Himmelsk sang, samtidsklang. Høyt pang.
Ola Nordal skremmer naboene for å gi deg de aktuelle utgivelsene i kunstmusikk.
Trio Mediæval gjør leiligheta mi til en katedral, mens Marcus Paus smeller til så naboene kvepper. Et livealbum fra 1992 låter friskt og aktuelt, mens Lemur har gitt meg en ny samtidsfavoritt. Og går det mot en ny vår for Ole Hellemo?
TRIO MEDIÆVAL: An Old Hall Ladymass (2L)
Det har blitt sagt før, og jeg sier det igjen: Trio Mediæval synger himmelsk.
An Old Hall Ladymass tar utgangspunkt i messeledd (Kyrie, Gloria, osv.) fra det engelske middelaldermanuskriptet Old Hall. De har lagt til to nye komposisjoner og noen motetter fra Maria-tradisjonen, og kaller det en «kvinnemesse». Trioen tar både middelalderen og samtiden på alvor. Det historiske materialet behandles ganske fritt, og dialogen mellom det nye og det gamle er nesten umerkelig.
I noen av satsene er det lagt til et organetto, et lite bærbart pumpeorgel som ble brukt en del i middelalderen, men ut over det består plata nesten utelukkende av de tre lyse kvinnestemmene som synger med ro og verdighet. Intonasjonen – hvordan de treffer tonen – er krystallklar, og vibratoen er subtil og forsiktig. Det renner på med deilige åpne kvinter og kvarter, og ståpelsen sitrer gjennom hele plata.
Men det min indre lydnerd som virkelig går helt i fistel. For dette er en helt rå lytteopplevelse. Trio Mediæval har alltid lagt mye vekt på kvalitet i innspillingene. De fikk sitt gjennombrudd på ECM, en label for sofistikerte samtidsmusikk- og jazz-lyttere med godt stereoanlegg og forkjærlighet for polert lydbilde. An Old Hall Ladymass er trioens andre plate på selskapet 2L som har high-end-lytting enda et steg videre (les: de har folk med enda dyrere stereoanlegg i målgruppa). Produsent Morten Lindberg har blitt ekspert på å formidle den perfekte stemmeklang. Det er perfekt balanse mellom rom og stemme. Dynamiske nyanser formidles perfekt. Og siden produksjonen skal være perfekt, har også selve framføringen blitt gjort perfekt, ned til minste detalj. Jeg burde kanskje funnet på flere adjektiver for å beskrive det de gjør, men jeg kommer rett og slett ikke på noe annet enn «perfekt» som dekkende.
En helt rå lytteopplevelse.
Selv lytter jeg på et ganske dårlig hjemmekinoanlegg gjennom min sønns bråkete Playstation 4. Det føles nesten flaut siden det har blitt lagt så mye innsats i produksjonen. Men jeg skrur opp det jeg kan, og de lyse stemmene river i veggene. Trio Mediæval transformerer den lille leiligheta mi til en katedral.
HÆRENS MUSIKKORPS: Marcus Paus: Krigskorset (Forsvaret)
Det smeller godt når Marcus Paus skriver musikk for Forsvaret. Jeg skremte nettopp vettet av naboen med «Interludium II» for kanon (!) og artillerihylser (!). Tipper Paus har tatt noen runder med 1812-overturen før han startet på komponeringen. Bestillingen kommer fra Forsvarets musikk; en samlebetegnelse på de syv militærkorpsene i Forsvaret. Musikere på plata er Hærens musikk, som er stasjonert i Harstad og ifølge nettsidene «løser musikalske oppdrag» tett sammen med andre avdelinger i Hæren. Komposisjonen handler om Norges høyeste utmerkelse for innsats i strid. 270 har mottatt krigskorset, de fleste for ekstraordinær tapperhet og ledelse under andre verdenskrig. I 2009 ble utdelingen tatt opp igjen, noe som reflekterer at Norge igjen er en aktiv deltager i skarpe krigshandlinger – selv om krigene skjer langt fra vår egen hjemdør.
Verket er utpreget programmusikalsk. Det er bygget rundt et musikalsk emblem som representerer selve korset, og som dukker opp i mange varianter gjennom stykkets 75 minutter. Tematisk tas vi med gjennom skjellstettende øyeblikk i norsk militære historie. Noe er velkjent, som 9. april 1940, kampene om Narvik, tungtvannsaksjonen og rapporten fra nr. 24. På samme måte som at utmerkelsens historie er todelt, er også verket i to deler. Satsene i del to er innom steder som Maymaneh (en by Afghanistan) og Gorazde (en by i Bosnia-Hercegovina), der norske soldater har gjort tjeneste.
Paus er kanskje litt pompøs av seg, men dette passer jo godt med Forsvarets væremåte som også er ganske pompøs med sitt fokus på ære, heroisme og stolthet. Men jeg synes at verket er storslått på en positiv måte. Musikken er kommuniserende og direkte, og og helt ypperlig framført, både av korps og solister. Jeg liker spesielt den sørgmodige messing-koralen til Håkon VII og den dramatiske og intense satsen som beskriver Vemork-aksjonen. Noen av assosiasjonene som hentes opp er litt klisjefylte, som at «sabotørene» er beskrevet med jazzmusikk (de var vel rampete av seg, da). Men for det meste fungerer det, for Paus sin musikk har noe dypt humanistisk og menneskelig ved seg, som jeg liker.
Om jeg har noe mer kritisk å bemerke, så er det min gamle kjepphest om at nye lengre stykker har en lei tendens til å bli for lite variert tempomessig. Også i Krigskorset er det mye mellomtempo. Jeg savner både noe som går riktig raskt og noe som går riktig langsomt. Dette gjør sitt til at stykket ikke helt klarer å bygge seg opp til en emosjonell og dramatisk topp, og at det føles ørlitt for langt. Kanskje det er et verk som er bedre stykkevis og delt, ikke fullt og helt?
KENNETH KARLSSON / HILDE TORGERSEN: Live in Bremen (Lawo)
Live in Bremen ble tatt opp i 1992, men har først blitt utgitt nå. Plata er en tidskapsel til en tid da verden var ny, Pierre Boulez var Gud, og synthene fortsatt var analoge. Ekteparet Kenneth Karlsson (piano/synthesizer) og Hilde Torgersen (mezzo-sopran) var på denne tiden en sentral del av det norske samtidsmiljøet, og fikk skrevet mye nytt repertoar for piano og sang til seg. I dag framstår disse stykkene som ekstremt friske og aktuelle.
Det slår meg at samtidsmusikerne den gang nok var seg mer bevisste som avantgarde og estetisk elite enn de er i dag. Personlig synes jeg at Asbjørn Schaatuns sangsyklus Dualis er spesielt spennende. Vi hører vanvittig eksplosive gester og krasse dissonanser på piano, og «unaturlige» melodiske hopp i sangen. Den da så unge himmelstormer og ikonoklast framstår som litt av en Boulez-disippel, men det er solid kompositorisk håndverk som ligger til grunn. Stykket er godt tenkt, og så blir det da også virkelig ypperlig framført. Synth-stykkene Virr (Jon Balke) og Cantico (Antonio Bibalo) er også interessante for dagens ører, og taler om slags mellomperiode i den elektroniske musikkens historie.
Som en god årgangsvin er denne plata, og smaker nok langt bedre nå enn den hadde gjort om den hadde blitt gitt ut på 90-tallet. Karlsson og Torgersen gav ut noen av disse stykkene på et album i 1991, men denne har gått helt i glemmeboka (selv katalognettsidene Discogs har nesten ikke informasjon om albumet). Men i dagens strøm av samtidsmusikk, så utmerker denne utgivelsen seg i høyeste grad. Applaus til Lawo Classics som har hentet fram dette opptaket.
LEMUR: Critical Bands (Aurora)
Musikkollektivet Lemur har jobbet med Critical Bands i lang tid. Plata er tatt opp i mange ulike rom (8) gjennom mange år (9). Noen opptak er nære og tørre. Det største klangrommet er Nidarosdomen, med sine vel 6 sekunders etterklang. Alle sesjonene er mikset sammen til en stor komposisjon.
Det spilles på kirkeorgel, octobass, mikrotonal tuba, og en mengde av blåsere og strykere. «Det egentlige» Lemur består av Hilde Tafjord (horn), Michael Francis Duch (kontrabass), Lene Grenager (cello) og Bjørn Habbestad (fløyte). I tillegg er nesten 40 musikere med – så å si alle norske samtidsmusikerne av en bestemt generasjon, vil jeg tro. Det som er så fascinerende med denne plata er at tross det klanglige mangfoldet, alle de forskjellige menneskene og det lange innspillingsspennet, så føles det enhetlig. Stykket er tydelig komponert, med en velfungerende plan og tydelige rammer. Dette åpner et rom som musikerne kan bevege seg i med veldig stor grad av frihet.
Selv om Critical Bands er musikk fra den mer outrerte delen av avantgardekulturen er stykket relativt lett å følge. Titlene beskriver teknikkene som brukes; «Impulses» og «Ruptures» er nettopp det. «Openings» bruker åpne strenger og blåsernes klaffe- og ventilløse naturtoner. «Spectres» er spøkelsesaktig overtonemusikk. «Glissandi» kan du jo tenke deg til selv.
Dette er spennende lytting for de med åpne ører. Plata har mange herlige lydvirkninger, og er blitt en samtidsmusikkfavoritt hjemme hos meg.
OLE HJELLEMO: Symphony no. 2 / Norwegian Caprice / Violin concerto (Sterling Records)
Det er meg en gåte at Dovres store sønn, komponisten Ole Hjellemo, har blitt helt utradert fra musikkhistorien. For fortellingen om ham er ekstremt spennende. Hjellemo var husmannssønn, og han lærte seg musikk ved å spille til dans i Gudbrandsdalen. 20 år gammel dro han til hovedstaden hvor han skaffet seg en utdanning som musiker – en imponerende bragd for en bygdegutt i 1890-årene. Etter en tid som millitærmusiker ble han ansatt som fiolinist i orkesteret som nå er Oslo-filharmonien. Samtidig lærte han seg komponering på fritiden, og begynte å skrive stykker. Hele fem symfonier ble det, samt en fiolinkonsert og en rekke kammer- og orkesterverk. Så å si ingen av disse har blitt spilt siden komponistens død i 1938.
Musikken er i en ganske tradisjonell senromantisk stil, med en lett nordisk schwung. Jeg aner både Brahms og Sibelius i bakgrunnen. Noe av materialet er folkemusikkinspirert, men det er ikke approprierende folkorisme slik det dukker opp i mange av hans samtidige. Siden Hjellemo har vært spellemann selv, følte han kanskje ikke et så sterkt behov for å eksotifisere folkekulturen.
Hjellemo er kanskje ikke den uoppdagede juvelen som bare må settes øverst på alle konsertprogrammer. Men musikken hans er omfangsrik og lyttbar, og spesielt messing-skriving er spennende. Dirigent Jørn Fossheim skal altså ha all mulig ære for å løfte disse glemte sidene fra norsk musikkhistorie. Men jeg må innrømme at jeg gleder meg til jeg kan høre disse verkene spilt på en bedre måte. For dette er langt fra en perfekt innspilling. Christopher Tun Andersen gjør en god figur som solist i fiolinkonserten, men serbiske Makris symfoniorkester er langt fra det beste jeg har hørt. Det skorter på intonasjonen i styrkegruppa, og flere ganger tuller det seg til med balanse og samkjøring av orkester og solist. Litt mer prøvetid og et par dager til studio ville nok gjort denne utgivelsen godt.
Vi har syv profesjonelle symfoniorkestre i Norge, alle av dem veldig gode. Det burde være en nasjonal prioritet å få Hjellemo og resten av den norske musikkarven spilt inn med litt skikkelige orkestre og med litt bedre lyd. Det er dessuten en skandale at Norsk musikkarv-prosjektet har ligget brakk så lenge. Kan en håpe på flere innspillinger av norsk symfonisk musikk etter at prosjektet har blitt flyttet til Griegakademiet ved Universitetet i Bergen? Den aktive bruken av Anne-Marie Ørbeck som festivalkomponist under Festspillene i Bergen vitner om det. Snart kommer det kanskje en ny vår for Ole Hellemo også?
Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk.
De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).
Les mer her.
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024