Det er sjeldent jeg feller en tåre av svartmetall. Men da bandet Fanatisme sendte over en lyttelink til debutalbumet som slippes 13. desember, skjedde det likevel.
Tro, håp og kjærlighet heter albumet, laget av en vennegjeng i begynnelsen av 20-årene. Musikken henter inspirasjon fra den svermeriske, naturromantiske fasen til band som Ulver og Darkthrone, samtidig som den subtilt blander inn det gotiske suget mot nytelse og mørke som finnes hos Christian Death og The Cure.
Låttitler som Sannhetens slør, Nordens eteriske sommer, Kjærlighetsbrev til våren (Liljens avblomstring), Du er det jeg en gang var, og det jeg er skal du en gang bli og Livet er en dans på rosens torner byr på en melankolsk, men samtidig vakker reise. For meg, trommis i et svært politisk eksplisitt band, traff musikken på et annet plan: Den rørte ved noe veldig nordisk og atmosfærisk, noe som lå dypt i følelsene. Jeg bestemte meg for å ringe låtskriver og gitarist Stian Hjertvik for å snakke om skaperprosessen.
Stian sitter på gutterommet sitt, omgitt av plakater, levende lys og minner om idoler og band han har sett opp til. Bak ham henger en Twin Peaks-plakat. Over senga henger et portrett av skuespilleren Isabelle Adjani, favorittskuespilleren fra 70- og 80-talls fransk film. Hans toppfavorittfilm er Possession fra 1981. Hun ser på Stian mens han sover. Holder dommedag over ham.
Stians rom er som et levende arkiv over hans musikalske og kulturelle referanser. Plakater av band og filmer, portretter av idoler, levende lys og personlige minner gir et tydelig bilde av hva som har formet ham som musiker og menneske. (Foto: Privat)
– Alt her er et innblikk i alt som har ført meg til å spille den musikken jeg gjør i dag, forklarer han.
Han er konstant omringet av inspirasjon og fortid, og medgir at han blir trist av tomme rom med hvite vegger.
– Jeg synes det er galskap å ikke sprute litt av seg selv der du bor.
– Du er ikke redd for å hengi deg og vise begeistring? Det er jo ganske mange som er redde for det.
– Jeg var det selv, tusen prosent. Det er ganske surface-nivå av sånn selvhjelp da, men jeg var det selv, det er alt.
– Har du noen idoler du alltid vender tilbake til?
– Det er mest ekstremt brutal, gammel og rå black metal og death metal – band som Beherit og Mortuary Drape, 80- og 90-talls black metal-gjørme. Det hørte jeg masse på i årene mellom 15 og 19, og det var den mest aktive musikkperioden min, forteller Stian.
På denne tiden stod han også bak black metal-magasin som het Black Blood, der han intervjuet både nye og gamle undergrunnsband.
– Det var mest en underground passion-periode, og i ettertid har jeg åpnet ørene for andre ting. Jeg er generelt bare musikknyter nå om dagen, i stedet for å kun være black metal-maniac som bare hørte den råeste demoen fra ukjente land fra gamle tider, liksom.
Stian som 17-årig death metal-vokalist og fanzine-redaktør. (Foto: Privat)
Hva mener den fremadstormende musikeren om sitt eget uttrykk? Det hersker ingen tvil om at albumet utgjør en storm av postpunk-inspirert black metal, en feiring av menneskelig fellesskap, livets skjønnhet og dødens uunngåelige komme. Men det føles friskere i uttrykket. Undertegnede vil påstå at det føles nytt.
– Ja, jeg har prøvd å tenke tanken selv, og hatt litt problemer med å ta det totalt innover meg at akkurat nå spiller jeg i et band som er totalt annerledes fra det som har skjedd før, sier Stian. – Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere den følelsen. Men det kommer åpenbart fra en plass som allerede eksisterte innen black metal i noen skikkelig få tilfeller.
– Hvor da, for eksempel?
– Starten på undersjangeren depressive suicidal black metal, DSBM. Det stammer fra et norsk band som heter Strid, som startet med å ha en ultramelankolsk følelse i riffa. Selv om det er kaldt og ondt, så er det likevel som et åpent sår. Det er ekstremt sårbart.
Strid var det første norske bandet som introduserte DSBM. Siden har band som Xasthur fra USA og Lifelover fra Sverige gjort sjangeren kjent. Det er de tidlige proto-DSBM-bandene, fra tiden før DSBM ble en etablert merkelapp for musikken, som personlig inspirerer Stian, for eksempel Abyssic Hate fra Australia og Mütiilation fra Frankrike.
– Vi tar stikk fra alle disse bandene og putter det inn i vår egen pose; hentet fra mange steder, samlet til noe nytt.
Stian synes det er utfordrende å sette ord på sitt eget uttrykk. Han kommer ikke fra en musikalsk bakgrunn og måtte oppdage musikk selv.
– Jeg måtte lære gitar på eget initiativ, høre på musikk jeg likte og prøve å lære det. Jeg var 14 år gammel, og kan ikke et eneste begrep innen musikkteori. Jeg må bare finne ut hvor jeg skal legge fingrene for å skape lyden jeg ønsker. Lite musikalsk sans teoretisk, men jeg tror det har ført til at jeg lager den musikken jeg gjør. De samme riffene går igjen, hver gang jeg prøver å presentere nye riff til bandet, høres det akkurat ut som det jeg nettopp spilte.
– Men det er kanskje det det handler om, å spille musikk handler om å finne sin egen grunntone, som preger en. Det handler ikke om teknikk, men om det som er iboende i mennesker – vibrasjoner som kan kjennes i kroppen, sier jeg.
– Nettopp. Og det er akkurat det jeg føler med Fanatisme: at jeg kjenner disse vibrasjonene.
Bandkollegene møtte han på Buskerud folkehøgskole, musikklinja rock og metal i 2022.
– Jeg bare gikk der, fant folka mine, og det ble Fanatisme. Det var en formativ tid. Og det er det som har ført til den musikken vi spiller; alle har litt forskjellige bakgrunner, men fortsatt innen samme sirkel av interesser.
Samtalen dreier inn på selve albumet. Undertegnede sitter med et tydelig inntrykk av at dette ikke er et album som dyrker negasjon, opprør og nihilisme. Snarere fremstår det som om platen befinner seg på et helt annet sted, både tekstmessig og holdningsmessig. Jeg spør derfor hva Stian selv mener om det mangfoldige uttrykket i dagens metalscene.
– Det er interessant at det har vokst fram et rom for flere ulike uttrykk innen black metal. Samtidig er det viktig at det faktisk er plass til alt, også negasjon, opprør og nihilisme, sier Stian.
Han utdyper:
– Du kan absolutt spille old school-band i 2025, og det er fett. Men selv vil jeg utforske det vi driver med nå, og det som ligger foran oss, samtidig som jeg alltid vil bære med meg kjærligheten til den klassiske stilen. Ondskap er essensielt i black metal; uten den tanken hadde vi ikke hatt den sjangeren slik vi kjenner den i dag. Jeg spiller også i et annet black metal-prosjekt som heter Satanicrystal, og der dyrker vi de tradisjonelle verdiene: blasfemi og kaos.
– Ja, kanskje man rett og slett skal være takknemlig for at noen den gangen klarte å artikulere ondskapen, nettopp da samfunnet hadde behov for det, sier jeg.
– Ja, det er viktig å respektere alt som har skjedd før, og likevel gjøre noe nytt.
– Og du da, å være mann i 2025? Hvordan føles det å sette ord på papiret, hva inspirerer deg?
– Hehe. Det er det eneste livet jeg kjenner til. Jeg vet ikke om et annet liv enn norsk mann i 2025, 22 år gammel. Jeg kommer fra en liten bygd på en liten øy i Møre og Romsdal, der jeg var den eneste gutten med langt hår på ungdomsskolen og VGS. Jeg har nok alltid skilt meg ut, uten å egentlig tenke noe særlig over det.
Men kanskje er det nettopp dette outsider-blikket som går igjen i norsk metall i 2025. Fanatismes musikk bærer preg av lengselen, kanskje som et resultat av denne isolerte øyen, dette totale fravær fra verden, omgitt av fjell og natur – en iboende lengsel. Den lengselen hører jeg også i deres musikk; det finnes torner, og det er vanskelig å få tilgang på rosen.
Stian lager musikk som balanserer mellom tradisjonell black metal og sårbar, postpunk-inspirert melankoli. (Foto: Privat)
– Jeg prøver å vekke tristesse og sorg, selv om jeg ikke har så god kjennskap til disse følelsene i livet. Jeg vil strekke denne følelsen i musikken så langt det lar seg gjøre, og anser det mer som en utforskning av denne stemningen, sier Stian.
Prosessen med å lage musikk foregår omtrent slik: Stian sitter på rommet sitt, drikker litt øl og finner et par riff som etter hvert kan bli en låt. Så møtes bandet på øving:
– Jeg viser riffa, Birk legger trommebeat, Håkon spiller leads, Erik spiller bass på sin måte, og alle legger på sitt pålegg på Fanatisme-brødskiva. Og så blir det en jævla god sandwich.
– Selv om jeg har skrevet riffa, klarer jeg ikke å ta full credit. Det er et samarbeid. Hvis jeg hadde bestemt akkurat hvordan trommene skulle være, hadde Fanatisme vært ekstremt kjedelig. Alle bidragene gjør dette til det endelige produktet.
Fanatismes skive beviser at norsk metall lever i beste velgående, med arven fra Darkthrone.
– Darkthrone var favorittbandet mitt for sju år siden, men de siste to årene har jeg nesten begynt å like dem enda mer enn jeg gjorde den gangen. Darkthrone representerer det mest musikalske for meg – både i livet som underground black metal-maniac og som en helt vanlig fyr som prøver å få ting til å skje i musikk-Norge, sier Stian.
Og når vi først er inne på musikk-Norge anno 2025, trekker han også fram at favorittartisten hans i dette miljøet er Sa_G – som han etter hvert har fått et nesten usannsynlig bekjentskap med.
Det blir lyttefest av plata på Kniven Bar 13. desember.
Notodden Blues Festival i økonomisk krise
Til tross for et av tidenes beste besøk går festivalen mot et underskudd på opptil fire millioner kroner. Nå jobber styret på spreng for å løse de økonomiske utfordringene.
Kim Stian Gjerdingen Bakke skal jobbe for korene
Bakke blir ny generalsekretær i Norges Korforbund.
Eurovisjon med Israel tross protester
Det ble ingen avstemning om Israels deltakelse i ESC-konkurransen.
Ida Maria: Polsk orgelkassett banet vei for punkrocken
Da Ida Maria var åtte år gammel kom foreldrene hennes hjem fra Polen med orgelmusikk i bagasjen. Det ble en skjellsettende opplevelse som for alvor inspirerte henne til å vie livet til musikken.
Ballade video: Bandet med svovelstikkene
Det nærmer seg jul med Utan Dom., Mari Boine, Hedda Aronssen, King Hüsky, Bastian, Torgny Amdam, Gothminister, Frode Barth, Flexi Aukan og Brynjar Hoff.
Minneord: Kjell Wernøe 1938-2025
Det kjennes godt at Kjell Wernøe fikk glede seg over dokumentarfilmen om sin far før han døde, og det kjennes godt å se alle de vakre hilsnene som har kommet på sosiale media i den siste uken.
