Sirenenes sang

Som så ofte: Det var kjærligheten som fikk John Fryer til å flytte til Norge. I dag bor han sammen med norske Hanna på Grünerløkka i Oslo, i en leilighet som nærmest fremstår som et levende wunderkammer. Hodeskaller, mytologiske vesener og antikke møbler utgjør brorparten av interiøret.
– Jeg kom hit for åtte år siden. Jeg solgte leiligheten min i London, og fikk en god slump penger for den. Hanna og jeg bodde først i Trondheim, og har nå slått oss til i Oslo. Jeg kan arbeide hvor som helst, sier produsenten.

I Norge har John Fryer jobbet med artister som Ulver, Castro, Mmm, Atle Pettersen, Seven, Ranheim, Zeromancer og Ronni Le Tekrö. Den første produksjonen hans her hjemme var debutalbumet til The School i 2006, som ble spilt inn i Larsville Studio i Trondheim.
– Men det har i grunnen blitt overraskende lite jobb med norske artister og selskaper. Det virker iblant som om nordmenn ikke er så ivrige på å tenke utenfor boksen, slik at de helst jobber med folk de kjenner fra før av. Jeg har ofte truffet norske A&R-folk, som sier til meg: ”Å, vi har så lyst til å gjøre noe sammen med deg!” Og likevel ringer aldri telefonen. Kanskje noen tenker at jeg er for dyr, eller for opptatt, men det er da virkelig bare å spørre, sier han.

– Er det mindre vilje til å legge penger i produksjon og miksing, nå som platebransjen strever med inntjeningen?
– Det er i hvert fall pengene som avgjør hvor lang tid man kan bruke på en produksjon. Om musikerne og plateselskapet setter opp et budsjett, så er det alltid det jeg forholder meg til. Om vi bare har ti timer til rådighet, så er dét som gjelder. The Beatles og The Rolling Stones spilte inn sine første album på et par dager, så det er fullt mulig. Det gjelder bare å være kreativ og fleksibel.

Det er ikke nok å eie en computer med de riktige programmene. Det er et håndverk som det tar år å lære seg skikkelig.

John Fryer ser bort på hjemmestudioet sitt, som tar opp overraskende lite plass i leiligheten. Her skrur han sammen de mørke, litt melankolske lydbildene sine, før musikken blir sendt ut i verden over nettet.
– Om folk spør meg hvor lang tid det tar å produsere en bra plate, pleier jeg å svare: Hvor lang er en hyssing? Det er tiden og pengene som setter premissene, men du kan få til bra produksjoner på et lavt budsjett også. Du kan være en glimrende låtskriver, sanger og komponist, men det betyr ikke at du klarer å mikse musikken riktig. Det er ikke nok å eie en computer med de riktige programmene. Det er et håndverk som det tar år å lære seg skikkelig.

Svarte vinger på 80-tallet
John Fryer begynte ved Blackwing Studios i London i 1979. Da var han 21 år gammel, og hadde egentlig staket ut en karriere innen fotografi og design. Fremdeles var ringvirkningene etter punk-eksplosjonen i 1977 svært følbare, der en ny generasjon hadde fått inspirasjon til å prøve ut sin egen musikk.
– Jeg hadde en kamerat som spilte i band, og hjalp dem litt på konsertene. De skulle spille inn en demo i Blackwing Studios, der jeg fikk være med på prosessen.
Blackwing Studios lå i en nedlagt kirke, som var blitt sønderbombet under blitzen over London i 1941. Studioet var eid av Eric Radcliffe, som produserte mange av de sentrale new wave- og synthpop-gruppene i England. Fryer ble læregutten hans, noe som snart førte til egne produksjoner.
– I begynnelsen var jeg det vi i England kaller en tea boy. Jeg rengjorde toalettene, ryddet opp i studioet og gjorde alle slags ærend. Men jeg var ivrig og lærevillig, og ble snart co-produsent på utgivelser med blant annet Fad Gadget. Jeg jobbet døgnet rundt i nærmere ni år, og gikk som oftest rett fra den ene innspillingen til den neste.

Mange av de klassiske platene som Fryer jobbet på kjennetegnes ved en helt spesiell vektlegging av stemninger og atmosfærer.

I 1981 var Fryer tekniker på ”Speak & Spell”, debutalbumet til Depeche Mode. Han jobbet også med produksjonene til artister som Bruce Gilbert og Graham Lewis fra Wire, Dome, Yazoo og det tyske, gotiske bandet Xmal Deutchland.
– Det var en veldig kreativ og interessant periode. Punkbølgen førte til at det oppsto en rekke uavhengige plateselskaper, der jeg fikk jobbe med spennende artister på labeler som 4AD, Mute og Beggar’s Banquet. Daniel Miller i Mute Records var veldig opptatt av teknologi, og kom alltid med de nyeste synthesizerne og trommemaskinene til studioet vårt. Det var noe av det som kjennetegnet de uavhengige plateselskapene – de var drevet av folk som virkelig elsket musikk.

Innflytelsesrike kultband
Mange av de klassiske platene som Fryer jobbet på kjennetegnes ved en helt spesiell vektlegging av stemninger og atmosfærer. Dette gjelder kanskje spesielt platene til The Cocteau Twins, samt hans eget studioband, som fikk navnet This Mortal Coil. Her var han et av to faste medlemmer, og spilte keyboards og synthesizer. Det andre medlemmet var Ivo Watts-Russell, som hadde startet 4AD i 1979.
– Jeg har alltid prøvd å skape soniske landskap – kall det gjerne lydskulpturer. Det er følelsene som skal være det sentrale. Et godt musikkstykke skal ta lytteren med på en reise. Du kan godt kalle det eskapisme. Om du har hatt en dårlig dag, kan musikken ta deg med til en helt ny verden.

This Mortal Coil dannet skole med sin atmosfæriske og sakralt vakre musikk, der medlemmer av The Cocteau Twins og Dead Can Dance skapte svært sterke stemninger.

– Jeg har ikke råd til å ta ut annonser. Så jeg bruker sosiale medier, og satser på at folk etter hvert får med seg musikken. Noen tar dessuten direkte kontakt, og takker meg for at jeg har lagd soundtracket til livene deres.

– Den gangen var musikkinteressen nesten som å bli med i en klubb. Det var en hel livstil, som rommet alt fra hvordan du kledde deg til hvordan du så på livet. I dag virker det som folk flest gir faen. Mange mener at kunst skal være gratis, og at det bare er å forsyne seg fritt av alt som finnes på nettet. Til slutt er det ingen som kommer til å investere i å skape ny kunst.
John Fryer mener at platebransjen gikk inn i en dårlig spiral mot slutten av 80-tallet.
– Før det jobbet det mange musikkfans i de store plateselskapene også. Men så ble det meste bare produkter. Alle jaktet etter band som lignet på det som allerede solgte bra. På den måten ble markedet oversvømt av middelmådig musikk, samtidig som de største selskapene skaffet seg stadig mer makt.
– Trenger musikere egentlig plateselskaper i dag? Er det ikke bedre å gjøre alt selv, og sitte igjen med kontrollen og inntektene?
– Om plateselskapene kan jobben sin, klarer de å markedsføre deg. Men altfor mange skriver under på altfor dårlige avtaler, som er bygd på utdaterte modeller. Du kan spille inn alt selv, helt frem til den ferdige masteren, og likevel bare sitte igjen med 13 prosent av inntektene.
I dag velger også Fryer å gjøre det meste selv.
– Jeg har ikke råd til å ta ut annonser. Så jeg bruker sosiale medier, og satser på at folk etter hvert får med seg musikken. Noen tar dessuten direkte kontakt, og takker meg for at jeg har lagd soundtracket til livene deres.

Et bredt lerret
Listen over artister som John Fryer har mikset og produsert er svært omfattende. På det store diskografi-nettstedet Discogs.com utgjør oversikten nærmere 40 tettpakkede sider med utgivelser. Han har også bidratt på lydsporet til flere filmer, der ”Clerks” (1994), ”Seven” (1995), ”Mortal Kombat” (1995), ”Johnny Mnemonic” (1995), ”Faust” (2001) og ”Resident Evil: Apocalypse” (2004) er noen av titlene.
Det er i det hele tatt mange som har hatt lyst til å låne noe av tryllestøvet hans. Fra 90-tallet har han også jobbet med alternative metal-artister og band fra den industrielle rockescenen. Dette omfatter såpass forskjellige navn som Nine Inch Nails, Swans, HIM, Stabbing Westward og Cradle Of Filth.

I nyere tid har Fryer endelig tatt seg tid til å lage egen musikk. Spirene til Dark Drive Clinic ble sådd alt på slutten av 80-tallet, men prosjektet tok nærmere 25 år å gjennomføre. Først i 2011 kom ”Noise In My Head”. I år har han sluppet to nye plater, under navnene Muricidae og Silver Ghost Shimmer.
Et prosjekt som foreløpig er i startfasen er et samarbeid med Chrysta Bell, som er kjent som en av protesjéene til den amerikanske filmskaperen David Lynch. Fryer har alt begynt å lage en del låtskisser, som Bell nå utvikler videre.
– Jeg vet at This Mortal Coils versjon av Tim Buckley-låten ”Song For The Siren” er en av favorittlåtene til David Lynch. Han ville gjerne bruke den i et prosjektene sine, men det ble for komplisert rent kontraktmessig. Ellers jobber jeg gjerne med å tonesette filmer . De siste årene har det heldigvis blitt mindre John Williams, og mer rom for alternativ musikk.

Noisepop med sukker
På sine egne plater har John Fryer utelukkende jobbet med kvinnelige vokalister: Det er Rebecca Coseboom i Dark Drive Clinic, Louise Fraser i Muricidae og Pinky Turzo i Silver Ghost Shimmer.
– Jeg prøvde ut noen mannlige sangere i forbindelse med Dark Drive Clinic. Men det gikk ikke så bra – det hørtes ut som ganske dårlig rockemusikk. Det er noe med kontrasten mellom den mørke musikken min og de kvinnelige stemmene som virkelig fungerer: their sweetness to my sour noise. Jeg lager jo en form for noisepop, som godt kan overstrøs med litt sukker.
– Er det komplisert å samarbeide med musikere som befinner seg i andre land?
– Det er en arbeidsmetode jeg har blitt vant til. Jeg sender over musikken, som sangerne så legger vokal og tekst over. Så sender vi filene frem og tilbake, endrer litt her og der, og sitter til slutt igjen med noe som vi begge er fornøyde med. Jeg liker å jobbe med bra tekster og gode melodilinjer. Jeg har bare skrevet en eneste tekst i hele mitt liv. Den het ”Love’s Lost Cross”, og handlet om kysset som Judas gir til Jesus.
– Synes du selv at musikken din fremdeles har noe britisk over seg? Eller har du beveget deg i en mer internasjonal retning?
– Jeg drikker kaffe i stedet for te. Jeg er nok blitt mer europeisk med årene. Men fremfor alt håper jeg at musikken høres ut som meg. En psykiater sa en gang til meg: ”You have art flowing in your veins”. Musikken er en del av DNA’et mitt, tror jeg.

– Jeg må nesten spørre deg hvordan du synes at musikk låter i dag? Innspillingsutstyret blir vel stadig bedre, mens avspillingsutstyret er mer varierende?
– Det stemmer. Teknologien blir egentlig bare bedre og bedre, men likevel lytter folk til MP3-filer på elendige anlegg og billige øreplugger. Jeg klarer virkelig ikke å se på dét som noe fremskritt. Men jeg konsentrerer meg om å gjøre min egen greie, så får verden i grunnen holde på som den vil.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å anbefale verden å lytte til musikken som John Fryer lager i dag. Muricidae spiller forbausende vakker drømmepop, der havfruer og sirener forteller evige historier om kjærlighet, savn og samspill. Med Silver Ghost Shimmer spenner han opp et større lerret med cineastisk widescreen-rocktronica, som også inneholder nikk til den klassiske girlband-popen fra 1960-tallet. Det er musikk som på samme tid er mørk og mektig, melodiøs og melankolsk.
Både ”Soft Landing” med Silver Ghost Shimmer og ”Tales From A Silent Ocean” med Muricidae er ute nå.