Bred sjangerdekning til tross, det ensporede norske popjaget fortsatte under by:Larm 2018.

Fanny Andersen, © Martha Linnea Pukallus / by:Larm

Det er speilblankt i Oslo. Selvfølgelig er det speilblankt. På Bjørnholt settes det rekord i antall snødager, og plassen utenfor Sentrum Scene har ikke engang blitt vurdert strødd. Det er umiskjennelig by:Larm. Delegater tryner, hekter de blå halsbåndene i hverandre, utveksler engelske gloser og unnskyldninger før de lister seg videre med stive bein, forbanner politikere de ikke aner hvem er, og blir til skygger i mørket.    

For by:Larm er skyggenes festival. På loungene er de synlige, der plotter de karrieren til artister som vil nå sitt publikum, jo flere jo bedre. Skyggene spekulerer, skåler og smiler. De har en plan for norske musikere. Det vil si, de har en plan for unge, kvinnelige popartister. Den første dagen er preget av disse artistene, både norske og internasjonale, og det kan virke som et jag etter den nye Sigrid – en artist det snakkes mye om av forbipasserende delegater. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning av hennes ekstreme karriereinflasjon det siste året, med BBC Sound Of 2018-utmerkelse og Spellemann som et par av høydepunktene.

Det er skygger på scenen også, av en mer utøvende type. De er der i helsvart, bakerst, mens de unge kvinnelige, norske soloartistene står foran i sterke farger og danser med armene. Hanne Mjøen har to skygger; en på trommer og en på synth. Fanny Andersen spiller på festivalens største arena, Sentrum Scene, så hun har i tillegg til trommisen og synthisten en gitarist. Det bergenske pophåpet Halie – også på Sentrum Scene – har også tre skygger; på trommer, synth og mer synth, men disse får til gjengjeld navn i løpet av konserten. Peder, Martin og Mathias smiler og nikker pent og trekker seg pent tilbake til mørket, kledd i mørket. Men alt dette er en digresjon. Kanskje en billig metafor.

For det er ikke bare skygger og popdamer på by:Larm så klart. Festivalen utmerker seg som alltid med å hente inn artister fra nesten alle sjangre – i løpet av de tre dagene ser vi eksperimentell støykunst, en solid dose trap-rap og litt hardcore – men i den norske kontingenten er det påfallende mye indierock, og enda mer pop, fra både mannlige – mer om et par av dem senere – og kvinnelige artister.

Hanne Mjøen Foto: Agri Soltan / by:Larm

Og som nevnt, den første dagen av by:Larm er etter sigende popens dag. Det er brutalt, for de er alene i rampelyset, selv om skyggene er der. De gjør sitt ytterste for å underholde oss, og vi prøver å la oss rive med, klart vi gjør. Det er jo bare pop, det skal jo bare være morsomt. Hanne Mjøen er som sådan Et Helt Nytt Navn™, og en av åpningsartistene på festivalens hovedområde rundt det stillaskledde DogA. Konserten er del av en slags Urørt-showcase med finalistene av P3-konkurransen hvor vinneren – Jon Olav – allerede er bestemt. Dette premisset tilsier kanskje at Mjøens opptreden blir hakket mer naturlig, siden presset av å opptre for en jury som skal kåre en vinner er borte. Opptredenen blir da heller for de av musikkbransjen som har orket å gå trappene opp fra mingleområdet i etasjen under, og andre skuelystne. Det er noen, men ikke veldig mange. 

Mjøen og de to skyggene gir oss en relativt uskyldig gjennomgang av korte, Ellie Goulding-aktige affærer med mer enn et snev av tropical pop. Det er programmerte xylofon-aktige riff, underbygget av ratatat-trommer og stakkato synth. Og alt er veldig, veldig likt. De store refrengene en artist vil trenge for å markere seg i denne etterhvert overmettede sjangeren, mangler. Oppdal-jentas lyse, halvslørete vokal tufter på de samme myke konsonantene som Astrid S, men innenfor de harde betongveggene på DogA er det vanskelig å tyde hva som blir sunget. Én strofe høres ut som ‘one second paedophile’, men jeg regner med at det ikke er sant. Uansett er det visst helt sykt fett å være der. På scenen altså. 

Fanny Andersen synes også at det er “helt sjukt” å være der hun er, altså på ærverdige Sentrum Scene. Andersen, en slags protesjé av Astrid S og Julie Bergan, har gitt ut to singler det siste året: Kids – et ønske om å være et barn, og hvor hun noe forvirrende kliner med Sophie Elise i musikkvideoen, samt Not A Toy, hvor budskapet ganske åpenbart er at hun ikke er et leketøy. I sistnevnte musikkvideo og på sosiale medier fremstilles Andersen med mye leken ”attitude”, men det er lite tøff-i-trynet å skimte på scenen, derimot desto mer lekenhet. Hun soveromsdanser uhemmet til Julie Berganske poplåter. Men selv om låtmaterialet hennes er mer variert enn det Mjøen viste bare minutter tidligere, og selv om en gitarist gir henne et litt mer rockete preg enn sistnevnte, er det lite av materialet som utmerker seg. Det er den rolige sangen, det er sangen med gitarsolo, og det er en sang som hun sier er litt vanskelig å synge, uten at vi helt får vite hvorfor. Kids (tekstbit: I wish I was a kid / running through the streeets / I wish I was a kid / playing hide and seek) spares til slutt, og fremstår som ikke noe mindre enn muligens den mest banale sangen skrevet i norsk pophistorie. DET er ganske sjukt. 

Halie Foto: Martha Linnea Pukallus / by:Larm

Hva så med bergenske Halie, uoffisielt kronet som Årets Store Snakkis, potensielt Den Neste Sigrid, og som en konsekvens Artisten Med Forventingspress. Et temmelig pakket Sentrum Scene ser en selvsikker, energisk og veløvd opptreden, fremhevet av den desidert mest spennende popstemmen jeg hører i løpet av festivalen. Hun har allerede en P1(!)-hit, den lettlikelige Echo, og i likhet med både Mjøen og Andersen gir hun publikum en rett-inn-rett-på-sak-opptreden av radiovennlig, programmert pop.

Sammenligningen stopper derimot der, for Halies stemme er av et helt annet kaliber. Og selv om mange av de samme studioelementene er tilstede (ratatat-trommene og vokalklangen) treffer den i Halies tilfelle et mye bredere publikum enn Mjøens kliniske P3-sound eller Andersens hakket mer urbane tyggegummipop. Det er derfor forunderlig at et såpass stort talent – for Halie er et enormt talent – ikke får vist frem bredden av en såpass sjelfull stemme mer tydelig. Låtmaterialet er også her preget av en viss generisk ”vi forsøker hardt å lage en hit”, selv om singlene Echo og Youth – sistnevnte med et nærmest euforisk og evigungt refreng – er tydelige høydepunkter. Konserten blir derimot ikke “et vekkelsesmøte”, slik en plateprater spådde før festivalen, det blir knapt et halleluja, men lovnaden om noe større og mer interessant er definitivt til stede dersom de rette samarbeidspartnerne trer frem. 

La oss bare ta en kjapp pause her. Pop trenger også pusterom, for pop er så mye, selv om det under denne festivalen virker noe kjønnsdelt. På by:Larm står de kvinnelige, norske soloartistene innenfor en nokså smal ramme. I tillegg til Hanne Mjøen, Fanny Andersen og Halie spiller Emilie Adams, Emma Jensen og Ary på festivalen, artister som konkurrerer godt innenfor det samme markedet. Og joda, det er så klart kvinnelige soloartister utenfor den kliniske produsentbaserte poprammen også (eksempelvis Carmen Villain, Farao, Fay Wildhagen og WHALESSHARKATTACKS), men det er påfallende, dette jaget etter den neste Sigrid.

Kristian Kristensen Foto: Aslaug Olette Klausen

Og akkurat det jaget virker kjønnsdelt, for de mannlige, norske popartistene på programmet har et helt annet sound. Urørt-vinner Jon Olav virker, i det minste på plate, mer som en bandleder påminnende om Razika og tidlig Paskalev; Kristian Kristensen desto mer atmosfærisk og emosjonelt involverende; Hkeem, Emir og vestkant-trapperen Yung Smul står på hver sin kant av det stadig ekspanderende rap-universet.

Og om det er en paraplysjanger som har dominert hitlistene de siste årene så er det rap – ofte av mannlige artister. Fra 808-beats og den sløve vokalen som har blitt definerende for trap, til UK Garage-inspirert klubbrap og feelgood-rap med det jeg mest banalt kan beskrive som karibiske elementer. Rap er større enn rock.

Hkeem Foto: Martha Linnea Pukallus / by:Larm

Groruddalens sosialpolitisk bevisste rapper Hkeem, med en nyvunnet Spellemann for Årets Låt, fjorårets ustoppelige Fy F**n, må som sådan egentlig ikke overbevise – på by:Larm-skalaen er han en superstjerne med Universalkontrakt, konseptuelle musikkvideoer, oppvarmingsgig i Oslo Spektrum i tillegg til Spellemannprisen. Og Årets Låt er kanskje den mest betydningsfulle av alle i en tid med enormt singel- og enkeltlåtfokus, og i et år med usedvanlig mange sterke kandidater til nettopp den prisen. Men det er et forventningsfullt publikum som fyller salen for å høre den norske headlineren på Sentrum Scene under festivalens første dag, og det er et særdeles u-bylarmete publikum. Det er fjortiser på snap. Selfier foran scenen. Noen jenter hyler litt. Og Hkeems reggaeton-inspirerte pop-rap er fengende, selv om han sliter med å holde oppmerksomheten til publikum utover de mest kjente sangene (Fy F**n, Ghettoparasitt, En som meg). Så klart, dette er alle nykommeres største utfordring. Hvordan skal man fange publikum med låter de ikke har hørt? Hvordan kan man bevare artistens sound over flere låter, men samtidig opprettholde en viss progresjon, en viss nyskapelse og vekke nysgjerrighet hos publikum? Trass iherdig engasjement, kontinuerlig strening over scenen og utallige “okay okay okay!” fra hovedpersonen selv, er det et sett hvor potensialet aldri blir helt forløst, selv med et sjarmerende coda via de unge tvillingene Eddy X Zino.

Beslektet, men milevis unna Hkeems varme sound og samfunnsbevisste tekster er Emir, tidligere del av rap-duoen Sushi x Kobe, og mannen bak fjorårets desidert sterkeste UK Garage-singel Faller, som jeg ser på en markant mindre scene under festivalens andre dag. Men der hvor Emirs eksentriske blanding av trap, garage og dance i studioversjonen innbyr til fest, er det en viss ironisk og distansert komikk i livesettet som krymper festlighetene. Bak mørke solbriller er Sony-artisten forsøksvis sjarmerende, og hans karakteristiske autotune-tunge mumlende halvsynging og aversjon mot konsonanter er et særegent trekk. Og selv om han har tre skygger på ymse pads og keys er det Emir som må bære hele showet alene, og trass i det lystige låtmaterialet blir en nokså platt affære. Det innledningsvis stappede klubblokalet blir gradvis mer tynnslitt. Det er ikke svette på veggene. Han avslutter med Faller, men selv denne P3-roterende herligheten mister litt av glansen når Emir drar hele lasset selv. 

Softocore Untd. Foto: Eugene Eben-Ezer / by:Larm

Drahjelp får han derimot i sitt andre prosjekt, den markant mer underholdende kvartetten Softcore Untd. fra Bergen/Oslo. De har holdt på i under et år sammen, på den tiden rukket å bli det alle band som har holdt på et år håper å kunne være: Noe man må sjekke ut. Ikke at de tilsynelatende bryr seg om sånt. Vi ser dem i de passende rammene mellom DogAs tunge, grå vegger. For Softcore bærer vekten av tusenvis av fester i nedlagte varehus, kjellere, parkeringsplasser og andre urbane steder omgjort til provisoriske festlokaler på metaforiske skuldre dekket av krystaller og pulver. Det er de dype, drivende bassloopene kjent fra Burial, det er hint av eksentrisk post-dubstep av type SBTRKT og en monoton, stakkato rapping med pulserende beats som drar klare paralleller til Underworlds kjente, Trainspotting-inkluderte Born Slippy. Som i Emirs solosett er stemmebruken – Softcore har to vokalister i tillegg til en gitarist og en på all annen lyd – en sterk påminner om at den grøtete vokalen fra Kollektivet-sketsjen har fått ugjenkallelig innpass i norsk pophistorie. Tekstene gir jeg opp å lytte etter, og lar meg heller drive med den flytende massen av palatalistiske lyder og den brutale åpningen på Skolebenken – en rytme hardere enn den første mandagen etter juleferie. Og om du lurer, så er det et av festivalens store høydepunkter, i all sin øst-London/skitten-berlinske herlighet.

Sassy 009 på Rockefeller under by:Larm Foto: Aslaug Olette Klausen

Som med et par av festivalens andre lyspunkter, by:Larm-vinnende Sassy009 og den følelsesladede, singer-songwriter-med-en-hel-armé-av-musikere avslutningskonserten til etterhvert erfarne Fay Wildhagen, er det i popens ekstremiteter at publikum viser det store engasjementet. Det er fest for folk som fester hardere enn milslukerne sliter seg mot Bjørnholt, hvor det fremdeles settes rekord i antall snødager. Og det er ikke strødd foran DogA heller.
 

Publisert:

Del: