte kritikerkollega Arne Nordheim en gang sa om denne perioden: «plysj, lavendel og salongens innestengte luft». Det var et stilideal som modernistene snudde ryggen til. Men jeg blir glad når noen plukker det fram – også når komposisjonen ikke er et mesterverk.

 

 

TONE ÅSE og STEN SANDELL: Voices In Between Voices (Sonic Transmissions)

Knapphetsuttrykk.

Fragment.

Et sted mellom Webern og fri improvisasjon.

Energien er jazzens.

Språk: semantisk mening – melodi – rytme. Klippet i biter. Igjenkonstruert.

Materialitet. Plastisitet. Deformasjon. (Distanserte) følelser.

Stemme, som instrument.

Stemmekvalitet: Åse, klar, ren. Sandell, raspete, dyp.

Elektronikk. Stemmetransformasjon.

Piano: lydgenerator, preparert, spilt normalt, perkusjon.

Fascinasjon: lyden, ideen, situasjonen.

Tradisjonell avantgarde.

Svensk + engelsk. Hvorfor ikke norsk?

Et fascinerende lydverk.

 

ALESSANDRA ROMBOLÀ: Out of the Playground (Sofa)

Det er ikke lenge siden sist jeg anmeldte en plate med Alessandra Rombolà. Den gang lot jeg meg imponere over hvor presist og temperamentsfullt hun spilte György Kurtágs musikk for solo fløyte. Nå er det snakk om et enda mer eksperimentelt uttrykk. På Out of the Playground beveger Rombolà seg i ytterkanten av begrepet fløyte. Begrepet blir tåkete og blander seg med innhold fra andre begrep; elektronikk, perkusjon, fuglesang, regn, vind, skyer.

Plata inneholder komposisjoner fra flere komponister, men personlig liker jeg best The Ring som Rombolà har skrevet sammen med ektemannen – perkusjonist Ingar Zach. Her kombineres Rombolàs energi og rytmiske presisjon med Zachs spesielle forståelse av tid og puls, noe jeg vil komme tilbake til senere i denne utgaven av Ballade klassisk.

Et annet stykke jeg liker er Lasse Marhaugs Our Forbidden Land. Støymester Marhaug har i stor grad lagt bort vrengboksene, og laget en åpen lydarkitektur som Rombolà leder oss  gjennom. Formmessig ligger stykket nært ambient, med sine brede elektroniske lydflater som langsomt endrer seg. Rombolà svever over med lange fløytetoner.

Eksperimentell musikk har en lei tendens til å bli forutsigbar. Man finner seg et konsept, og holder seg til det i cirka 10–20 minutter. Men Rombolà gjør noe mer enn å bare overblåse og banke med klaffene. Hun er i første rekke en kreativ og dyktig fløytist som nærmer seg eksperimenteringen på en kunstnerisk og kunnskapsrik måte. Derfor blir Out of the Playground en riktig god plate, uansett sjangermerkelapp.

 

INGAR ZACH: Strumento di etimo incerto (Aspen Edities)

Dette er del to av «Den vibrerende trommen» – lydkunstperkusjonist Ingar Zachs kunstforskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole. Beklager alle de lange ordene.

Kort fortalt handler Zachs forskning om at han fester vibrerende elektroniske dingser til trommene sine. De setter i gang svingninger i skinn og cymbaler, noe som gir skjærende toner. Sammen med Zachs store samling av perkusjonsinstrumenter, danner dette et ganske unikt lydlig landskap som både er mekanisk og organisk på samme tid.

Zachs musikk har alltid fascinert meg. Den har på en måte flere lag med puls. Den har en «overflatepuls» som kan være ganske rask og uensartet. Men det finnes også en «underliggende puls», som ikke nødvendigvis markeres med slag på et instrument, men som jeg føler at «er der». Denne pulsen er veldig langsom, og gjør meg rolig.

På denne platen merkes dette snodige fenomenet best på stykket Chiccitaredu, som i det ene øyeblikket minner om afrikanske trommer, og i det neste om fransk elektroakustisk musikk fra 1970-årene (let opp Bernard Parmeggianis De natura sonorum for å høre hva jeg sikter til). Stykket Davoli inneholder nesten bare denne underliggende pulsen. 

Zach eksperimenterer også med lydopptakets innvirkning på det klanglige. Forrige plate fra «Den vibrerende trommen», Musica liquida, (for øvrig poetisk omtalt av kollega Torkjell i Ballade assosierer), var tatt opp i Vigeland-mausoleet, og lyden var naturligvis stor og våt. Strumento di etimo incerto er tatt opp i det ekkofrie rommet ved universitetet i Oslo, og lyden er så tørr at musikken nesten foregår inne i hodet mitt.

To ulike tilnærminger altså, med ganske ulikt klanglig resultat. Det gir mening å høre de to platene sammen. Hør spesielt: Chiccitaredu

 

 

HÅKON THELIN: Random Partials / Twinings (Peninsula Audio Records)

Med Sanae Yoshida (piano)

Lengst inn i gangen i huset der hvor de eksperimentelle samtidsmusikerne bor, der finner vi rommet til kontrabassist Håkon Thelin. Han har nylig sluppet to plater ut herfra. Det  er selvgjort og sjarmerende. Platene distribueres på Bandcamp. Omslaget er et kopiert A4-ark, så presist brettet rundt platene at jeg måtte gå flere runder med meg selv før jeg turte å åpne det. Hvert eksemplar er nummerert for hånd.

To plater, ja, men jeg har kun hatt mental kapasitet til å høre en av dem. For dette er musikk som krever sin lytter. Den beveger seg på en ekstremt langsom tidsskala. Cirka hvert 7. til 10. sekund spilles en tone unisont på piano og kontrabass. Tonen holdes, og så dør den ut, et par sekunder før den neste kommer. Noen ganger er lyden fra de to instrumentene helt sammenfallende, andre ganger er forskjellen mellom den tempererte tonehøyden fra pianoet og den «rene» tonehøyden fra kontrabassens flageoletter nesten ubehagelig, som en dissonans.

At det tar så lang tid mellom hver musikalske hendelse, presser på grensene for musikkens fysiske lover. Følelsen av innbyrdes harmonisk forhold mellom tonene forsvinner. Jeg klarer å holde forrige tone i minnet, men ikke den før der. Det er altså bare så vidt at musikken henger sammen som ett samlet forløp.

Tonevalget høres også tilfeldig ut for meg som lytter. Jeg har vært lenge nok i samtidsmusikken til å vite at ting som høres tilfeldig ut, veldig sjelden er nettopp det. De følger nok en slags tonerekketanke. Spesielt interesserte kan lese en mengde tekniske detaljer i omslagsteksten. Men jeg nærmer meg musikken med ørene først, og er opptatt av virkningen. Jeg konstaterer for eksempel at de fire gangene en tone gjentas i løpet av denne timen, så virker det som gedigne hendelser i de ellers så hendelsesløse komposisjonene.

Det må altså ryddes ganske mye mentalt rom for å høre på plata. Men når ørene endelig åpner seg, så får Thelins musikk noe meditativt ved seg som tiltaler meg. Hver tone får en betydning – et blikk – en tanke – en flukt. Hver tone blir en slags tilstand. Etter en time foran stereoanlegget med disse tilstandene, så slår det meg at det har vært en rik opplevelse.

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.