William Kristoffersen: – Det begynte med trekkspillet til fatteren

Under Spellemann-utdelingen torsdag 4. april ble Ole Ivars beæret med Årets hederspris, etter 60 år på veien i dansemusikkens tjeneste. De har reist rundt om i hele Norge og store deler av Skandinavia, og gitt generasjoner av musikk- og danseglade publikummere store opplevelser. Vi gratulerer med Spellemann 2023: Årets hederspris til Ole Ivars.

Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les flere «Inspirasjoner»-intervjuer journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

FAKTA:
William Kristoffersen, musiker, komponist og tekstforfatter, bassist i Ole Ivars. Startet som trompetist i korps. Spilte i trio med faren Jan William og broren Åge som ungdom, der han etter hvert byttet ut trompeten med bass. Som medlem av Ole Ivars ble han raskt det populære dansebandets hovedlåtskriver da han begynte der i 1983, og han er ansvarlig for de fleste av deres kjente slagere. Tildelt Paul Harris Fellows utmerkelse av Rotary i 2008 for sin innsats innen norsk dansebandmusikk, og året etter fikk han Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid som musiker og komponist. I 2023 mottok han Alf Prøysens ærespris, og var med i siste sesong av «Hver gang vi møtes» på TV2. Født 24. desember 1951 i Nord-Odal.

Han var omgitt av musikk omtrent fra dagen han ble født, så at William Kristoffersen selv skulle bli musiker og låtskriver er ikke så underlig. Da han ble med i Ole Ivars som bassist i 1983 hadde han virket som musiker i 20 år eller så, og det tok ikke lang tid før han også skrev de fleste nye sangene til det populære dansebandet. I årenes løp har han tatt Ole Ivars til stadig nye høyder – via slagere som «Nei, så tjukk du har blitt», «Kalle med fela», «En får være som en er» og ikke minst hans svenskspråklige, eviggrønne «Jag trodde änglarna fanns».

Veien til store danselokaler og konsertsaler, og nylig deltagelse i «Hver gang vi møtes», hadde dog sin spede begynnelse i langt mindre kår.

William Kristoffersen var deltaker i vinterens sesong av TV2s populære program «Hver gang vi møtes». (Foto: Erik Valebrokk)

– Faren min var en veldig dyktig trekkspiller og dansemusikant fra så langt tilbake som jeg kan huske. Vi bodde i et gammalt hus på Råholt som foreldra mine leide, og broren min Åge som er 16 måneder yngre enn meg og jeg sovna inn til trekkspillmusikken fra stua da fatteren øvde, både alene og sammen med to kompiser som han spilte i trio med. Det var gammaldans og mye latinamerikansk musikk som tango og samba, mye swingmusikk, og forskjellige evergreens som lever den dag i dag.

Det er så rart med seks gamle musikanter som holder på. Trykk på en knapp, så får vi det til fremdeles.
William Kristoffersen om Ole Ivars

Williams første instrument var et åttetoners Oner-munnspill som faren kjøpte til ham.

– Fatteren lærte meg de enkleste tingene han trodde jeg kunne få til, som «Sørensens reinlender» og sånt der jeg kunne spille attåt. Da var jeg nok ikke mer enn sju-åtte år gammel, minnes han.

NY KORNETT: William Kristoffersen 12 år gammel. Her med ny kornett, utenfor skolen han gikk på. – Der står Amfi Eidsvoll i dag, forteller han. (Foto: Privat)

Faren, som het Jan William, hadde spilt tuba i Råholt skolekorps som barn, mens William endte med å spille trompet da turen kom til ham, etter først å ha måttet spille althorn som var «dødsens kjedelig».

Snart fikk han også spille i andre sammenhenger enn korpset, blant annet for klassekameratene, enten alene eller sammen med en på orgel, og et behov for å underholde begynte å ta forsiktig form.

DEN FØRSTE INSPIRASJONEN: William Kristoffersens far, Jan William Kristoffersen. – Min pappa, alltid med trekkspill på seg, kommenterer Kristoffersen junior. (Foto: Erik Laache)

– Det var fatteren som var min første inspirasjonskilde. Han snakket varmt om alle disse norske trekkspillerne, og jeg så opp til dem som popstjerner; Arnstein Johansen, Jon Fjeldbu, Sverre Cornelius Lund og flere andre. De jobba i forskjellige musikkforretninger i Oslo og var store kjendiser i det norske musikkmiljøet. De gjorde også egne ting, og Arnstein Johansen skrev for eksempel en reinlender til datteren sin, Mona, som var veldig fin. Den lærte vi oss. Vi ble etter hvert til en trio, fatteren og broren min og jeg, og utvidet etter hvert til seksmannsorkester. Da spilte vi rundt på østlandsområdet med all mulig musikk, forteller William.

LES OGSÅ «Nei, så kultivert du har blitt»

– Dette var på 1960-tallet, da popmusikken begynte å komme fra England og USA, og NRK var eneste TV-kanal med Kjell Karlsens Orkester som hadde klippekort til alle de store programmene. Der spilte trompetisten Finn Eriksen, som inspirerte meg veldig mye. «Lappland» ble en landeplage. Alle trompetister skulle spille den, inkludert meg. Så kom Herb Alpert & Tijuana Brass med «Tijuana Taxi» og «Spanish Flea» og alle de låtene som jeg pugga og spilte med fatteren og Åge.

TIDLIG I TROMPETKARRIEREN: – Jeg fortalte at Finn Eriksen var en stor inspirator. Så ivrig var jeg, at jeg kjøpte akkurat slik trompet som han spilte på, en King-trompet med «sølvklokke», som det het. Dette bildet, med denne trompeten, ble tatt våren 1970. Jeg var ikke mer enn 19 år her. (Foto: Privat)

De begynte å turnere nokså regelmessig i 1966, i en tid da instrumentalband stadig var normalen på danselokaler på bygda, som regel trioer eller kvartetter, og William fikk snart sin første bass som ble hovedinstrumentet, mens han fortsatte å spille trompet «innimellom».

– Det var et band på Eidsvoll som noen år før hadde ligget foran The Beatles på listene i Sverige, før Beatles ble store. En saksofonist som het Egil-Werner Finbråten var solisten, og han spilte den populære «I’ve Got A Lovely Bunch Of Cocoanuts» som de kalte «Kokosnøtta», en amerikansk låt fra 1944.

SOLSTRÅLE MED SAX: Egil-Werner Finbråten fra The Sunbeams. (Foto: Privat)

Feilskrivingen med en «a» i «Cocoanuts» var bevisst, og sangen er senere gjort i en rekke versjoner. Povel Ramel gjendiktet den til svensk allerede i 1950, under tittelen «Far, jag kan inte få upp min kokosnöt». Ringo Starr sang den spontant i filmen Magical Mystery Tour, og den synges av Rowan Atkinson i The Lion King.

Takket være Ramels svenske gjendiktning var sangen godt kjent hos «söta bror», og instrumentalversjonen gikk rett inn på den svenske hitlisten «Tio i topp», der den lå i ni uker og gjorde The Sunbeams til første norske band med en hit i utlandet. På turné i Sverige ble de invitert til å delta på det populære TV-programmet «Drop In», og delte 30. oktober garderobe med Beatles, som var med i samme sending. På dette tidspunktet lå eidsvollingene på fjerde plass på «Tio i topp»-listen med «Kokosnøtta» og parkerte Beatles og «She Loves You», som lå på sjette plass.

– Sunbeams-gutta hjalp Beatles å bære utstyret, og Paul McCartney prøvde bassgitaren til Ola Normann Molstad. Det var en seksstrengsbass, en sånn barytongitar, og det var Ola veldig stolt av. Den gitaren hadde jeg i mitt eie en periode også, sier William fornøyd.

– På et tidspunkt måtte Sunbeams-gutta i militæret, og da de kom tilbake var det ingen som ville ha instrumentalmusikk lenger på Nannestad kommunehus og tilsvarende steder som var store scener der fem-seks hundre mennesker kunne være samla. Nå skulle det være sang, og det spruta opp med vokalister i de forskjellige banda rundt omkring, så Sunbeams la rett og slett inn årene. Det var Eidsvolls kanskje største band. I 1989 gjorde Ole Ivars en cover av «Kokosnøtta» på plata Jubileums-Swing, der Arne Willy Foss spiller saksofon, og den spiller vi den dag i dag. Det er så rart med seks gamle musikanter som holder på. Trykk på en knapp, så får vi det til fremdeles.

Jeg har en veldig stor bredde i det jeg liker.

Siste gang Ole Ivars skal spille sammen blir 19. oktober i år, i Oslo Spektrum sammen med Kringkastingsorkesteret. Det er en mangeårig drøm for William som da vil krone en musikerkarriere som er nesten like lang som hans eget liv, og som for bandets vedkommende har vart i 60 år.

Men det vi lurer på er om Paul McCartney var til inspirasjon den gang William begynte å spille bass?

– Han var nok ikke det til å begynne med, men jeg la merke til at han spilte mye figurer på bass som var uvanlige, som i «Ob-La-Di, Ob-La-Da». Etter hvert var det mange som gjorde det i popmusikken, men vi spilte ikke så mye sånt i de settingene der jeg var med.

– Da var det kanskje andre bassister du hørte som du kunne strekke deg etter?

– Faren min hadde en Tandberg båndopptager som jeg brukte til å ta opp all musikken jeg likte. Det var mye country, svenske band som Sven Ingvars og Sten & Stanley og ikke minst Herb Alpert & Tijuana Brass. Det jeg gjorde var å pugge hver eneste basstone på de båndene. Så alle de bassistene lærte meg egentlig å spille, og jeg visste at jeg kunne få til alt de gjorde, om det var swing eller bossanova eller beatmusikk.

HILSEN FRA SVEN INGVARS: William Kristoffersen flankert av Ingvar Karlsson og Sven Erik Magnusson fra det store, svenske dansebandet Sven Ingvars. Bildet er tatt på Stadshotellet i Karlstad da Ole Ivars spilte der i forbindelse med en plateutgivelse for Sverige, forteller William. Disse to karene betydde svært mye for meg. – Ingvar lever enda og spiller fremdeles. Sven Erik døde på Ingvars bursdag! Det var 22.mars i 2017. (Foto: Privat)

At William Kristoffersen nevner country er ikke tilfeldig. Hans egen musikk skylder mye til den amerikanske tradisjonsmusikken, og utvilsomt også til norsk folkemusikk. Hadde han noen helter innen disse sjangerne?

– Det er nok Sven Ingvars fra Karlstad som har betydd mest for meg. De var flinke musikere, og de sto i en evig kamp for å bevise at de var verdifulle, litt som oss i Ole Ivars.

TILSAMMANS: Ole Ivars og Sven Ingvars i 1984. (Foto: Privat)

– Jeg ble kjent med dem etter hvert, først som fan da jeg og kjæresten min dro noen ganger til Sverige for å se dem spille. De spilte til og med inn en låt jeg hadde skrevet, «Ibland räcker inte orden till», men jeg kan ikke skryte på meg teksten. Den var det Olle Bergman som skrev.

STUDENT: William Kristoffersens studiekort. (Foto: Privat)

Selv om hovedinstrumentet etter en tid ble bass da han spilte med familietrioen Jan Williams, ga han ikke slipp på trompeten. Inntoget av band som Chicago og Blood, Sweat & Tears på slutten av 60-tallet fenget Williams indre trompetist.

– De var popgrupper, men besto av høyskoleutdannede jazzfolk. De hadde veldig, veldig dyktige blåsere, og da jeg drev og spilte i lokale band på Eidsvoll så fikk jeg ikke til det de drev med fordi de var så flinke. Det pusha meg veldig til å prøve å komme lenger med trompeten min. Dette var på et enda høyere nivå enn Finn Eriksen og Herb Alpert. Jeg har aldri vært flinkere til å spille trompet enn i de årene jeg gikk på Musikkhøgskolen i Oslo, fra 1971 til -75.

KLUBB(HUS)KONSERT: Bass ble hovedinstrumentet til William da han spilte med familietrioen Jan Williams Trio. Her spiller de på Bøn Klubbhus i 1974, William Kristoffersen ytterst til høyre, faren Jan William Kristoffersen i midten og broren Åge Kristoffersen ytterst til venstre. (Foto: Privat)

Uheldigvis gikk de store blåserrekkene av moten i den type band William ville spille i. Det ble for dyrt å holde seg med og ta med ut på veien, så de fleste nedskalerte til én saksofonist i tillegg til den tradisjonelle besetningen.

Vi skal jo spille til dans, og det skal være dansbart sånn at folk ikke brekker beina sine, tråkker feil fordi takta ikke stemmer.

Interessen for folkemusikk har gitt større faglig uttelling. William forteller om «Kalle med fela» fra Ole Ivars’ 1992-album, Lørdagskveld, og deler i tillegg en anekdote om hvordan Åge Aleksandersen ringte ham en kveld i fjor sommer ut av det blå for å skryte av sangen etter at han og datteren Line hadde hørt en versjon med folkemusikkgruppa Kvarts.

LES OGSÅ Bjørn Hatteruds essay om Ole Ivars, «I det gode selskap»

– Det var veldig hyggelig. Vi kjente hverandre etter å ha møttes noen ganger og jamma litt, men han hadde aldri ringt meg før. Men det er jo mye folkemusikkelementer i den låta. På det tidspunktet begynte vi å selge bra med plater, og «Kalle med fela» ble veldig populær, så jeg fortsatte å skrive litt i den gata der. I tillegg til gammaldans som jeg hadde hørt mye på grunn av fatteren, var jeg veldig glad i den svenske organisten Merit Hemmingson, som ga ut flere plater med svensk folkemusikk, som Huuva og Bergtagen. Hun hadde forresten med seg Jojje Wadenius, som hadde spilt gitar i Blood, Sweat & Tears i en periode, forteller William.

– Det syntes jeg var veldig fint. Det var popete og rockete folkemusikk som jeg prøvde å få noe ut av og dytte inn i dansemusikken vår.

TIL STJERNENE: – Dette er et sjeldent bandbilde av Ad Astra, forteller William Kristoffersen. – Vi var sterkt inspirert av Blood, Sweat & Tears og Chicago, og det var med dette bandet jeg fant ut at jeg måtte bli flinkere på trompeten for å spille så avansert jazzrock/pop. Jeg står ytterst til venstre, med Geir Asprusten (bass) ved min side. Ved siden av ham, Tore Nordal (steelgitar), og bak, med briller, keyboardist og altsaksofonist Vidar Stenrud. Fremst står Bjørn Røstad, barytonsax (han har i all ettertid, omtrent, spilt i Sambandet med Åge). Han med lyst hår og solbriller er Thor Bendiksen (trommis ). Thor spilte også noe som vikar i Jan Williams, men ble mest kjent som trommis i rockebandet Ruphus. Sistemann er Tom Andersen, ytterst (vokal og gitar). (Foto: Privat, 1972)

– Dette er altså veldig konkret inspirasjon?

– Ja, veldig. I tillegg likte jeg veldig godt Jazz på svenska som Jan Johansson gjorde på piano, han som dessverre ble drept i en bilulykke. Det er en av favorittplatene mine til bare å sitte og høre på. Jeg har en veldig stor bredde i det jeg liker, som du skjønner.

STOR BREDDE: William Kristoffersen lytter til country, folkemusikk, pop, rock, jazz – og selvsagt dansebandmusikk. (Foto: Erik Valebrokk)

Når det gjelder tekster er det lett å tro at William Kristoffersen kan la seg inspirere av absolutt alt. På «hans» dag i «Hver gang vi møtes» inviterte han de andre deltagerne til å skrive en sang om et kaffekrus. Det er med andre ord ikke bare de klassiske temaene som skilsmisser og forelskelser, liv og død og det hele som opptar ham. Kan han i teorien skrive om hva som helst og få en sang ut av det?

– Jeg kan nok for så vidt det. Selv om jeg har vært litt låst innenfor sjangeren jeg har holdt på i, har jeg pressa grensene veldig. Vi skal jo spille til dans, og det skal være dansbart sånn at folk ikke brekker beina sine, tråkker feil fordi takta ikke stemmer. Men hele tida må du tenke på hvem du skal selge dette til, og det gjelder tekstene også. I kritikersammenheng har det blitt skrevet ting som at dette er musikk som skal danses til, og derfor er vel tekstene bra nok, men kritikerne ville blitt overrasket om de fikk høre hvor mange hundre tilbakemeldinger jeg har fått på SMS eller muntlig, og på mail, om hvor mye den og den teksten har betydd. Alt jeg skriver er ikke om meg, men det er sanger der jeg tenker meg hvordan det er å være den og den og den, og opplevelser andre folk har hatt.

Den eneste forskjellen på Ole Ivars og Highasakite er arrangementene.

Den av William Kristoffersens komposisjoner som har fått aller mest oppmerksomhet er «Jag trodde änglarna fanns», opprinnelig et forsøk på å skrive en sang for det svenske dansebandet Thorleifs.

– Det er den største. Den lever sitt eget liv og spilles i både brylluper og begravelser, alt mulig.

SPELLEMENN PÅ SPELLEMANN: Ole Ivars var kunstnerisk innslag på NRKs Spellemann-sending i 1984. – På denne tida hadde vi enda ikke fått noen Spellemann, men vi underholdt på livesendingen fra Maihaugsalen på Lillehammer, forteller William. De har siden mottatt åtte Spellemannpriser, senest torsdag kveld, da de fikk Årets hederspris. (Foto: Skjermdump fra NRK, privat)

Det er lenge siden «Jag trodde änglarna fanns» kom ut – for 25 år siden, i 1999, for å være eksakt – og fem år siden det siste Ole Ivars-albumet, På farten i 55 år, ble sluppet. Er ikke William inspirert til å skrive musikk lenger, eller har det andre årsaker?

– Den plata drukna, selv om vi var på Lindmo og gjorde «Du må ha trua» for å presentere Espen som ny vokalist. (Espen Hagen Olsen som overtok etter Tore Halvorsen – journ. komm. Les Ballades intervju med ham her!) Det var en god start, men så kom pandemien, og vi kunne ikke gjøre noen ting. Vi kunne ikke møtes, vi bare satt hjemme og så hverandre nesten ikke i hele den tida. Vi holdt ikke noen Facebook-konserter. Jeg skjønner godt at mange gjorde det, men vi måtte ikke. Så ble det mye tullball med at VG skrev noe sånt som «For gamle til å få støtte» eller noe i den duren på forsida. Det var ikke noe hyggelig, men det skyldtes jo at mange av oss hadde tatt pensjon fra 62. Vi hadde penger, men det er klart at når du mister spilleinntektene så gjør det et vesentlig innhogg i lommeboka, sier han.

INSPIRERT? William Kristoffersen synes det er vanskeligere å skrive en potensiell hitlåt nå. (Foto: Erik Valebrokk)

– Etter det da?

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg synes det er vanskeligere nå å skrive en låt som jeg virkelig tror skal bli en hit og få testa den på Spotify. Det var lettere før, da jeg skrev 23 låter og plukka ut 15 av dem til en CD. Alt er snudd på huet.

Før den store avslutningskonserten i Oslo Spektrum til høsten, skal Ole Ivars ut og møte publikum rundt i landet. Og det er da også livejobbing som er bandets virkelige DNA. Responsen fra publikum må da i seg selv være inspirerende?

– Ja, det er den, bare alt funker bra og det er god lyd der du står og speller. Det har vi vært veldig heldige med de siste åra, for vi har en veldig flink lydtekniker, og det betyr all verden.

Sangene til Ole Ivars og William Kristoffersen er blitt tolket i utallige sjangere, og da tenker vi på mer enn «Hver gang vi møtes», der blant andre Matoma, Mari Boine og Odin Staveland var i ilden.

Til bandets 40-årsjubileum i 2004 kom hyllestplaten En annen dans, med tolkninger fra en lang rekke artister som til dels har fint lite med dansebandsjangeren å gjøre, som for eksempel Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Ketil Bjørnstad, The Real Thing, Trond-Viggo Torgersen og Roar Engelberg – og Kvarts-versjonen av «Kalle med fela», som Åge og datteren liker så godt.

60 ÅR: I år er Ole Ivars 60 år. Og dette blir året de parkerer turnébussen for godt. Den siste konserten de spiller blir i Oslo Spektrum, lørdag 19 oktober 2024. (Foto: Roy Arne Bjørtomt)

Det forteller vel i grunnen at en poplåt, når håndverket er solid og den er god nok, har noen universelle kvaliteter som gjør at den kan utsettes for et hvilket som helst arrangement?

– Ja, du sier noe. Akkurat den plata var for meg helt ubeskrivelig og utrolig og fantastisk og formidabel, liksom. Å høre alle de låtene jeg hadde laget i alle de variantene, var veldig stort for meg. Ingrid Helene Håvik (låtskriver og vokalist i Highasakite, red. mrk.) sa en veldig hyggelig ting på «Hver gang vi møtes», at den eneste forskjellen på Ole Ivars og Highasakite er arrangementene. Jeg synes det var fint sagt, avslutter William Kristoffersen med sitt sedvanlige beskjedne smil.