Björk oppsummerer

Kan du huske den aller første gangen du gikk på konsert for å se ditt aller største idol? Spenningen i forkant, kriblingen i kroppen rett før konserten startet. Og til slutt euforien over å se artisten du bare tidligere hadde sett i magasiner og på tv stå der foran deg på scenen, noen meter unna.
10. desember 1993, var min store kveld. Björk spiller for første gang i Oslo, og 15 år gamle jeg tar toget fra Vestfold til hovedstaden for å gå på konsert.
Tre år tidligere hadde NRK vist Sugarcubes video «Regina». Det var ikke ofte man fikk se musikkvideoer på den tiden, så når det først skjedde satt jeg klar med VHS-spilleren for å ta opp det som ble servert. Midt mellom The B-52’s «Roam» og Lenny Kravitz’ «I Build This Garden for Us» havnet denne rare greia fra Island. Björk, som var vokalist i Sugarcubes, sang om en flymaskin som var eldre enn sola, med tenner som løsnet og falt ut. Vakre, sterke Björk, i en blendende blå kjole og med et monobryn av Frida Kahloske dimensjoner. Hun sang med en kraft og intensitet jeg aldri hadde hørt maken til. Det var ingen vei tilbake. Jeg var frelst.
Kompromissløs
16 konserter hadde hun rukket å gjøre i Europa og USA før hun kom til Norge med «Debut». Det var snø i lufta og bitende kaldt, men etter en time i kø utenfor Sentrum Scene var det ikke kulda som gjorde meg mest skjelven. I lomma hadde jeg en nyinnkjøpt diktafon og små kassettbånd jeg skulle prøve å ta opp konserten på.
22 år har gått siden den gang, og Björk har markert seg som en kompromissløs og solid artist. Gjennom sin nysgjerrighet for ny teknologi og samarbeidet med filmskapere og kunstnere har hun skapt sitt helt unike univers – om og om igjen. Det er dette MoMA nå vil formidle i sin nye utstilling tilegnet den islandske musikeren i New York.
Hanne Hukkelberg og Anja Garbarek har muligens irritert seg over forbannelsen det sikkert må oppleves som å ofte bli sammenlignet med Björk. Hennes varemerke blir en enkel merkelapp for musikkjournalister som trenger en måte å kategoriser kvinnelige artister som opererer i elektroniske og eksperimentelle farvann på. Men kanskje har de likevel Björk og takke for at hun har gått opp en sti for dem, og lært pop-publikumet en ny måte å lytte til musikk.

Grensesprengere
Jan Bang, pop-produsent og professor ved Universitetet i Agder (UiA), har også fulgt Björk siden tiden med Sugarcubes. For en tid tilbake jobbet han med Guy Sigsworth (britisk produsent som har jobbet med «alle», fra Kate Havnevik til Madonna og altså Björk) og fikk høre historier om hvordan Björk tenkte rundt den første soloplata si.
– Sigworth fortalte meg at da hun var på jakt etter produsent til «Debut» ble blant andre Brian Eno nevnt. «Nei, alle bruker han, vi går ikke der», skal hun ha sagt. Björk endte opp med Nellee Hooper, og slik ble hun en av de første artistene som frontet house-musikken, forteller Bang, for å understreke både hvor bestemt og banebrytende hun var.
– House hadde tidligere vært en hemmelighetsfull sjanger, med white labels, og hatt publikummet som danset til dj’en – og ikke artisten – i fokus. Björk ble den første personifiseringen av sjangeren, og hun personifiserte klubbmusikken som en kunstopplevelse. Björk gav sjangeren et ansikt og en stemme. Hun jobbet med de hippe britiske elektronikaprodusentene Black Dog, og senere Matmos, fortsetter Bang, og legger til at Norge også har noen egne artister av samme kaliber i blant andre Sidsel Endresen og Anneli Drecker.

Eksotisk og snål
Tilbake til den kalde vinterkvelden i ‘93. På scenen står Ultramarine og spiller mørk techno. Ingen tok fra meg diktafonen, og jeg har plassert meg så nærme scenen jeg kan. Når den britiske elektronikaduoen som spilte support på Björks Debut-turné går av har jeg blikket festet på scenen, og fingeren klar på rec-knappen, mens gamlingene rundt meg (kanskje de var i midten av 20-åra?) skravler og drikker øl.
Björk var en merkelig artist, hun var eksotisk og snål, så selv om man ikke forsto eller likte musikken fikk man et forhold til henne. Og hun lot seg altså inspirere av klubbmusikken. Rumlende «Human Behaviour», house-pianoet i «Crying», eller nattklubbing-med-innlagt-dopause-midt-i-låta på «There’s More To Life Than This». Det er muligens hennes mest popete plate til dags dato, hun skal bli langt mer eksperimentell, men det var tydelig allerede da at Björk fulgte sine egne impulser, og brydde seg fint lite om å passe inn. 22 år senere, i 2015 er det knapt en eneste Topp 20-låt som ikke har et innslag av house eller techno.
Inspirasjonskilden
I 2010 fremførte Ane Brun Björks «Joga» med orkester foran opphavskvinnen på Polarprisen i Stockholm.
– Hun satt rett foran meg på første rad, og jeg har aldri vært så nervøs før eller etter. Men det ble en utrolig opplevelse når jeg først kom i gang og forsvant inn i den vakre låten, forteller Brun til Ballade.

– Jeg tror Björk har inspirert mange til å velge sin egen vei, å være egen og kanskje litt merkelig og modig i uttrykket sitt. Hun er helt sikkert også et forbilde for både kvinnelige og mannlige artister og produsenter, på grunn av hvordan hun tar sin egen kunst på største alvor og evner å gjøre sine visjoner til virkelighet.
Brun beundrer Björks kompromissløshet og personlige tone og stemme. Hun mener Björk er nesten som en helt egen sjanger i seg selv å regne.
–Visse deler krever ganske mye av meg, men de stykkene føles også alltid som at de kan gi meg en potensielt stor opplevelse som lytter, de er en skatt som behøver utforskes for å kunne nytes. Jeg liker musikk som krever noe, men også musikk som trenger inn i musikkhjertet mitt med en gang.
På utstilling
Men hvordan får en avantgardist som Björk sine krevende låter spilt på radio, og hvordan får hun solgt 25 millioner plater verden over? Det var kanskje det MoMA-kurator Klaus Biesenbach ville prøve å få svar på da han kontaktet artisten med tilbud om egen utstilling i et av verdens mest berømte museer.
Björk takket ja, med betingelsen om at utstillingen ikke bare skulle se bakover, men også handle om nåtiden, og ikke minst se fremover. Utstillingen forteller artistens historie først og fremst gjennom lyd. I en avdeling titulert «Songlines» lenkes hennes åtte studioplater sammen. Og i etasjen under rundes utstillingen av med en videoinstallasjon med hennes ti minutter lange «Black Lake» fra den nye plata «Vulnicura».
Boka «Björk Archives» som supplerer utstillingen poengterer også på coveret at det handler om en «mid-career retrospective». En milepel, men også en ny begynnelse for Björk.

Utstillinga er som artisten selv, introvert og merkelig. Her skal man gå rundt med en smarttelefon og lytte til fem minutter med musikk fra hver epoke i hennes karriere. Oppå musikken fortelles en historie. Når man forflytter seg fra en epoke til den neste skifter lydsporet. Om man beveger seg for fort gjennom utstillingen blir det krøll. Som med Björks musikk må man altså godta artistens premisser for å få fullt utbytte av den kunstneriske opplevelsen.
I tillegg får man se dukker iført noen av hennes mest ikoniske kostymer (som for eksempel Alexander McQueens bjellekjole og svanekjolen hun brukte på Oscar-utdelingen i 2001), samt kladdebøker fra hele karrieren, hvor man kan få et innblikk i Björks tanker, og se fødestedet til noen av sangene hennes.
Banebryteren
Björk er en fremtidsrettet visjonær og dveler ikke ved fortiden. Likevel har hun latt seg oppsummere av MoMA. Og samtidig bearbeidet hun bruddet med kunstneren Matthew Barney gjennom prosessen med albumet «Vulnicura». Hva som kom først, albumet eller utstillingen vet jeg ikke, men de kler hverandre godt. Albumet er full av referanser til Björks tidligere sanger, fra hele karrieren, både i instrumentering, vokalfrasering og til og med valg av visse vendinger i tekstene gir en assosiasjoner til tidligere verk.
På samme vis som «Songlines» i utstillingen samler trådene og nesten fremstår som et helt nytt verk, oppsummerer «Vulnicura» Björks soniske historie som en slags «best of» – med helt nye sanger. Dette er ikke noe hvileskjær i hennes karriere. Plata er kløktig satt sammen, og alle lyder har sin finurlige nøye planlagte plass. Men det har kanskje aldri vært mer spennende å se hvor Björk vil gå etter dette.
Hilde Norbakken er vokallærer ved Rytmisk linje på UiA og utøvende sanger. Hennes spesialfelt som vokalpedagog er utvikling av vokal og artistisk egenart, genrekunnskap innenfor vokalfeltet, vokalteknikk og låtskriving. Hun går ofte til Björk når hun skal vise eksempler på programmering, sound, vokaldynamikk og låtskriving til sine studenter.
– Jeg opplever at det er flere som ikke kjenner Björk. Men mange som blir kjent med hennes musikk opplever den som befriende. Man får en følelse av at alt er lov, og at man som vokalist kan bruke instrumentet sitt på mange spennende måter. Det er en god pedagogisk innfallsvinkel; at man har frie tøyler, at man kan bruke stemmen som den er og utvikle den derifra, og at man kan lage de lydene man har lyst å lage, sier hun.

Mange artister, spesielt kvinnelige, er nok ganske lei av å bli sammenlignet med Björk så fort man gjør noe litt utenom A4-popen. Men det er ikke til å komme bort ifra at Björk har gjort det stuereint å eksperimentere, og har gjort avantgarde, bokstavelig talt, pop.
– Björk har brøyta vei for artister som Emilie Nicolas, Susanna Wallumsrød, Bertine Zetlitz og Susanne Sundfør, artister som jobber med et utvidet popbegrep i elektroniske landskap. De låter absolutt ikke likt, men Björk har gjort at pop-publikummet også vil høre på musikk i mer utvidede begrepsrammer, mener Norbakken.
Seg selv lik
Endelig slukkes lyset på Sentrum Scene, og jeg trykker kvikt på opptaksknappen. Björk kommer ilende ut på scenen. Hun løper frem og tilbake som en livredd mus innesperret i en skokartong. De karakteristiske hårknutene, den magiske stemmen, og fraværet av publikumsinteraksjon. Vi var i samme rom som Björk, men hun enset oss ikke en gang. Men det låt fantastisk! Og 50 små minutter senere er det hele over.
Og opptaket. Nja, det ble ikke noe særlig. Det ble en kort karriere som bootleger.
Vi spoler frem til nåtid. 7. mars 2015. Jeg er 37 og har fløyet til New York. Jeg sitter på sjette rad i Carnegie Hall og må klype meg i armen – i setet ved siden av meg sitter Laurie Anderson. Björk står på scenen og synger hjerteskjærende sanger om sitt brustne hjerte, med femten strykere og den hypede argentinske programmereren Arca i ryggen.
Hun kan fortsatt knapt stå i ro, og hun begrenser interaksjonen med publikum til et «thank you» og et smil. Repertoaret er større nå, vi får servert to ganger 50 minutter, inkludert en pause og et kjoleskift.
Björk er den samme. Den samme sære, spennende, krevende, nysgjerrige, lekne, utfordrende, uforutsigbare og fremtidsrettede artisten som i 1993. Men med 22 kreative og inspirerende år på baken, og med forhåpentligvis minst like mange foran seg.
Du kan se «Björk» på MoMA i New York frem til 7. juni.