Emmerhoff live

Emmerhoff med lavmælt akustisk og løsrevet energi på Mono

– Jeg føler at den nye platen vår bærer preg av at vi har spilt mange av låtene live før vi har spilt dem inn, og derfor er mer løsrevne og energiske. Tidligere var vi ikke altfor fortrolige med å spille live. Nå synes jeg vi har funnet oss selv i dette uttrykket, forteller trommeslager Iver Sandøy til Ballade. Det kritikeroste Bergens-bandet Emmerhoff and The Melancholy Babies er aktuelle med sitt andre album «Loosebox» – og med en rekke konserter i tiden fremover. Blant annet tar de en dobbeldans med Oslo-bandet Muzzlewhite på Mono de to første dagene denne uken.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Bergenske Emmerhoff and The Melancholy Babies startet opp i 1996, og består av Gunnar Emmerhoff (vokal, gitarer) Inge J. Rypdal (gitarer) Iver Sandøy (trommer), Einride Torvik (bass) og Arild Vikane (guitarer). Bandet fikk våren 2000 en hel del opmerksomhet i forbindelse med sitt førstealbum «Viva Revenge», og medvirkning på bransjetreffpunktet og liveevenementet Bylarm. En rekke gode anmeldelserr førte likevel ikke til noe større gjennombrudd. Nå er tiden kommet for oppfølgeralbumet, som bandet gir ut på eget selskap. Her er hva trommis Iver Sandøy har å si om bandets nye skive og musikalske uttrykk.

— Du kan vel si at vi står for en slags folk-variant. Du finner elementer av både Robert Johnson, Led Zeppelin og John Coltrane i musikken. Selvfølgelig kan du også sammenligne med Sixteen Horsepower og The Beatles på sitt tyngste. Om man må definere oss som en ting, vil jeg nok si at det er rock. Om det er noe som kjennetegner oss, er det et dynamisk spenn innenfor en og samme låt – og fra låt til låt.

Hva med såkalt rootsmusikk og folk? Er det også en del av uttrykket deres?

— Særlig vokalist Gunnar er inne på og opptatt av den retningen. For min egen del lytter jeg mest til rock. Rent konkret er Led Zeppelin kanskje den eneste felles referensen vi har. Dette gir seg utslag i en slags måte å spille rock på hvor man vektlegger det litt tunge, men sofistikerte og løse. Du kan gjerne tolke det slik at vi ikke vil ha et superpresist uttrykk, men heller vil ha litt mer «jord» i det vi gjør. Ellers kan det være verd å gå inn på en ikke så ofte nevnt referanse – med jazz og frimprovisasjonsting. Musikken vår henter små elementer herfra og inspirasjon fra denne typen musikk gir oss en løsere innstilling til melodiføring. Vi er opptatt av små gitarting og keyboarddetaljer som nærmest er lydcollager. Dette er utslag av produsent Jørgen Træens innspill. Han driver jo også på som samtidskomponist ved siden av studio arbeidet sitt. Hans input blir nettopp dette.

Hvordan har dere jobbet med «Loosebox»?

— Innspillingen av denne platen har foregått over litt lengre tid enn det vi brukte på forgjengeren «Viva Revenge». De eldste innspilingene som har kommet med på plata er fra høsten 2000, mens det siste ble spilt inn i fjor høst. Det at det har tatt ganske lang tid skyldes både økonomi og andre faktorer. I og med at vi gir ut på vår egen label, har det naturlig nok tatt litt tid å skaffe penger. Jørgen Træen har også vært veldig travelt opptatt med innspillinger for folk som Sondre Lerche og Kaizers Orkester med mer.

Hvordan har det vært å jobbe med Træen?

— Vi samarbeider veldig bra med ham. Denne gangen kan man si at han er som et sjette bandmedlem. Han har vært delaktig i å komponere en av låtene, og ellers medvirket i et tett samarbeid. Vi lager ellers rå-demoer før vi gjør opptak. Det er dette som tar lengst tid. Å jobbe frem ting i øvingslokalet er en langvarig prosess, ettersom vi er et absolutt og tungrodd demokrati. Alle fem i bandet må stå bak det musikalske sluttproduktet. Vi har forskjellig smak og preferanser, og må derfor jobbe mye i øvingslokalet for å få låtene klare. Når vi har nådd frem til slik låtene skal være, har vi tidligere gjerne jobbet mye med den klassisk rockeinnspillingen, hvor man først legger på komp til alle låter, for så i etterkant å ta påleggg. Denne gangen har vi arbeidet mye med hver låt, før man går videre. Vi har vært opptatt av å gi hver enkelt låt et eget preg. Mye tid har også vært brukt til studioteknisk
produksjon, og for å få til forskjellig trommelyd. Jeg har benyttet ulike trommesett, og vi har hentet fra vårt rikholdige gitararkiv, og tenkt mye rundt problemstillinger som hvorvidt vi skal ha akustisk bass eller el-bass. Det at vi har spilt mye live siden forrige utgivelse, gjør at jeg føler at musikken vår har større åpninger. Vi benytter tidlige «take» med bra vibber, og bruker ikke så mye tid til filing. Det er ikke slik at vi benytter 70 takes for å få det perfekt, men snarere slik at vi går for stemningen.

Hvordan er ellers forskjellen på Emmerhoff and The Melancholy Babies’ uttrykk live og på plate?

— Vi kan være veldig akustiske og strippet, og vi kan dra til for fullt elektrisk og låte ganske tungt. Live kommer vi til å gjøre begge delene. Den første konserten på Mono blir såkalt akustisk. Det betyr først og fremst at vi demper oss en del. Med tre gitarister kan det naturlig nok bli en del støy. Da vil vi benytte oss mer av akustiske instrumenter; trekkspill, banjo og kontrabass. Samtidig er det ikke helt akustisk, vi benytter oss av en del elektriske instrumenter også men vil være mer dempet enn vi vanligvis er. Tirsdag blir mye mer av en rockaffære. Jeg håper at folk vil komme begge dagene for å se oss, da det blir ganske ulike uttrykk for hver gang.

Hvordan trives dere med det å stå på en scene?

— Det er ikke tvil om at vi tidligere trivdes bedre i studio. I det siste føler jeg nok at vi har begynt å finne vårt liveuttrykk. Det er også interessant å strippe uttrykket og gjøre stemningen mer løs. Etter «Viva Revenge» da vi ikke fikk spilt live på ett og ett halvt år. Det er klart at alle konserter i etterkant av de forrige platene (nevnte album og EPen «Deliverance») nå har virket inn på den nye platen hvor ting er preget av at de har blitt spilt live først. Skiva har mer av et liveuttrykk enn den forrige. Ikke det «Viva Revenge» er veldig fin, men mangler kanskje de store utblåsningene.

Dere gjør to konserter sammen med Oslo-bandet Muzzlewhite på Mono – og skal vel gjøre det samme i Bergen på Garage 1. mars?

— Bakgrunnen for disse dobbeltkonsertne er opprinnelig at vi kjenner Muzzelwhite, men også at vi har noen av de samme idealene. De er nok litt mer lo-fi enn vi er, men vi deler samme fascinasjonen for «jorduttrykket» – og da gjerne den amerikanske rotmusikken.

Dere gir som du nevnte ut albumet på deres egen label Melancholy Records – er det en nødvendighet eller et bevisst valg?

— Vi ble utsatt for en liten hype i forbindelse med Bylarm 2000, samtidig som vi gjennom den forrige skiva lærte at vi ikke trenger store selskap. Eventuelt kan du si at vi fant ut at disse ikke var så interessante for oss. Vi er mer interessert i mindre og idealistiske labeller. Når det er sagt, så har vi aldri tatt ut utbytte av Emmerhoff and The Melancholy Babies og har derfor hatt råd til å spille inn og gi dette ut selv. Med distributøren Tuba som en god samarbeidspartner er vi vel omtrent på samme nivå som fleste andre små selvfinansierte selskaper. Vi har total kreativ kontroll, og mye større potensial og inntjeningsevne. Jeg skal samtidig være litt forsiktig, og nøye meg med å si at jeg føler at vi ikke traff rette folkene som forstod det som vi driver med i den forrige runden. Samtidig tilsier erfaringen min at det ikke er noen fordel å jobbe med de store – det blir fort utsatte releasedatoer og dropping av artister. Vi føler oss heller ikke hjemme i markedsføringen og strategitenkningen som de store selskapene må drive med.

Albumet «Loosebox» blir utgitt i dag, 25. februar. Du kan lese mer på bandets hjemmesider.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.