Musikkens mangfold
– Det er godt med diskusjon om klassisk musikk, verre er det at Lytterforeningen står i fare for å bli stemplet som reaksjonær og bakstreversk, skriver Lytterforeningens Birgitte Grimstad i dette innlegget i den pågående debatten rundt Lytterforeningen, Kjempesjansen og klassisk musikk. – Lytterforeningens medlemsmasse er like mangfoldig og mangefassettert som resten av befolkningen, skriver Grimstad.
Av Birgitte Grimstad
Medstifter av og vara i styret for Lytterforeningen for klassisk musikk
Det var da svært som diskusjonen fyker om klassisk musikk for tiden. Og godt er det. Men det er litt leit at Lytterforeningen står i fare for å bli stemplet som reaksjonær og bakstreversk.
Mange av de utsagn som flyr som skarpe piler gjennom lufta er nok skrevet i kampens hete, og ut fra svært personlige ståsteder om hva som er god eller dårlig musikk, god eller dårlig tolkning.
Smak og respekt
Noen ser på «Kjempesjansen» som et forkastelig kommersielt program som ødelegger alt det den klassiske musikken står for. Andre ser på det samme program som nettopp en kjempesjanse for unge musikere til å vise sin kunnen. Og er det ikke ganske interessant at det i program etter program er de klassisk trenete musikere som vinner? Det syns jeg sier litt om det norske folks smak og respekt for dyktige kunstneriske prestasjoner.
Det sier også litt om at det rundt i landet finnes svært mange mennesker som liker klassisk musikk, som de altfor sjeldent eller aldri får høre, avhengig av hvor de bor.
Senest idag kom det et klagebrev fra et av våre medlemmer som ikke kan få inn NRK 2 , og altså går glipp av DET ENE ukentlige program med fokus på klassisk musikk som NRK TV spiser av sine seere med, nemlig «Hovedscenen».
Magfoldig forening
Lytterforeningens medlemsmasse er like mangfoldig og mangefassettert som resten av befolkningen. Det er mange av oss som liker både jazz og viser og folkemusikk – og rock hvis man er i det hjørnet. For musikk virker jo så forskjellig på folk. Og musikk virker forskjellig alt etter hvilken sinnsstemning du er i. Den ene dag kan en Mozart sats være den rene balsam. Men en annen dag er den gørrkjedelig.
Min barndoms musikk
Min barndoms musikk var klassisk. I min snobbete gymnastid var alt som var yngre enn Brahms kun å forakte. Min bror spilte cello, og plater med Bachs cellosuiter med Casals ble spilt ustandselig. De sitter i ryggraden nå 60 år etter. Men siden har man jo åpnet seg opp steg etter steg for andre genrer. Jeg ble tilfeldigvis visesanger, jeg har jobbet med både klassiske, jazz, rock og folkemusikere og lært mye om og lært å sette pris på deres vidt forskjellige verdikriterier.
Men mer og mer kommer jeg tilbake til «min barndoms musikk». Det er her jeg finner ro, eller fordypning, eller fryd over mesterlig kunnen og intenst samspill. Det er her jeg blir beveget av en klangform eller -farge. Det er her jeg kan bli skaket av et motiv som får tårerne til å sprøyte fram. Det er her jeg finner de store bredder og dybder. Og det kan jeg finne i både Bach, Mozart, Shostakovitch, Ligeti eller Wallin.
Ledige stillinger
Stimulerer fantasien
Mitt engasjement i Lytterforeningen kommer ut fra en oppriktig bekymring for at så mange i dette land aldri skal få oppleve litt av dette mangfoldet, aldri skal få oppleve å bli dypt beveget og beriket av stor musikk og for hvem musikk bare er bakgrunnsstøy på en arbeidsplass, fordi en meget stor del av den musikk som spilles i radio er så endimensjonal, – samme rytme gjennom hele låta, stort sett snekret på tre akkorder.
Etter min erfaring er alle små barn vidåpne for all slags lyd og musikk. De har ennå ikke mistet evnen til å danne seg fantasibilder av musikk. Det er en stor misforståelse at barn kun liker enkel musikk. Det er tragisk hvis barn ikke skal få muligheten for å høre et bredt utvalg av klassisk musikk, som i større grad stimulerer fantasien enn enkel populærmusikk. Derfor jobber Lytterforeningen også for at barneprogrammene skal inneholde klassisk musikk.
Et godt tegn er det at bølgene går så høyt i denne debatten. Det viser jo bl.a. hvor viktig musikk er for veldig mange mennesker, selv om det ofte er svært vanskelig å uttrykke i ord HVA og HVORFOR. Som det sto i en lærebok på Musikkhøgkolen: Musikk uttrykker alt det som ikke kan sies med ord.
Stå på!
