Musikkunnskap
Pianist og skribent Øyvind Aase tar i denne artikkelen et oppgjør med Aftenpostens Knut Olav Åmås i den pågående debatten om klassisk musikk. – Hvis Åmås forventer å bli respektert som en tyngre synser på musikkområdet, så bør han i stedet for å sutre over imaginære forfølgere, skjerpe den språklige presisjonen i sine musikalske analyser, sier Aase. – Åmås savner også noe han kaller «anarkistiske» tolkninger av musikk. Kan han forklare hva disse skulle gå ut på, og hvorfor de i så fall er nødvendige for musikken?, spør Aase
Av Øyvind Aase, pianist og skribent
Knut Olav Åmås, som nå er debattredaktør i Aftenposten, tok i sin tid et oppgjør med «hårsårheten» i norsk debattkultur:
«Kritikk blir tatt personlig, og man leter etter avsenders personlige motiver (…). Mistankens hermeneutikk er i full sving. (…) Da får de mindre kunnskapsrike større spillerom (…). Det er behagelig å være middelmådig i et land der kritikken og det sunne debattklimaet på mange områder er så svakt utviklet at man slipper unna med det meste.» (Samtiden nr. 3/01).
Hårsår?
Jeg vet ikke om det er hårsårheten, mistanken eller kunnskapsmangelen som spiller Åmås et puss i hans innlegg i Bergens Tidende (BT) for 06.11, hvor han følger opp høstens musikkdebatt i Aftenposten og Morgenbladet.
Åmås imøtegår her BTs musikkritiker Geir Rege, som 01.11 «omfavner et forslag om at musikere begynner å svare på kritikernes artikler», hvilket visstnok vil føre til uinteressant «polemikk fra sårede kunstnersinn.»
Det er egnet til å forundre at debattredaktør Åmås tydeligvis ikke har gjort seg kjent med ordlyden i dette «forslaget», som stammer fra min kronikk om musikkritikk i BT for 22.10.
Være eller ikke være
Her presenterte jeg flere av de momentene vedrørende den offentlige musikkritikken som Magnus Andersson tok opp i sitt essay «Den kvelende kritikken» i Morgenbladet for 13.10.
Forfatteren var her ikke minst opptatt av musikkritikkens være-eller-ikke-være, og jeg påpekte hvordan Anderssons tekst impliserte at den samme kritikkens videre skjebne ville avhenge av innspill også fra musikerhold.
Lettvint synser?
Jeg nevnte tabuet som forbyr kunstnere å ta til gjenmæle mot kritikk; et krav til polemisk avholdenhet som visst særlig gjelder for musikerne og kongehuset.
Når Åmås belærer oss i BT om at musikeren m.m. ikke har noen «privilegert posisjon» i det offentlige ordskiftet, men bare er «en av mange», så snur han altså saken fullstendig på hodet i forhold til hva jeg skrev i min kronikk.
Ledige stillinger
Åmås er ellers vonbroten over å bli oppfattet som «lettvint synser» av folk «i det lille musikkmiljøet», som gjerne vil «ha kontroll over sine kritikere.»
Hvis Åmås forventer å bli respektert som en tyngre synser på musikkområdet, så bør han i stedet for å sutre over imaginære forfølgere, skjerpe den språklige presisjonen i sine musikalske analyser.
Anarki og mainstream
I Aftenposten (15.10) skriver Åmås at det «er veldig langt mellom nye, spennende tolkninger av klassisk musikk i dag.», og gjentar dette i BT.
Ja, hvis Åmås leser anmelderne Hillveg og Karevolds utvelgelser i egen avis, så kan jo virkeligheten fortone seg slik, men påstanden er ellers urimelig med tanke på dagens skare av utøvende gründere. Åmås savner også noe han kaller «anarkistiske» tolkninger av musikk. Kan han forklare hva disse skulle gå ut på, og hvorfor de i så fall er nødvendige for musikken?
Han skriver i Aftenposten om den atonale musikken, «som i dag er elsket».
Unnskyld? Elsket av hvem?
Det må være medlemmene av «det lille musikkmiljøet» han har i tankene. Åmås virker ellers kunstig ambivalent i sin omtale av Andsnes, hvis versjon av Brahms’ 1. klaverkonsert blir beskrevet som «glimrende» i Aftenposten-artikkelen, mens utøveren i BT-innlegget blir betegnet som «utvilsomt helt mainstream».
Jeg antar at Åmås med «mainstream» hentyder til en kunst som ikke skiller seg nevneverdig ut fra det gjengse, konvensjonelle. Men hvis denne mainstream-kunsten, som attpåtil beskrives som glimrende, kan få en uinnvidd «til å oppdage klassisk musikk», slik Åmås beskriver sin aha-opplevelse, kan man egentlig forlange noe mer nyskapende av kunsten?
Er ikke dette i overkant av hva mange våger å håpe på kunstens vegne?
