Susanna Wallumrød: – En kraftig avsporing

Susanna Wallumrød mener det må være rom for diskusjon rundt og kritikk av TONO, uten at debatten spores av det som er kjernen i problemstillingen. Wallumrød peker på de gode intensjonene til alle parter i denne saken, og samtidig etterlyser hun reformer av kriteriene i verkbedømmelsen. Disse mener Wallumrød må springe ut fra en demokratiseringsprosess i TONO der alle medlemmene har lik mulighet til å få sin stemme hørt. – Når alle medlemmene i TONO har lik mulighet til å stemme kan vi diskutere bredden i norsk musikkliv og den kulturpolitiske agendaen, skriver Wallumrød i dette innlegget.

Av Susanna Karolina Wallumrød

Denne debatten dreier seg verken om spalteplass til kjendiser, hvor mye Bjørn Eidsvåg tjener eller hvorvidt Synne Skouen skal kjøre drosje i nærmeste framtid. Det må sies å være en kraftig avsporing. Dette handler om:
–opphavsrett til åndsverk og TONO´s forvaltning av disse for sine medlemmer.
–at svært få medlemmer har stemmerett etter det rådende systemet i TONO i dag, og at dette slettes ikke er en demokratisk styreform. Noe som igjen gir seg konkrete utslag i forvaltning av penger.
 
Jeg har observert at Synne Skouen er meget opptatt av å motbevise NKF’s grådighet, og at hun samtidig er veldig raskt ute med å beskylde populærkomponistene, med Bjørn Eidsvåg i spissen, for det samme under parolen “mye vil ha mer”. Da vil jeg få lov til å si at jeg tror TONO ble grunnlagt og drives med gode intensjoner og gode hensikter fra NKF’s side.

Jeg stiller samtidig spørsmål ved om det er ensbetydende med at det ikke er rom for kritikk og revurdering av et, i mine øyne, for lengst foreldet system? Og er det ikke innlysende at de tidligere nevnte populærkomponistene også har gode intensjoner i denne debatten? Jeg velger å tro at deres opprop fant sted med bakgrunn i kunnskap om og mange års erfaring med TONO og egen virksomhet, ikke grådighet eller et ønske om død over samtidsmusikken.

Maja Ratkje skriver i et innlegg publisert på Ballade 23.03.06: “Jeg ser at det blir mer TONO-avkastning når jeg skriver noter, men who cares?” Vel, jeg bryr meg…. Hvilke genre er det som tradisjonelt sett har brukt notasjon som en dokumentasjonsform og videreformidlingsform? Jo, klassisk og samtidsmusikk. Det har seg sånn at det i løpet av de siste hundre årene har oppstått enormt mange musikkformer og genre, og med teknologisk nyvinning har det blitt mulig å lydfeste musikken.

Med disse mulighetene for hånden har det etablert seg tradisjoner for videreføring og dokumentasjon av musikken i alle disse genrene som fungerer utmerket. Dette sett i sammenheng med TONO’s krav om notasjon blir noe uforståelig, er det virkelig slik at musikken blir mer verdifull straks den er notert på et papir? Hvorfor er ikke genrenes dokumentasjonsformer likestilte slik genrene i seg selv skal være det i TONO’s vurdering av verkene? Jeg oppfatter dessuten dette kriteriet som utrolig respektløst overfor en hel rekke musikkformer, og i siste instans er dette et meget tydelig eksempel på genre-diskriminering.

I følge Synne Skouen følger kategori-plasseringen av musikkverk ikke genre pr. i dag, men verkets form/type. Men hvem har definert kriteriene musikkverkene vurderes utifra, og fra hvilke musikktradisjoner stammer kriteriene fra? Og hvordan fungerer denne faktiske kategoriseringen i praksis?
 
Vi er fryktelig mange komponister innen pop, rock, folkemusikk, metal, elektronika, blues, jazz, viser, country og beslektede genre som alle jobber meget hardt og seriøst med vår egen musikk. Det er et fåtall av oss som er pop-stjerner og tjener mye penger. På grunn av kriteriene for plasseringen av musikkverkene i kategori-systemet havner det meste av vår musikk i laveste kategori. Er det noen som kan fremskaffe dokumentasjon over hvilken musikk som har størst kulturell verdi for kongeriket Norge? Foreligger det noen dokumentasjon over hvem som jobber hardest i bransjen og dermed fortjener mest penger pr. minutt med musikk?
 
Når alle medlemmene i TONO har lik mulighet til å stemme kan vi diskutere bredden i norsk musikkliv og den kulturpolitiske agendaen.