Susanna har malt mellom lyst og mørkt i 20 år

Susanna Wallumrød har feiret 20 år som plateartist i år, og i snart 25 år har hun utforsket sin egen stemme. Hun har forsøkt å skape et rom for den, og gjennom det, rom til å utforske menneskets mange irrganger. Å bringe alle våre sider ut i lyset, også de mørke.

Lys og mørke synes påfallende allestedsnærværende for tiden: Sankta Lucia, lysets og fromhetens helgen – med sine mange lys-terner, stjernegutter og flagrende hvite gevanter – fløy forbi med sin rei sist fredag (den 13.). Dermed er årets mørkeste dag snart over oss.

Det er mye å spille på i kontrasten mellom lyst og mørkt, sort og hvitt. Språklig, visuelt, lydlig, metaforisk. Fra ekstrem til ekstrem, og alt derimellom.

Chiaroscuro er det en maleteknikk fra renessansen som heter. Det er italiensk, betyr bokstavelig talt lysmørk, og skildrer motiver med skarpe kontraster mellom lys og skygge – ofte på en måte som dikterer hele komposisjonen.

«Sacred and Profane Love» («Amor sacro e Amor profano») av Giovanni Baglione (1602), er et – i sannhet meget passende – eksempel på chiaroscuro. Bildet er også kalt «Divine Love Conquering Earthly Love» og skal visstnok være et kvasst svar til Caravaggios «Love Victorious». (Foto: Galleria Nazionale d'Arte Antica, Rome)

Kontraster er skarpe, lett oppfattelige. De forenkler. Sjatteringer, derimot, er det en kunst å tydeliggjøre. Dette er kunsten og kunstnerens oppgave.

Det mener i hvert fall Susanna Wallumrød, som har malt i nyansene mellom det lyse og det mørke i sine 20 år som plateartist, komponist, bandleder og label manager.

Gjennom en urokkelig kunstnerisk virketrang, og vilje til å følge egne ideer, har Susanna etablert seg som en av norsk jazz- og omegns mest toneangivende og respekterte musikere.

Fra sin første plate, Lists of Lights and Buoys, på Rune Grammofon i 2004, til å bli grunnlegger av sitt eget plateselskap, SusannaSonata, i 2011, og frem til i dag har hun vært enormt produktiv – og en viktig pådriver for fremveksten av eksperimentell musikk i Norge.

LES OGSÅ: Susannas egen Sonata

Lists of Lights and Buoys (2004), Rune Grammofon. (Foto: Kim Hiorthøy)

Susanna har gjort dette både gjennom å skrive og fremføre sin egen musikk – enten i band eller som bestillingsverk-komponist – og gjennom å støtte og bygge opp andre, ofte yngre eller ukjente artister. Eller ved å være den som tør å snakke høyt om problematiske tendenser.

LES OGSÅ: Susanna Wallumrød: – En kraftig avsporing

Således har hun vært et viktig forbilde. Hun har lyst opp leia, og vist at det er mulig å stake ut sin egen kurs.

Med alt dette i mente er det en underdrivelse å kalle Wallumrød for travel, og hun medgir at det har vært et skikkelig aktivt feiringsår.

– Hva skjer med deg for tiden?

– Det er mye som skjer!

Susanna har nettopp sluppet ny plate, men har også jobbet med utgivelsen av Stina Stjerns nye soloplate, med alt det krever av promotering og lansering.

– Nå har jo jeg vært forholdsvis aktiv hele veien, så det at jeg har mye å gjøre og mange prosjekter og mye ting på gang er forsåvidt ikke noe nytt.

Likevel vedgår hun at det har vært litt spesielt de siste årene, hvor hun har arbeidet med en omfattende platetriologi basert på tekster av den franske dikteren Charles Baudelaire.

Baudelaire & Piano (2020), Elevation med Stina Stjern og Delphine Dora (2022), og så Baudelaire & Orchestra (2023) med KORK.

Baudelaire & Piano (2020), SusannaSonata. (Foto: Marjorie Cameron/Johanna Blom)

Les anmeldelsen Ballades Siri Narverud Moen skrev om Baudelaire & Piano da den kom: Når Susanna temmer Baudelaires blomster

Susanna omtaler prosjektet som massivt, som foruten de tre platene har inkludert en sangbok-utgivelse og konsertforestillinger.

– og premiere på å samarbeide med Oslo Sinfonietta! bryter Susanna oppglødd ut.

I mars 2024 spilte Susanna nemlig konsert på Munch, der Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal hadde skrevet helt nye arrangementer av Susannas og Stina Moltus (Stina Stjerns) musikk. Produksjonen var av en større art, med scenografi av Thale Kvam Olsen. Susanna påpeker at hun i de siste årene har gått i en spesielt scenisk retning med materialet sitt.

– Baudelaire & Piano var min første soloplate med piano og vokal, og med den lagde vi en konsertforestilling på Henie Onstad Kunstsenter. Det føles som disse ulike linjene har gått parallelt.

Og i år har hun gitt ut Meditations on Love.

– Et arbeide med egne tekster og musikk, som jeg har holdt på med lenge, siden 2018.

– Har disse prosjektene gjensidig matet eller avlastet hverandre?

– Det er klart at prosjektene gir til hverandre. Jeg tror nesten ikke at jeg ville klart å lage Meditations on Love uten Baudelaire-prosjektet – særlig Baudelaire & Orchestra.

Juhani Silvola, som Susanna har jobbet med siden 2020, har co-produsert den nye plata. I prosessen blei de raskt enige om at de denne gangen skulle lage lyder og instrumenter som ikke var åpenbare.

– Og det henger sammen med Baudelaire for min del.

– Hvilket av prosjektene var mest krevende, om noen?

– Det var et veldig annerledes prosjekt den første gangen med scenografi.

– Har det vært frigjørende å kunne gå inn i disse nye prosjektene med et beginner’s mind?

– Det er egentlig litt sånn jeg har holdt på i dissa 20 åra – at jeg har hoppa uti noe nytt, i litt ulike retninger.

Susanna liker måten den kreative prosessen fungerer på, og forklarer at prosessene til Baudelaire-prosjektet og Meditations on Love har vært veldig ulike.

Elevation med Stina Stjern/Moltu og Delphine (2021), SusannaSonata. (Foto: Marjorie Cameron/Johanna Blom)

– Det har vært mer dybdearbeid i komponering av musikk og tekst i mitt eget prosjekt.

– Noen har beskrevet musikken din som kjærlighetsorientert, men på en faretruende og inderlig måte. For eksempel hadde jo både Baudelaire og Gunvor Hofmo et betydelig mørke ved sine verk, men også en måte å observere og skildre på som var skarp, ja, kanskje til og med humoristisk… Hva tenker du om det, er du opptatt av menneskets skyggeside?

– Jeg har nok hele veien vært innom kjærlighet gjennom tolkning av andres materiale. Men Meditations on Love er den første kjærlighetsplata, hvor det er hjertet og dets anliggende som står i fokus.

Meditations on Love (2024), SusannaSonata. (Foto: Ingrid Torvund/Rune Mortensen)

Susanna konstaterer at hun absolutt er opptatt av kjærlighet.

– Men, som du sier, opptatt av å gå til mørket og se på det som er der, det kompliserte.

Hun forteller at det er mye eksistensielt materiale i både Hofmo og Baudelaire, som er paralleller til det hun trekkes mot.

– Mye med ulike kjærlighetsrelasjoner. På den nye plata har jeg skrevet om kjærlighet i en vid forstand – ikke bare en romantisk kjærlighet, men mellom venner, familie, mor og far, kjæresten, seg selv.

Susannas tonesettinger av Gunvor Hofmos dikt, Jeg vil hjem til menneskene (2011). Plata blei opprinnelig utgitt på Grappa/Musikkoperatørene, men i 2018 blei den fjerna fra alle plattformer og fysiske eksemplarer destruert på grunn av en avregningskonflikt med Grappa. Rettighetene til plata blei seinere kjøpt ut, og plata blei gjenutgitt i 2021. (Foto: Kim Hiorthøy)

Susanna har tenkt på mye på evnen til å elske.

– Hva er kjærlighet? Jeg tror kjærlighet er veldig forskjellig for folk, hva de tør å investere.

Susanna mener at det krever mye sårbarhet, at man blottstiller seg og tør å gi av seg selv.

– Og det kan være skummelt.

På den andre siden mener hun at kjærligheten også kan misbrukes.

– Man kan invadere hverandre, og gå over andres grenser – i kjærlighetens navn, men fordekt.

– Kan man elske noen på feil måte, for eksempel – et slikt type spekter?

– Det er mange twists and turns – jeg blir egentlig bare mer interessert i de tingene jo eldre jeg blir, etter å ha vært i forhold som har vart en stund. Og forholdet med seg selv. Hva er det man vil? Energien, hva er det man tar? Det ligger så mye her.

– Relasjonelle irrganger?

– Ja. Det er friksjon. Og jeg tror … at det går ikke an å leve friksjonsløst. Hvis det ikke er friksjon, så er det noe man fortrenger.

Susanna er veldig opptatt av alt det komplekse, men også at det ikke egentlig er så farlig hvis man tør å se på det.

– Men da må man åpne opp. Vise fram nyansene og at ting ikke er enten det ene eller det andre. Jeg syns det virker som vi mennesker trekkes mot å forenkle ting fordi det er lettere å forholde seg til.

Hun mener det er kunstens jobb å spille litt på nyansene der.

– Underholdning har vi jo, men den er ofte forenklende og fordummende. Vi må ha en helhetlig tankegang rundt menneskets eksistens og hva vi består av – ja, kan finne ut av og kan velge.

– Apropos valg, hva skal skje den neste tida for deg, hva slags valg har du tatt der?

– Jeg har flere konserter med Meditations on Love fremover.

Fra slippkonserten av Meditations on Love på Parkteatret under Oslo World 2024. Fra høyre: Marthe Lea, Morten Barrikmo, Susanna, Juhani Silvola og Jan Martin Gismervik. (Foto: Lars Opstad)

I februar skal de til Hamar, Porsgrunn, Drammen, Bodø og Tromsø.

Susanna forteller at det har tatt lang tid å lage plata, og ditto lang tid å utvikle konsertversjonen av plata.

Tidlig tok hun og medprodusent Juhani Silvola nemlig en avgjørelse om at de ikke skulle tenke på hvordan det skulle høres ut live.

– Men etter hvert, da vi blei ferdig, tenkte vi «Åja, men vi skal jo gjøre dette live …». Så det har vært en litt lengre prosess, men nå har det blitt et veldig fint nytt band, med folk jeg ikke har spilt med før.

Bandet Susanna Wallumrød har med seg nå består av Marthe Lea på saksofon (Marthe Lea Band, Andreas Røysum Ensemble, Sun & Steel, Sulida), Morten Barrikmo på klarinett (asamisimasa, Music for a While, TJO, BIT20), Jan Martin Gismervik (Monkey Plot, Torg, Oker), og Juhani Silvola.

– Jeg og Juhani har jo jobba sammen med plata og spilt litt duokonserter siden 2020.

Musiker og medprodusent på Meditations on Love, Juhani Silvola, har spilt i duo med Susanna siden 2020. Her fra slippkonserten til Meditaions on Love på Parkteatret i oktober 2024, som del av Oslo World. (Foto: Lars Opstad)

– Hvordan skiller live-oppsettet seg fra plateproduksjonen?

– Egentlig er det kjernemessig veldig nært studioversjonene, studioversjonen er veldig arrangert og produsert, mens live er det en større frihet, flere løsere partier.

Hun beskriver det som kjempegøy med komboen av det stramt arrangerte sammen med en løsere og improvisatorisk vibe, særlig når de hun spiller med er utsøkt dyktige improvisatører. Det er også første gang Susanna bruker treblås i fullt band.

– Bortsett fra at jeg har spilt med Harald Lassen (saksofonist, red.mrk.). Stort sett i duo, men det er jo også relativt nytt. Han bidrar på plateversjonen av Meditations ...

– Hvordan er dynamikken mellom saksofonen og stemmen som instrument?

– Jeg har utviklet en lydhørhet i duoen med Harald og arbeidet med Hofmo-materialet. Og der – jeg er usikker på om det er skjedd en endring musikalsk –men før var jeg sensitiv for melodilinjer som gikk på tvers av vokalen, at instrumentlyder kunne forstyrre det.

Hun liker godt de tingene Harald Lassen gjør i sitt spill.

– Han har en tilstedeværelse rundt, inni, og på tvers av det jeg gjør. Det er veldig gøy med samklangene som kan eksistere.

– Men altså, 20-årsjubileum som plateartist, musikalsk må det jo ha skjedd en del. Hva var du opptatt av da du starta? Hva er du opptatt av nå? Og hvordan har det utvikla seg over tid?

– På mange måter er det veldig forskjellig nå fra hvordan det var da. Jeg har alltid jobba veldig instinktivt, og jeg var ung, så jeg hadde en drive til «dette vil jeg gjøre» og «hvordan kan jeg få det til?». Jeg ville gjøre musikk, spille.

Wallumrød forteller at dette var hele motivasjonen, driven som førte til at hun starta duoen med Morten Qvenild, og laga den første plata, Lists of Lights and Buoys.

Les gjerne Ballades kritiker Kyrre Tromm Lindvig sin (også 20 år gamle) omtale av plata her: Susanna og det magiske

– Jeg var opptatt av å lage et rom for stemmen min, og jeg var veldig opptatt av å finne min egen stemme, min retning og egen personlighet. Det brukte jeg masse tid på og jobba mye med.

Hun likte godt duoformatet den gang, og gjør det fortsatt.

– Jeg var med i et band i tenårene, og i elleveårsalderen var den største drømmen min å spille i band. Men da jeg ble eldre ville jeg heller lage dette rommet for stemmen min.

Her, en video fra et av Susanna kanskje mest stemmeorienterte prosjekter, Susanna & the Brotherhood of Our Lady, på utgivelsen Garden of Earthly Delights (2019):

SE OG LES gjerne mer om denne videoen i Ballade video fra april 2019. 

– Jeg hadde lyst å gå i dialog med bare ett annet instrument i band, og ville heller starte duo med en pianist. Jeg hadde hørt masse på Sidsel [Endresen] og Bugge [Wesseltoft], og Radka [Toneff], forsåvidt, og Nina Simone. Jeg var opptatt av dem.

LES OGSÅ: Sidsel Endresens stemme har preget Susanna siden hun hørte den som barn

– Gikk du ut av en persona og inn i deg selv da du skulle finne dette rommet?

– Som ung var jeg opptatt av å spille i band, med full trøkk-musikk, men jeg trengte å gå helt tilbake og finne det egne musikalske rommet, finne plass til min egen stemme og formidlingen min.

Hun peker også på at man under innspilling kan bruke et lavere volum enn når man spiller live.

– Jeg lager mye mer lyd live.

Susanna forteller at det har vært en reise fra å skrelle vekk alt for å komme til kjernen sin, for så å legge ting til igjen gradvis. Men medgir at hun nok ikke har gitt helt slipp på at stemmen hennes står i fokus.

A room of one’s own: Susanna har funnet sitt eget rom, for stemmen, for kjernen, og bygd det ut. (Foto: Ida Fiskaa)

– Det er gjennom stemmen jeg formidler. Men det er jo mye mer action og ting og tang som skjer rundt stemmen i musikken min nå enn før, både live og på innspilling. I hvert fall på Meditations on Love.

Nå gjør hun hele spekteret, sier hun.

– Helt nedpå i duo med Harald [Lassen], og andre ting som er mer utbygd.

– Nylig intervjuet jeg Små Grå her i Ballade, og de snakket om å «rydde vekk fakter» for å komme til kjernen av lyden sin. De hadde jobbet mye med dette, med Sidsel Endresen som lærer. Hvordan er det for deg, har du også ryddet vekk faktene?

– Ja, det handler om å komme nær sin egen lyd, lyden av seg selv. Jeg sang standardlåter på videregående, på musikklinja, og det er veldig klassisk at man tror at man må ha en spesiell stemme eller lyd for å gjøre det. Man må avlære seg noen ting.

Susanna påpeker at hun riktignok ikke hadde Sidsel Endresen som lærer, men Solveig Slettahjell.

– … men det er Sidsel sin skole, kan man si.