Identitet og forventninger i stort format for Mimmi og Dos Santos

EKLEKTISK POP OG SOUL À LA CARTE: – Jeg tror jeg utfordrer den norske musikkbransjen, sier Charlotte Dos Santos, og tenker på sin særegne blanding av musikk.

På mange måter måtte det skje, at kreativiteten og logistikken gjenåpna motorveien for møter mellom publikum og norske popmusikkskapere. Pandemien, og påfølgende kjempeår i norsk musikk, påvirker rammene for skaping, men hvordan vever den seg sammen med motivasjon og møtet med høye forventninger?

Charlotte Dos Santos’ album beskrives allerede som En av de store (aftenposten.no). Samtidig kom tidligere Spellemann-nominerte Mimmi Tamba: Hennes andrealbum Titanic presser seg inn i et tett, norsk plateår med pop-album som knapt kan kategoriseres i samme sjanger. For hva har vi fått i år? Ary, Amalie Holt Kleive, Cezinando, Jonas Benyoub, Gurls, 3 x Röyksopp, Sigrid, Siv Jakobsen, Jenny Hval … Snart kommer Bendik Brænne, Amanda Tenfjord og og og.

Mimmi Tamba er blant annet kritikerrost etter å ha båret selveste David Bowies musikk på scenen, er i gang med intet mindre enn en trilogi. Charlotte følger opp en rekke hypes som få albumdebutanter kan vise til over fem år, allerede. Og ga ut en samler som mange husker som et brakgjennombrudd. Ballade intervjuer begge, om musikk og motivasjon.

Endelig, Charlotte
Norsk-brasilianske Charlotte Dos Santos gjorde seg bemerket fra 2017 på samlingen «Cleo»  (Mutual Intentions). Hun høstet lovord i FADER og flatterende Solange-sammenligninger i The Guardian. Noen kortere utgivelser har nå blitt til albumet Morfo, som hun altså kaller debutalbum. Artisten var tydelig på hva hun følte rundt dette slippet i vårt intervju, og hva man kan forvente av utgivelsen:
– Jeg er spent, veldig spent. Jeg er litt nervøs, det er mye følelser når det er plateslipp spesielt fordi har vært en long time coming.

Morfo er en leken plate.
– Du har tidligere fortalt at reisen til Morfo begynte i pandemien, hvordan var den innspillingsperioden? Er all musikken fra da, eller hadde du noen idéer som ble med inn i albumberegningen før dette?
– Det var litt adskilte innspillingsperioder. Jeg hadde planlagt at min LP skulle være annerledes enn det den ble, den tok en vri i pandemien fordi jeg hadde en del låter som var litt nedpå og trist og fikk ikke lyst til å dvele ved de da verden gikk under [ler]. Jeg ville lage noe mer uptempo og dansbart. Jeg har villet kunne gå i forskjellige retninger, og det neste jeg slipper, vil jeg lage mer R&B – noe mer dansbart.

– Først het plata Metamorphosis, men så byttet vi navn til Morfo (skrevet med f), som er navnet på den eksotiske blå sommerfuglen fra Brasil på platecoveret. Den handler om det å ikke være perfekt, om self-love. Man har litt mer rom til å utforske når man jobber i albumformatet.

– Du har i tillegg noen internasjonale hender på albumet, hvordan kom du i kontakt med dine medprodusenter, og hvordan var den prosessen?
– Hele prosessen med Josh (Crocker – Kali Uchis, Celeste) og Tom (Henry – Mabel, Gotts Street Park) har vært over internett, jeg traff ikke Tom før i år faktisk! Det har vært en surrealistisk verden de siste to årene. Jeg kom i kontakt med de via plateselskapet mitt [Because Music], og planen var at jeg egentlig skulle jobbe med mer med Josh, vi jobbet sammen på låta «Patience». Men så var Josh mye i LA, han jobbet mye med Kali Uchis blant andre, så da møtte jeg hans bandkollega Tom og det funket bra mellom oss og!

Nærvær og drømmetilstander
Norsk-senegalesiske Mimmi Tamba, med artistnavnet Mimmi, kaller også pandemiens hverdag  utfordrende. Men pandemien kickstartet også albumprosessen, som 30. september ble sluppet i form av Titanic:
– Dette albumet er en del av et stort prosjekt, og det er en del av en trilogi, en tanke jeg kom på i pandemien. Den er del to av det som er tre «nivåer». Det første nivået tenkte jeg er Platons hulelignelse, der alt skjer. Nivået etter det er å finne konsept til hvert album. I første album [Spellemann-nominerte Semper Eadem] var det Elisabeth I-tiden, dette albumet er om drømmeverdenen og så vil det siste nivået handle om min reise og opplevelse gjennom det hele.

BOWIE-DRØMMER: Mimmi Tamba som Girl i Lazarus. (Foto: Erik Berg)

Vi møtes på kafé ved Blå der hun spilte releasekonsert i helga.
– Jeg tror albumformatet er veldig på vei tilbake. Man rekker å fortelle en historie, og blande sjangre. Jeg setter pris på det selv, mer nå enn før. Jeg tenker at jeg kan sette på et album og bare nyte hele samlingen. Mine favorittalbum? Blant annet David Bowie, og hans siste album Blackstar.
Mimmi spilte i, og møtte et større publikum etter, Bowies Lazarus-forestilling på Det norske Teatret, fra samme periode i hans musikkskaperliv, som Blackstar-albumet. Den som «imponerer og berører mest i forestillingen» skrev for eksempel NRKs anmelder. Den nye plata han hun produsert sjøl, sammen med Vegard Kleftås Sleipnes.

Både Charlotte Dos Santos og Mimmi trekker veksler på det abstrakte og åndelige. Mimmi som er både artist og skuespiller, beskriver forholdet til drømmeverdenen slik:

– Jeg drømte veldig mye under pandemien, det var mye søvnparalyse og jeg klarte ikke skille helt mellom drøm og virkeligheten. Jeg fikk lyst til å gå inn i det temaet.
– Så er det vanskelige spørsmålet: hvordan overfører man drømmeverdenen til musikken?
– Det er en blanding, tekstene i mange av låtene er drømmende. I hver enkelt låt søker jeg etter noe i meg selv. Jeg liker en assosiativ måte å skrive på. Jeg har også sangen Mask fra albumet, som er veldig konkret og handler om identitet og mitt forhold til min far. Jeg liker å blande det konkrete og det abstrakte, og å lage et drømmelandskap som virker autentisk. Det er ingen regler i drømmer!

Charlotte Dos Santos har også et tett forhold til det åndelige og ikke-fysiske verdenen slik hun selv beskriver det:
– Det åndelige er det eneste som alltid er der i musikken, spesielt når musikken endrer seg, alltid i stil og lydbilde. Jeg har mange forskjellige musikalske tanker og sider, og en del spontane behov men det åndelige er alltid der.

Soljenta og røttene
Dos Santos vokste opp med sin brasilianske far og norske mor, og musikksmaken fikk utvikle dertil sjangeroppløsende. Morfo omfavner denne musikkmenyen, og med sitt usedvanlig varme soul-preg dekker hun tematikk som kjærlighet, parforhold og tillit som sviktes. Plata har også klare nikk til brasilianske sjanere som samba og bossa i albumets lydbilde.
– Jeg hørte en del på brasiliansk musikk, mye greier som var spacet. Jeg går inn og ut av å høre på musikk og ikke høre på det. Det har vært mye flytting og sånt det siste året, så det har ikke blitt så mye lytting men hørte på alt fra reggaeton, brasiliansk og mye på Rosalia — veldig spennende å høre hvordan hun kombinerer det spanske med mainstream pop.

SOMMERFUGGEL I VINTERLAND: Charlotte Dos Santos’ plate er oppkalt etter den blå Morfo-sommerfuglen. (Foto: Jeff Hahn)

– I låta «Filha do Sol» ble det mer av språkblandingen, og jeg har lyst til å synge mer på portugisisk, blande rytmene og språkene, tror kanskje det er en del av hvordan jeg beveger meg i hverdagen. Jeg spiller alle instrumentene i sambadelen på denne, mot slutten av låta, beskriver Dos Santos til Ballade.

Mimmi reflekterer også rundt identitet i musikkproduksjonen, dog har hun ikke vært så opptatt av sin etniske sammensetning. Mer av en helhetlig representasjon av egen personlighet, på Titanic:
– Vet du, jeg hører ikke på mye musikk, selv om jeg er musiker. Jeg begynte dog å høre på musikk på ordentlig under pandemien da jeg var alene, og begynte å høre mye på spirituals, det har jeg ikke gjort så mye før for det har vært veldig konfronterende med tanke på identitet; jeg følte jeg måtte forstå det og jeg var kanskje for ung for å gjøre det før. Etter å ha fått litt avstand fra det kunne jeg gå inn i materialet, og nå har vi vår egen spiritual, «Oh Lord» på Titanic.

– Hvor mye har din identitet å si for deg når du skal uttrykke deg i musikken?
– Jeg følte ikke at det funka å si «jeg er norsk» og «jeg er senegalesisk» så målet har vært å prøve å være den samme personen i all musikken, at hele meg er i musikken. Derfor er det uforståelig for noen, men jeg tror det er en reise som alle kan kjenne seg igjen i, at alle ønsker å finne til noe i seg selv. Sier tromsøværingen.

Forventninger og plass i musikkbransjen
Der begge albumskaperne blander forskjellige sjangeruttrykk og elementer på sine respektive utgivelser, er det ikke noe tvil om at de dytter grensene for pop og soul i norsk sammenheng. Charlotte Dos Santos føler at hun blant annet utfordrer norsk bransje med et variert uttrykk, også i en platehøst fullpakket med utgivelser. Dette er også noe hun ønsker å gjøre live:
– Kanskje det har noe med representasjon å gjøre, at det kanskje ikke er så mange som meg, men jeg tror jeg har vært så påvirket av musikk fra hele verden at jeg utfordrer den norske musikkbransjen. Det å dra til USA for å studere var befriende for å finne sounden min.
Hun håper på konserter til våren. Og hun avviser ikke akkurat følelsen av at det bobler over hos de skapende:
– Så kommer det ny musikk iløpet av våren, may or may not. Det kunne vært kjempefint å spille hele albumet i sin helhet med fullt band uten å måtte alternere for mye, gå fullt inn med alle instrumentalistene jeg trenger. 

Mimmi håper at hennes dramaside får la henne vise Titanic i sin ultimate form for norsk publikum fra neste år:
– Jeg ønsker å utvide Titanic-universet, og håper på turné i februar med både Semper [Eadem] og Titanic, og egentlig spille på så mange scener som mulig, sier hun til Ballade.no.