Men rocken var ikke død

Det ble en verdig, tung og gitarbasert avslutning på Nordens største musikkbransjefest for de 400 av oss som fikk med seg Skambankt-konserten på Vulkan Arena natt til søndag 4. mars.

Å si at hardrock-bandet fra Jæren er gitarbasert er ikke noen overdrivelse. Det går an å ha flere enn to gitarer i et band, men å få lov til å ligge så langt framme i lydbildet, med så sugende tung kompgitar som Hans Egil Løe gjør i Skambankt-miksen, er få gitarister forunt.

Han har antakelig andre ting å tenke på enn de økonomiske problemene i verdens største gitarfabrikant, eller trusselen fra digital algoritmelyd, der han står på scenen og hamrer fram mitraljøsekompet i nesten-valsen “Horisonten Brenner” (et par foran der jeg sto valgte faktisk å valse lykkelige bort til øldisken til tretakt-kompet). Men for en som hadde gått til konserten med hodet fylt av utallige artikler i internasjonal musikk-presse om at “rock and roll is dead” var konserten en pur renselse.

På høyde
Hans Panzer som han kaller seg (alle i bandet har hvert sitt alter ego) skiftet gitar to ganger under konsertens gang. Han startet med en Doug Kauer Firebird og avsluttet, etter at bandet hadde gått over til eldre låter fra dets 15 år lange karriere, med en sunburst, japanbygget Epiphone 335. Forøvrig var det lite eksperimentering. Ingen ekstreme effekter, ikke skimrende overveldende romklang, men stort sett bare basal rockegitar. Panzer forteller til Ballade at han ved konserten hadde tre effektbokser koblet mellom gitaren og Marshall-anlegget, to overdrive-pedaler og en ekko-pedal. I stedet for å være en gitarist som krydrer, er han i høyeste grad delaktig i å drive låtene framover med hamrende åttendedelskomp bak, eller egentlig på høyde med, vokalist Terje Winterstø Røthing.

Til tross for at Panzer både bygger, reparerer og modifiserer gitarer på fritiden, er han ikke så opptatt av finurlige forskjeller i lyden i forskjellige elgitarer. Tvert i mot gir han uttrykk for at han stort sett får forskjellige gitarer til å låte ganske likt når lyden først kommer ut av høyttalerne. Det kan selvsagt ikke være hva som helst. Alt han spiller på har kvalitet, men valget av gitar handler mer om det visuelle uttrykket. Hans Panzers ærlighet står slik sett i stil med hans ærlige gitarspill.

Om det går bra for Skambankt har de siste årene vært harde for Gibson Brands Inc., tidligere kjent som Gibson Guitar Corp. Nedgang i salget av elgitarer følges av spådommer om at gitarrocken er død, og har ført til at den 116 år gamle gitarfabrikken har følt på behovet for å finne på nye ting. Dette nye spenner fra både lansering av gitarer med store mengder innbygde effekter og robotdrevne stemmeskruer til oppkjøp av Philips’ avdeling for forbrukerelektronikk. Så mye av dette har vært lånefinansiert, og så lite har vært omfavnet av markedet, at Gibson nå er nedgradert ettertrykkelig av kredittanalytikerne i Moody’s. Det kan igjen tyde på at utvanningen av merkevaren, med et mål om å bli et firma for ”musikk-livsstil”, ikke har vært så vellykket. Faren for at gjelden ikke blir betalt innen forfall sommeren 2018 har ført til spekulasjoner om en forestående konkurs.

På lag med en viss fyr
Noen band spiller som om de hadde djevelen i hælene. Det meste av musikken jeg hørte på årets by:Larm, og for den saks skyld tidligere versjoner av festivalen, var tekkelige greier. Det betyr ikke at det ikke var mye fint. Det ufarlige kan også ha kunstnerisk verdi.

Likevel er det forfriskende å høre musikere som spiller som om noe sto på spill. Det unge bandet Spielbergs fra Oslo spiller rask, rå og intens indierock som de hadde møtt hinmannen i et gatekryss et sted i hovedstaden, og inngått en pakt med ham og fått inspirasjon til å spille mer intenst og samspilt enn de fleste andre.

Midt i bandet, som gav ut sin første singel fjor, står Mads Baklien i hvit Donald Duck-skjorte, svette i den krøllete luggen og en Fender Jazzmaster hengende på magen. Det låter amerikansk hardcore-indie med mye gitar i lydbildet (mannen spiller HØYT på scenen) og et gudbenådet komp. Kanskje er det nettopp dette bandet som skal bevise en gang for alle overfor norske konsertgåere at rocken ikke var død likevel. De spiller i hvert fall som om de har både mission, vision og purpose, som det heter i næringslivet.

-Det eneste jeg kan
Sanger-gitarist Baklien vurderer ikke sin musisering opp mot noen form for digital trussel. På mitt dumme spørsmål om hvorfor han fortsetter å spille gitar, er det korte svaret hans at det er det eneste han kan. Han har spilt siden han var liten og syns det blir for dumt å slutte nå. Ja, det ville ikke minst være dumt for norsk musikkliv, mener undertegnede. Jazzmasteren har overtatt etter en Fender Telecaster og før det igjen en Framus-gitar, men Baklien er ennå ikke helt overbevist om det blir han og Jazzmasteren til døden skiller dem ad.

Hør også: Pop og effektiv pynt

Ledningen fra gitaren går forresten via en romklang og en fuzz og til slutt en 30 år gammel, analog ekkomaskin fra Roland (Space Echo) før den ender i forsterkeren. Det morsomme med ekkomaskinen er i følge Baklien at den er “helt uforutsigbar”. Til sammen blir det som nevnt høyt trøkk på scenen. På Gamla under by:Larm lørdag var det mer gitarlyd fra scenen og ut i salen enn via pa-en. Baklien vurderer nå å kjøpe seg et sett bedre øreplugger. Å dempe lyden i forsterkeren nevnes ikke som noe aktuelt alternativ da vi snakker med ham. Han har pådratt seg litt tinnitus.

Men hvordan greier han å synge oppå all lyden? Får han nok av sang i monitor? Han sier at spørsmålene er gode, men svarer egentlig ikke med annet enn følgende hjertesukk: “Det føles som å være i krigen i blant. Jeg bare gjør så godt jeg kan, jeg.”

For gamle helter?
Gibsons økonomiske problemer omtales gjerne som et tegn i tiden. Gitarheltene fra 70-tallet er enten døde eller gamle, datamaskinene overtar, strømmebrukerne vil ha bakgrunnsmusikk. Det er overdrivelser, selvsagt, men reflekterer også endringer, på både godt og vondt.

For ti år siden kjøpte jeg en DVD med en kjent BBC-dokumentar om det legendariske bandet Cream i en platesjappe på Telegraph Street i Berkeley. Omtrent midt i filmen bestemmer intervjueren seg åpenbart for å kontre eventuelle fordommer mot rock hos sine seere ved å vise hvor sofistikert Eric Claptons gitar er. Det lykkes bare sånn passe, for sant å si dreier det seg bare om enkel produksjon av lydsignaler som via ledninger til slutt ender opp i en kasse som ikke er stort mer enn en forvokst radio.

Lydmaling
Siden 1968 har det skjedd mye. Det vil si, gitarene er oftest like enkle, men både effekter og den utvidede rollen de kan gi gitaristen i et band har utviklet seg.

Sondre Johansen i bandet Virkelig fremstår mer som lydmaler enn tradisjonell gitarist. Signalet fra gitaren hans er marinert i så store doser etterklang at det ligner svært lite på for eksempel den gamle gitarguden Clapton. Johansens valg av lyd og spillestil låter likevel helt riktige og helt i tråd med både låtene og resten av bandet.

Virkelig spiller viser som blir forstørret og tidvis rocket opp på scenen. Det er vertikal musikk, bilmusikk om du vil, og landskapene Johansen maler, enten det er en Telecaster eller en Les Paul han trakterer, passer perfekt til intensjonene bak bandet og låtene.

Det er kanskje ikke gitarene som er på vei ut av historien, men storslåtte, lange gitarsoloer ser det ut til å være slutt på for alltid.

Et frieri på Vulkan
Jeg fikk en rekke turer til Vulkan arena og klubblokalet Pokalen i etasjen under i løpet av årets by:Larm. For en som var ute etter å måle gitarisme-nivået i by:Larm-blodet, var den tunge enden av festivalen en uunngåelig destinasjon.

Les også: En skyggefull middelvei

På en av mine turer inn i halveisbydelen i gropa mellom Maridalsveien og Akerselva ble jeg fridd til av danske Solbrud. Dette metallbandet serverer tunge, mollstemte epos i form av låter som gjerne er 12 minutter lange. Det går i lange akkordrekker, dommedags-vokal-vræl, og mye godlyd når bandet fremfører låter som Det Sidste Lys, Forfald og Besat af Mørke. Tempoet er gjerne ganske lavt, men under ligger det nesten alltid en truende, frenetisk underdeling i enten gitar eller basstromme. I likhet med nesten alle gitaristene jeg hørte under festivalen er Gitarist Adrian Utzon Dietz også først og fremst en dyktig lagspiller.

Det er kanskje ikke gitarene som er på vei ut av historien, men storslåtte, lange gitarsoloer ser det ut til å være slutt på for alltid. Jeg sa ja til Solbrud, som i partier nesten låt som vår tids metallsvar på Pink Floyd. Ikke det verste sjekketrikset overfor en eldre musikkjournalist.

En for mye?
LÜT øker til tre gitarister. Da skulle man kanskje tro at lydbildet blir mer enn tungt nok, men det gjør det ikke her. LÜT er tungt i både sceneutstråling og forventning, men låter egentlig ikke tungt, bare sånn passe nåtids-pønka. Lydutrykket hviler ikke bare på valg av gitarer, men delvis på gitararrangementer og lyd. Vokalist Markus Danielsen Danjord mer rapper enn synger seg gjennom låtene. Det fungerer på et par låter, men blir etter hvert en litt anstrengt løsning. Flere av låtene roper i mine ører på sunget vokal. Helhetsinntrykket blir litt schizofrent, det er som om bandet ikke helt har funnet seg selv. Kanskje LÜT må i rockekloster, hvis noe slikt finnes, for å finne ut om løken har en kjerne, om det finnes bånn i prosjektet som kan uttrykkes på scenen, for eksempel i form av en tung åttendedelsgroove fra en saggete Marshall-forsterker.

Og det var på langt nær alt. Jeg gjorde ingen opptelling, men det så ut til å være nok gitarer på by:Larm til å redde bunnlinjen til en og annen gitarfabrikk.