Når Susanna temmer Baudelaires blomster

SUSANNA– LP (CD / LP / MC / digital) – «Baudelaire & Piano»

Denne anmelderen har ikke noe tett forhold til Charles Baudelaire (1821–67) og de ville poetene han skal ha vært en av. Faktisk har jeg hørt mer på Susanna Wallumrøds musikk enn lest fransk tidlig-moderne poesi. Men jeg har skjønt at han var dekadent i sin samtid, og har beholdt en dekadent appell til i dag. Litt som at vi ikke lenger sjokkeres av Munchs malerier, men kan kjenne det løsner noe i oss når han maler tabubelagte stemninger som er del av å være menneske. Nå har Susanna tonsatt et utvalg av de kjente Baudelaire-blomstene, Les Fleurs du Mal = Ondskapens blomster. Uansett har Susanna bare kalt plata si Baudelaire & Piano. Greit nok, det er akkurat det du får. Dikt, stemme, melodi, piano.

Tida, stormen, ødeleggeren – ro og uro
Dette settet sanger – med engelske, nyere oversettelser av 160 år gamle tekster – løsner først etter et par låter. (De engelske versjonene her er av Anthony Mortimer.) Sangdikt nummer tre her, The Enemy har et enkelt, suggererende gjentatt tema. Som å høre skalaøvelser som bytter grunntone. Det er bare én pianostemme, og bare dette enkle temaet om og om igjen, forflytter seg litt, lik i bevegelsen. Om og om igjen. Om-og-om-igjen (jeg prøvde, og du kan faktisk synge «om-og-om-igjen» på pianostemmen, med trykk på óm og óm og på é-en. Sånn går dagene på hjemmekontoret). Perfekt plassert ut i den korte låta. Så. Teksten om fienden, om stormen, om det skal bety tida, alderen, kroppens eller sinnets (eller samfunnets!) ras denne hagen har tålt, så fungerer alt, og det er en vakker, enkel kontrast av en sang.

Bu-hu-huu
En begravelse tar over; The Burial er breiere, mørkere anlagt, og akkordene drar meg, anslag for anslag, lenger inn i mørke hjørner med sultne hekser, dunkel søvnløshet der edderkopper spinner. Et luftigere andreparti er dog ganske håpefullt i sin lyd. Refrengtemaet, som også er en finale på sangen slik det porsjoneres ut i Susannas nest-øverste sjikt, mykt men oppstykket, blir et høydepunkt – og avsluttes uten å komme tilbake. Det er alltid en avveining i populærsanger hvor mye man skal repetere. Her synes jeg det gir ekstra kraft at det sluttes rett etter én av hennes tre Bu–uh-urial! Som hulking smelta om til uttrykksfull sang.

Sjangermessig er Susanna en Åpen klasse-artist, denne gangen står vi foran en sanger og hennes flygel, i klassisk vokal/piano-jazz født av europeiske viser. Kanskje kan begrepet kammerpop passe i dag, for vi kan hilse til noen samtidige navn; som når Obsession ligner på nydelige hav-orienterte sanger av Anneli Drecker. Tematisk er havet med også her, så at vi hører noen av de samme rullende bølgene i pianospillet er ikke så rart. Et annet sted får jeg assosiasjon til Polly Jean Harvey, mens det reint tekstlige også assosierer til nylig aktuelle Ulver. Det er visst noe i vannet hos de norske nattfokuserte kunstnerne som gir ut plate i Norge høsten 2020, som gjør at de stopper opp ved Baudelaires Les Fleurs de Mal … Susannas plate er ganske tidløs, så jeg skal ikke dvele lenger ved at den kommer bare to uker etter Ulvers Flowers of Evil. Og Susanna var først! I 2008 ga hun ut plata hun kalte Flower of Evil.

Kontrast og balansering
I only seek what’s empty, black and bare: De baudelairske ønskene, begjærene, trekker mot død, en natt uten stjerner, og det sensuelles mørke grenser – mens Susannas sang ofte går opp, opp i melodi og lys. Artisten fikk et gjennombrudd av å versjonere andres låter og nettopp ikle tekstene sterke stemninger med nerven i egen stemme. Fortsatt har nok flest lyttere et forhold til hennes ekstremsakte versjon av «Love Will Tear Us Apart». Jeg liker godt den enkle tilnærminga også denne gang, det er ingenting å gjemme seg bak. Men enkelte av sporene engasjerer meg ikke så mye i melodi, ei heller ikke der jeg savner litt attakk fra stemmen. Meninga i – de smått resignerte – bildene blir litt gjemt for meg i musikken. Det er tross alt – bokstavelig talt – ganske blomstrende materie det her, og juryen er delt på om det nærmer seg kjedelig, kjønnsløst, temmet. I alle fall de gangene balansen mellom ro og uro ikke treffer helt. 

Jeg føler allikevel en styrke som jeg tror springer fra interessen for det perfekte uperfekte, nettopp det som tiltrakk de ramlende poeter, bohemer over flere hundreår – i denne samlinga sanger. Flere av sporene er nydelige innganger inn til en hage der man gjerne blir med inn, først og fremst for litt utløp.