Lytterforeningen for klassisk musikk – et gufs fra en fjern fortid!
– Medlemmer av Lytterforeningen for klassisk musikk er for tiden svært aktive i debatter i ulike organer. Deres bidrag er etter min mening med på å skape større avstander i norsk kulturliv mellom generasjoner, mellom tradisjoner og i forhold til deler av befolkningen med svært ulik kulturtilhørighet, skriver doktorgradsstudent Hans T. Zeiner-Henriksen ved Institutt for musikkvitenskap i dette innlegget.
Av Hans T. Zeiner-Henriksen
Doktorgradsstudent ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo
På Lytterforeningens nettsider skriver Arne Plassen følgende:
«Musikken er et felles språk for menneskeheten. Om vi ikke forstår hverandres språk kan vi forstå hverandres musikk. Musikken som kulturspreder bidrar til å styrke båndene mellom nasjoner.»
Dette er etter min mening en uttalelse som passer for en forening med ønske om et bredt kulturtilbud, med innslag fra mange ulike musikk-kulturer.
I følge Lytterforeningens vedtekter er foreningens formål «å arbeide for en størst mulig andel av klassisk musikk i NRK og andre kringkastingsstasjoner, samt våre norske TV-stasjoner».
Musikk kan knytte bånd hvis åpenhet og forståelse er gjensidig, dette gjelder både i møte med andre kulturer og med yngre generasjoner. En tro på at den klassiske musikk står i en særstilling og har et universelt språk annen musikk ikke har, hindrer et hvert forsøk på kulturelle møter på tvers av generasjoner og kulturer.
Positivt bidrag eller ekstrem posisjonering
Jeg vil også hevde at denne posisjonering skaper en polarisering vi bør motstreve i vårt kulturelle landskap. Dagens unge vokser opp i et samfunn svært annerledes det hovedvekten av medlemmene til Lytteforeningen en gang vokste opp i. De deler barnehage og skole med barn og unge fra svært mange forskjellige kulturer.
I følge Lytterforeningens egen undersøkelse (fra 2002-2003; de reelle tall gjengitt på Ballades nettsider i Jorunn Hopes artikkel 26/8.2004) har hele 86,6% av vår befolkning kun litt eller ingen interesse for klassisk musikk. Det betyr at en stor majoritet av befolkningen antagelig velger å lytte til musikk tilknyttet andre musikktradisjoner. Dette er valg som må respekteres.
En forening som tilstreber kvalitet, bredde og seriøs presentasjon i media uavhengig av musikktradisjoner kan være et positivt bidrag. En forening som derimot skal tilkjempe plass for å spre det de antagelig mener er en særegen og kvalitetsmessig overlegen musikk vil i motsetning skape avstand og ekstreme posisjoneringer.
