Opera på norsk – er det noe å strebe etter?

I snart 50 år har Folkoperan i Stockholm drevet en kampanje for «å redde operakunsten». Trenger vi en redningsaksjon også i Norge? Absolutt, mener den tidligere teatersjefen Eirik Stubø, som nå regisserer opera med stor suksess.

Hva skjer når man plutselig forstår alt – hvert eneste ord?
Når Kjetil Støa, som den dødsdømte kunstneren Mario Cavaradossi synger rett til deg? Når hans såre og vakre arie, «Tårnarien», i Toscas tredje akt, kommer gjennom helt ufiltrert – nesten uten tekstmaskinens hjelp?

– Det som skjer når det synges på ens eget språk, eller et språk man kan veldig godt, er at alt kommer oss alle mye nærmere, sier Eirik Stubø til Ballade.

Suksess på svensk
På Hornsgatan, i en gammel kinosal i arbeiderbydelen Söder, har Stubø og Støa kjent på publikums glede over å oppleve et av operalitteraturens store verk på sitt eget språk – på svensk.

– Vi må ha mer av dette, særlig i Norge. I Sverige har de fått det til, sier regissøren som ifølge svenske kritikere nå er i ferd med å rebrande seg. På Folkoperan har hans tolkning av Giacomo Puccinis Tosca resultert i 44 fulle hus. Forestillingen, som spilles ut denne uken, har begeistret 25 000 publikummere.

Med en fortid som sjef på de mest toneangivende teatrene i Norge og Sverige, både Nationaltheatret og Dramaten, Sveriges hovedscene for teaterkunsten, er Stubø for tiden først og fremst operaregissør. Han trengte bare to oppsetninger på Folkoperan for å kjenne at han gjerne vil gjøre mer, gjerne på Folkoperan, og gjerne i Norge. Selv om han litt humorisktisk betegner opera som «en fullstendig anakronisme».

Med to nedstrippede og kritikerroste forestillinger, Vincenzo Bellinis Norma (hans operadebut i 2022), og nå med Tosca har han passet som hånd i hanske og understreket selve poenget med Folkoperan. «Opera i närbild» heter det når Folkoperan forklarer hvorfor det de har holdt på med siden 1976 har blitt en vedvarende suksess, både kunstnerisk og publikumsmessig.

Kunstarten med sitt utspring i kongelige og keiserlige salonger, har alltid nytt godt av nærheten til makten, ikke minst finansielt. Men som en motstrømsbevegelse, et ektefødt barn av kulturradikalismen på 1970-tallet, har et av verdens minste operahus dokumentert det mange anså som urealistisk – at opera også kan være en kunstart for alle.

– Jeg skulle ønske vi hadde en slik opera også i Norge, som er lett tilgjengelig, med lave priser, og som motarbeider inntrykket av at opera bare er for eliten, sier Stubø.

Lavbudsjett og perfeksjon
Med små budsjetter har operahistoriens største fortellinger blitt forvandlet til banebrytende kunst – overraskende, intimt og populært.

Når Folkoperan jubilerer neste år, får vi nok de beste historiene: Sikkert også den om da Madame Butterfly, som Puccini opprinnelig laget for gigantiske La Scala i Milano i 1904, ble til en sensasjonell, minimalistisk oppsetning med ti musikere, uten kor og statister. Dette er en av referanseforestillingene. Den ble satt opp i 1991, og Dagens Nyheters toneangivende kritiker, Leif Aare, oppsummerte den slik: «I musikalisk og scenisk närbild sätts Butterfly under lupen. Provet bestås. Delvis til min stora överrasking».

En annen milepæl kom i 1996 med skuespiller Peter Stormares overraskende operaregi – en besk versjon av Mozarts Don Giovanni. Som til og med fikk spalteplass i Financial Times. Men Stormare ble etter hvert en slags nordisk James Bond, som agent Carl Hamilton, både på film og TV-serie, basert på Jan Guillous bøker. Men også en agent for samfunnskritisk forståelig opera.

Fra en upretensiøs adresse har det med andre ord vist seg mulig å perfeksjonere kunstarten uten grandios scenografi, uten høyteknologiske scenerom, uten dyre divaer og verdensberømte stjernetenorer, faktisk uten orkestergrav og uten fysisk plass til et standard operaorkester. Men med klokkertro på at operakunsten må være mer enn klassisk skjønnsang. Og det aller viktigste våpenet i kampen for å nå gjennom til publikum har hele tiden vært språket – svensk – publikums eget språk.

– Også sangerne kommer nærmere, tror jeg, når de lærer seg rollene på sitt eget språk. Det blir umiddelbart, og de kan gå dypere, sier Eirik Stubø.

Hopper rett inn i materien
Høstens norske Cavaradossi, Kjetil Støa, er helt enig:

– Allerede når man begynner prøvene her, hopper man, på grunn av at alt foregår på et språk man virkelig kan og forstår, et hakk lenger inn i materien med en gang. At vi synger på svensk, og at avstanden mellom scene og sal er veldig liten, det er ingen orkestergrav imellom, gjør at nærheten blir ekstrem når vi møter publikum. Det tilfører en helt spesiell energi, sier han.

For å kunne gjennomføre hele 44 forestillinger har Folkoperan to sangerlag; faktisk også to premierer (en praksis som går flere tiår tilbake). 22 av høstens forestillinger har vært Støas. Han har hatt suksess på Folkoperan også tidligere, blant annet i en annen Puccinirolle, som Calaf i Turandot i 2017. Han har også gjort seg bemerket på andre scener i Sverige, uten å synge på svensk, på Kungliga Operan og på GöteborgsOperan, der han i mars er tilbake og synger rollen som Steva i Jenůfa av Leoš Janáček.

Selv om svenske kritikere er veldig glade i Folkoperan, har de også krevd enda mer når de mener at operahuset har underprestert: Blant annet i Giuseppe Verdis Don Carlos (2021), der Støa hadde en av hovedrollene. Men det var regissøren, daværende folkoperasjef Thobias Theorell, som ble kritisert for å ha vært for ivrig med på å plukke bort elementer, blant annet vanligvis viktige korscener. Støa kom unna med ros i Dagens Nyheter, som den «tilltufsade men skönt sjungande kronprins».

Theorell ble for et knapt år siden hentet til sjefsstolen på Kungliga Operan, uten at det er grunn til å forvente noen revolusjon der.

Flere mente at Folkoperan avsa sin egen dødsdom allerede ved etableringen, da grunnleggerne, kunstnerparet Claes Fellbom og Kerstin Nerbe samt Staffan Rydén, skrotet operalitteraturens dominerende språk – italiensk, fransk, tysk og russisk. Men slagordet «opera åt folket» har nå mer gjenklang enn noen gang.

Opera som bra teater
Høstens forestilling står som et eget utropstegn: Tosca er en av den svenske kulturhøstens store suksesser med unison applaus fra det svenske kritikerkorpset. Det «är riktig bra teater» skriver Aftonbladet, og SVTs anmelder Camilla Lundberg mener at «polisterror, tortyr, sexuell utpressning – kan utspelas var- och närsomhelst».

Stubø berømmes for å gå dypt inn i den «psykologiskt laddade triangeln – ett kammardrama» mellom kunstneren Cavaradossi, den berømte sangeren Tosca, og en av operalitteraturens minst tiltalende skikkelser – Baron Scarpia; politisjefen med maktmisbruk som spesiale.

Folkoperan tok på seg oppgaven med å redde operakunsten. Og om vi legger til grunn at pressen mener det ikke finnes bedre opera i Sverige nå enn det som lages på Söder, så har 70-tallsrebellen lyktes.

– Fra starten så Folkoperan at operakunsten var truet av de store operahusene som først og fremst hadde blitt en klubb for gjensidig beundring, sier Folkoperans kunstneriske sjef, Linus Fellbom, til Ballade. Nå beundrer de store den lille.

Fellbom har Folkoperan i blodet, som sønn av Kerstin Nerbe og Claes Fellbom. Nerbe var operaens musikalske kraft helt frem til 2008, han var operahusets sjef like lenge.

Som sine foreldre har Linus Fellbom, som selv har bakgrunn som regissør, et overordnet mål: at operakunsten skal berøre folk på ordentlig. Men kampen for å beholde svensk som scenespråk i operaen er en pågående strid:

– Det er bedrøvelig at unge svenske operastudenter nå er lite motiverte for å synge på svensk. De søker først og fremst en karriere der de kan stå i vakre saler og synge på et språk ingen i publikum forstår, sier han til Ballade.

Kristiansund – først i løypa
Opera på norsk har aldri blitt en bred kampsak her til lands.
– Men som svar på spørsmålet om det er behov for opera på ens eget språk, er svaret enkelt. Ja! sier Stubø.

Joda, vi har noe av det, opera på norsk, her og der, i enkeltforestillinger. Vi har nyskrevne norske operaer som får litt oppmerksomhet, ikke primært for at de spilles på norsk og settes opp uten at det gigantiske operamaskineriet må aktiveres. Men fordi at de har vært interessante, ambisiøse, og ofte kvalitetsmessige gode «avvik» fra den dominerende programmeringen i en av verdens dyreste kunstformer.

Les også: Ragnar Søderlind: – Det er interessant hvor urettferdig musikkhistorien er

Men de helnorske operaene som kommer med ujevne mellomrom får en viss oppmerksomhet. Gode anmeldelser og kredibel applaus. De ferskeste eksemplene er Fram (Synne Skouen/Oda Rador), Terminus (Therese Ulvo/Marit Eikemo) og Fønix (Stian Westerhus/Lisa Lie), alle uroppført på operaen i Bjørvika, på Scene 2. De har også vært spilt i Bergen og i Trondheim, og 2026 byr på flere.

Her hjemme fremføres de store klassiske verkene så godt som aldri på norsk. Men ett sted skjer det: I Kristiansund to uker hver vinter. Her kombineres klassikerne og nye norske operaer, ofte urfremførelser. Det skjer i en by som allerede i 1884 satte opp Verdis Rigoletto – neppe i en oversatt versjon.

I dag foregår alt Operaen i Kristiansund (OiK) gjør på norsk. Fra 29. januar neste år er det Anne Pedersdotter, ofte omtalt som «Norges beste opera», som kommer til å dominere det kulturelle bybildet.

Med drahjelp fra Anne Pedersdotter
Alt ligger an til åtte utsolgte hus. Musikken er signert Kristiansunds store sønn, Edvard Fliflet Bræin. Den bygger på Hans Wiers-Jenssens skuespill fra 1908, og er inspirert av den virkelige Anne Pedersdotter, enken etter den berømte presten Absalon Pederssøn Beyer, som 7. april 1590 ble dømt og brent som heks i Bergen.

Operaens libretto er skrevet av Hans Kristiansen, og det er verdt å merke seg at når denne har blitt oppført i Tyskland og Storbritannia, så har den vært oversatt til tysk og engelsk. Med andre ord på publikums språk.

Når Line Lønning Andresen, som har femten år bak seg som operasjef, endelig kan invitere til opera i Normoria, byens nyåpnede storstue, er valget av Anne Pedersdotter selvsagt.

Hun er stolt av byens operatradisjoner, og over å ha institusjonalisert norsk som scenespråk på OiK.

– Det eneste unntaket vi har gjort i min tid som operasjef var da arien Nessun Dorma fra Puccinis Turandot ble sunget på originalspråket i 2018. Min oppfatning er at når publikum forstår teksten bedre får de en sterkere opplevelse. Det gjør også opera mer tilgjengelig, og viser at norsk språk passer til all slags kunst. Slik blir opera en del av norsk kultur, ikke bare noe som kommer fra utlandet, sier hun til Ballade.

Puccini – positiv til oversettelser
Lønning Andresen peker på at dersom de store klassiske utenlandske operaene skal fungere på norsk, er det avgjørende med «gode oversettelser, oppdatert språk og at oversetteren har forståelse for klangen i ordene og hvordan vokalen klinger i de ulike stemmefagene».

I Stockholm peker Fellbom på at selv de største operakomponistene, ikke minst Puccini, var opptatt av at også teksten skulle nå ut til publikum, og bidra til å forsterke kraften i musikken. Han forteller at før Tosca startet sin verdensomspennende reise, og operaen etter hvert ble et must for alle operahus i hele Europa og i USA, brevvekslet Puccini med en fransk agent:

– Tema var oversettelse. Agenten spurte om librettoen skulle oversettes til fransk. «Selvsagt», var Puccinis svar. «Hvordan skal publikum ellers forstå hva som foregår?», forteller Fellbom.

I 2022 var Støa på scenen i gamle Festiviteten under operauken i Kristiansund, der han sang Cavoradossi på norsk i en forestilling som gjorde stor lykke i byen, med seks fulle hus. Trolig lyktes operaen å nå inn til både hjerner og hjerter, men det var musikken, eller rettere sagt dirigenten Halldis Rønningens tolkning av Puccini, som ble trukket frem i pressen. Blant annet av Magnus Andersson i Klassekampen, for at hun ledet Operaens Sinfonietta, OiKs eget orkester, på forbilledlig vis i en konsertversjon av operaen.

Men dersom vi summerer de norskspråklige oppsetningene i Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansund, er medieomtalen de får liten sammenlignet med hva Folkoperan alene skaper av oppmerksomhet.

Enhver Folkopera-premiere er en begivenhet i Sverige. Egentlig har Folkoperan vært inne i det gode selskapet lenge, for grunnleggerne, Fellbom og Nerbe, var svært ofte på invitasjonslistene når kulturaktører i USA og Europa ville bli mer kjent med svensk kultur. De var gjengangere sammen med film- og teaterlegenden Ingmar Bergman.

Ingen folkebevegelse
Likevel – opera på svensk har ikke blitt en nasjonal folkebevegelse, selv om det kan se slik ut på avstand. Derfor er det illustrerende å ta med følgende: Da Folkoperan begynte å planlegge sitt gjestespill med Tosca på Norrlandsoperan i Umeå, hersket det en innledende forvirring i den nordsvenske byen om operaen skulle spilles på italiensk eller på svensk. Norrlandsoperan spiller både på originalspråk og på svensk, men når Tosca reiser nordover fra Söder i mars er det med Tuvalisa Rangströms oversettelse i bagasjen. Tre av Folkoperans solister er også med.

– Med våre oversettelser tar vi tilbake en tradisjon, samtidig som våre nye oversettelser er i samklang med vår tid, sier Rangström til Ballade.

Hun har mange oversettelser for Folkoperan bak seg, og denne gangen har hun hentet inspirasjon fra en oversettelse fra 1904, gjort av Sven Nyblom for Kungliga Operan.

Tosca hadde sin urpremiere på Teatro dell’Opera di Roma i januar 1900, men ble spilt i Sverige allerede fire år senere. På denne tiden var det selvsagt at en italiensk opera måtte spilles på svensk i Sverige. Alle operaer som fant veien til Stockholm, fra da Kungliga Operan åpnet i 1773 og frem til rundt andre verdenskrig, ble oversatt.

– Ofte ble det gjort av datidens store litterære navn, sier hun.

Rent anekdotisk legger hun til at Nybloms oversettelse avslører at han selv var operasanger ved Kungliga Operan, og sang rollen som kunstneren Cavaradossi.

– Det kan man se i hans oversettelse, for Cavaradossi er hakket bedre oversatt enn de andre, sier hun.

Musikken vinner alltid
Grammofonindustrien, plateinnspillingene, har mye av skylden for at oversettelsene ble borte. Utover på 1900-tallet mente stadig flere operasjefer over hele Europa at publikum måtte bli servert operaene på originalspråket. Og den italienske stjernetenoren Enrico Caruso gjorde at «alle» kom til å elske særlig italiensk opera på italiensk. Fra 1902 til 1920 gjorde han 250 plateinnspillinger, og han og andre stjerner turnerte til stadig flere operahus. De skapte en etterspørsel etter Puccini på italiensk, Wagner på tysk, og Bizet på fransk.

Når Tosca spilles på Sveriges største scene, Kungliga Operan, synges den alltid på italiensk. Det samme gjelder for Oslo, der Tosca i italiensk tapning ble servert denne høsten, en kritikerrost oppsetning regissert av spansk/katalanske Calixo Breito. Og «Tårnarien», «E lucevan le stella», inngangen på tredje akt, er ofte anmeldernes favoritt. Men sjelden går kritikerne inn i hva Cavaradossi formidler i sin hjerteskjærende arie. For det er Puccini og musikken som skinner. Librettistene Luigi Illicia og Giuseppe Giocosa får nøye seg med at de er nevnt i programheftet.

På Folkoperan tas ordene og fortellingen på stort alvor. Målet er at handlingen skal bli begripelig, få publikum til å forstå – gjennom teksten, og føle gjennom musikken hvordan operaen balanser mellom liv og død.

– Derfor skal ikke språket være en barriere mellom scenen og salongen. Og hos oss sitter publikum midt i dramaet. At det ikke er en orkestergrav som skiller er faktisk genialt, sier Rangström.

Reitan tror på en privat opera
Dersom «opera i närbild» er genialt, betyr det da at Folkoperans suksess, tiltrekningskraft og ekstreme nærhet kan klones til Norge? Med de største klassikerne på norsk; Verdis La Traviata, Bizets Carmen, Mozarts Don Giovanni, Strauss Flaggermusen, eller Wagners Den flyvende hollender, eller – selv om det er politisk ukorrekt akkurat nå, russiske storverk som Mussorgskijs Boris Godunov eller Prokofjevs Krig og fred? En folkeopera her hjemme, er det realistisk?

– Det burde være det, i Oslo, sier Stubø.

Han peker på at når store ting skjer, er det alltid ildsjelene som går foran.

– Folkoperan ville aldri oppstått uten Claes Fellbom og Kerstin Nerbe, og tenk bare på hva Nils Arne Eggen har betydd for Rosenborg og Trondheim, sier han.

– Noen må gå foran. Vi trenger en eller to som virkelig tror på dette, og hvis du har det, så er alt mulig. Vi tror jo i vår tid at alt handler om strukturer, vedtak og politikk på en velment måte, men ingenting skjer dersom ikke noen virkelig brenner for noe, sier Stubø.

En som har vist at det er mulig å satse på et nytt teater utenfor offentlige penger er Ole Robert Reitan, medeier i familiekonsernet Reitan AS. I januar i år åpnet Nye Hjorten Teater og kunstmuseet PoMo vegg i vegg i Trondheim – en kunst- og kultursatsing for Reitanfamiliens penger, som har gitt byen et nytt kulturelt omdreiningspunkt. Kan et privat operahus være interessant? Kan han fristes til å gjøre store kulturinvesteringer også utenfor hjembyen?

– Det er ikke aktuelt for meg, sier han til Ballade. Han er for tiden fornøyd med å ha lansert sitt eget teater. Men han skyter på ingen måte ned idéen:

– Jeg tror det er mulig å etablere en norsk folkeopera gjennom privat initiativ. Både Nye Hjorten teater og Folketeatret i Oslo har vist at det finnes et stort publikum for scenekunst utenfor de store offentlige institusjonene. Det handler om å skape engasjement, tilgjengelighet og kvalitet. Og tørre å tenke nytt, sier han.

«Start med publikum»
På spørsmålet om han har noen råd til andre som eventuelt vil lukte på ideen, svarer han:
– Start med publikum. Finn ut hvem du vil nå, og hvordan du kan gjøre opera levende for dem. Vær kompromissløs på kvaliteten i det kunstneriske innholdet, men fleksibel på form og format. Og bygg lag med folk som brenner for idéen – det er det viktigste, sier han.

Dersom en ny privat opera i Oslo skulle hente impulser fra Folkoperan er det åpenbart at det i Stockholm har oppstått en opera som appellerer til langt flere enn bare skolerte musikkelskere. Til Hornsgatan ble det tidlig hentet regissører fra teateret, og også fra filmbransjen, som Peter Stormare. Og for Stubø er opera musikkteater.

Han innrømmer at Tosca, som først «bare» var et teaterstykke, neppe hadde fått evig liv om ikke Puccini hadde kommer inn i bildet. Men som opera lever fortellingen. Forrige gang Tosca sto på Folkoperans program, i 2003, strømmet hatmeldingene inn fordi teaterregissøren Jasenko Selimovic hadde klipt og limt, som om han jobbet med Shakespeare eller Brecht. Han hadde utelatt det han mente var i veien, og lagt handlingen opp mot samtidens flykningeproblematikk – og konflikter han kjente godt fra 1990-tallskrigen i hans opprinnelige hjemland Bosnia. I tillegg viste han både voldtekt og drap på en ytterst realistisk måte, noe mange Tosca-regissører også har gjort senere.

Konservative operaentusiaster krevde forestillingen stoppet; noen mente til og med at UNESCO måtte gripe inn og beskytte operatradisjonen. Dagens Nyheter på sin side konkluderte med at Selimovic og Folkoperan «föder Tosca på nytt».

Det er denne forestillingen Stubøs Tosca har blitt målt opp mot, og bestått.

Uten daukjøtt og uten strykere
Stubø ble allerede etter Norma rost for evnen til å skjære bort dødkjøttet, som han også har gjort i Tosca: I Svenska Dagbladet påpeker Magnus Bunnskog at dette «är oändlig välgjörande for en opera som inte direkt hör til de mest originella» (…) «och i denna uppsätningen gjör at jag lockas att återupptäcka dess kvaliteter». I god Folkopera-ånd er operaen også musikalsk reorkestrert, nå for et lite blåseensemble. Folkoperaens musikalske leder Henrik Schaefer har med det forsterket operaens teatrale drama.

Stubø sier til Ballade at han nå forstår mer av hvor fryktelig dyrt det er å lage opera. De høye kostnadene gjør til at kunstarten blir en internasjonal franchise-business. For å dele på utgiftene får en og samme produksjon flere spillesteder i flere land, og da på originalspråket, som alle operasangere behersker, uavhengig av nasjonalitet. Rent praktisk og økonomisk går dette opp, men det er ikke bra for operaens utvikling, mener Stubø.

Når Kjetil Støa går på scenen i GöteborgsOperan i mars synger han en av hovedrollene i tsjekkiske Jenůfa, en forestilling som leies inn fra den greske nasjonaloperaen, der den hadde premiere i 2018.

I jakten på det unike har Folkoperan brukt det svenske språket, og selv utviklet et stort antall svenske sangere, noe som er helt nødvendig for svenskspråklig suksess. Men det overordnede er folkeliggjøringen av det som fortsatt ses på som en eksklusiv kunstart.

Stubø vil at operahusene, også vår nasjonalopera, må lære av teatrene.
– På samme måte som teatrene oversetter Shakespeare, Moliere og Sofokles til norsk, bør også de store operaene kunne spilles på norsk, sier han.

Linus Fellbom peker på at det faktisk er et sug etter opera sunget på svensk.

– Det har det faktisk vært hele tiden; og vi har også hatt nyskrevet opera som har solgt som om det var Broadway-klassikere, sier han.

Men han minner Reitan om at enhver som satser på kultur i privat regi må regne med å ta ut et kulturelt utbytte, mer enn et finansielt. Og at en folkeopera i Oslo vil måtte ha støtte av staten, som Folkoperan (som er en stiftelse) også har i Sverige.

1+1 er mer enn 2
Reitan ser dette poenget, og sier at han ikke er så opptatt av forskjellen på privateide og offentlige kulturinstitusjoner.

– I kulturen er alltid 1+1 mer enn 2. Med det mener jeg at det offentlige og det private utfyller hverandre. Privateide kulturinstitusjoner fører til mer mangfold og vitalitet, noe som er sunt for kunsten, sier han.

Han har de beste forutsetninger for å se at etablering av en folkeopera i Oslo «vil kreve betydelige midler. Men om man tenker smart, samarbeider bredt og bygger stein på stein på stein, kan det absolutt la seg gjøre».

– Og til en betydelig lavere pris enn om det offentlige står som oppdragsgiver og byggherre, sier Reitan til Ballade.

Folketeatret i Oslo ble et internasjonalt anerkjent musikalteater nærmest ved en tilfeldighet, ved at operaen flyttet til Bjørvika. Vår nasjonale opera gjorde ikke som GöteborgsOperan da den flyttet inn i nytt hus og inn i fremtiden. Göteborgerne innlemmet musikalene i sitt program, og sikret seg forestillinger med supersalg og store billettinntekter, inntekter som operahuset bruker på dans, opera og kvalitetsutvikling i alle ledd.

Uansett; en folkeopera i Oslo er enn så lenge bare litt mer enn en strøtanke. Og Tosca på norsk for 25 000 publikummere ikke engang en drøm. For opera på norsk er en slags akademisk øvelse, bortsett fra i Kristiansund. Der gleder hele byen seg til heksebrenning i januar og februar. Og alle i publikum vil forstå alt som foregår.

Red.mrk.: Jens-Eirik Larsen har som journalist fulgt Folkoperan over lang tid. Han har tidligere publisert artikler om operahuset i Klassisk Musikkmagasin og JyllandsPosten.