Jon-Roar Bjørkvold (Foto: Mimsey Møller/Freidig Forlag)

To tenorer om tenorer

Jon-Roar Bjørkvolds nye bok «Vi er de tusener – norske musikkhistorier» handler om alle dem som aldri blir nevnt i offisielle norske musikkhistorier. Barnekordirigenter, operaelskere, foreldre som selger vafler og syr uniformer i korps, Klanmedlemmer som skråler i Vålerenga. – Den offisielle historien skriver om stjernene. Jeg ville skrive om underskogen, om de navnløse, uttalte Bjørkvold til Ballade tidligere denne uken. Ballade har fått tillatelse til å publisere et kapittel fra boken, der en samtale med Vegard Vinge står sentralt.

Kalender

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

19/08/2021 Kl. 18.00

Oslo

Teksten «Reisen», som vi her bringer første del av, er en dialog mellom Bjørkvold og Vegard Vinge, en av professorens tidligere studenter. Ballade har tidligere skrevet om Vinge, som ble hentet til Wien av regissøren Alfred Kirchner som regiassistent i Kirchners oppsetning av Helmut Lachenmanns opera Piken med svovelstikkene. – Hans historie måtte være med i en bok som denne, skriver Bjørkvold:

Første gang Vegard tok kontakt var rett etter en forelesning, mens jeg ennå stod og samlet sammen notatene mine. Jeg hadde nettopp fullført gjennomgangen av en Sjostakovitsj-symfoni, musikken ville ikke helt slippe taket. Noe hadde også tydelig grepet denne studenten, vi stod til slutt helt alene igjen i auditoriet, ingen av oss sa noe på lenge. Jeg så på ham, han så på meg. Mellom oss var Sjostakovitsj. Til slutt brøt han tausheten: ”Jeg kommer opp på kontoret ditt en dag, du har konferansetime i morgen, kanskje det passer?” ”Fint,” sa jeg.

Mer var det ikke. Det skulle bli mye mer.

Han kom opp på kontoret mitt, en gang, flere ganger. Følsom, søkende. Jeg hadde truffet noe i ham. Han åpnet seg, en katt blant studenthermeliner, fikk ikke selv orden på musikkstudiet sitt, særlig hørelære, av alle ting, var vrangt.

— Synger du? spurte jeg, det ante meg på stemmen hans at han hadde en type sangskolering.
— Mmmm. Vegard kremtet lett, typisk sangerkremting. Tenor, det vil si jeg har tatt mye sangtimer rundt omkring. Og prøvd meg på standardrepertoaret, naturligvis.
— Tenor? Jeg lyste opp. Du også! Jeg har også prøvd meg på tenorrepertoaret. ”Torna a sorriento” er en dyp sanselig glede når du er 17…
— …og stemmen kommer. Han tenorkremtet.
— Eller Donizetti, sa jeg. ”Una furtiva lagrima”…
L’Elisir d’amore, B-moll, sa han, ”non chiedo” – med sluttkadens til ass.
— Ja nettopp. Den kjærlighetsdrikken har jeg prøvd å tømme mange ganger: ”si può morir d’amor”! Og, hva med… (dette var iferd med å ta av, uten å være helt klar over det satt jeg nå plutselig bak mitt ustemte kontorpiano, høyrehånda tok begjærlig fatt i Puccini og Tosca, tommel-pekefinger, fiss-ciss): ”E lucevan le stelle…”
Vegard smilte: ”ed olezzava la terra…”

Tosca (110x500)
 

Tosca (160x500)
 

Jeg markerte tilbake, sterkere nå, nabokontoret fikk tåle en liten vokal utskeielse: ”Oh! Dolci baci, o languide carrezze…” Tårnarien treffer meg alltid i ryggmargen. Orkesteret gråter, det er så utrolig italiensk, Puccini tar både sødmen og smerten helt ut. Ittno’ knussel. Mentalt var jeg allerede langt inne i Cavarardossis siste Tosca-drømmer, like før henrettelsen.

— Altfor mange nordmenn kaller sånne ting for svisker, de våger ikke, sukket jeg.
— Alle italienere kaller sånne ting for perler, de våger. Vegard sukket med.
— Hvem gjør Tosca best, synes du? Hvem er tidenes tenor? Vegard så spørrende på meg nå, kremtet.

Jeg våknet fra Cavaradossi i fangetårnet, fornemmet at denne studenten var på hjemmebane. Han ville tydelig prøve meg, ikke på navn, men på smak.
— Nikolaj Gedda, sa jeg. Nei forresten: Björling. Jussi Björling, er ikke han den største tenoren gjennom alle tider? Når han gjør La Boheme-arien, holder Mimi i hånda og et høyt C i evigheter – ”la speranza!” Det finnes ikke maken.
— Hva med Gigli?
— Jo, Gigli, han er stor, Carusos etterfølger og det hele, men er ikke Gigili litt for lyrisk, synes du?

Stikkordet var Gigli. Vegard Vinge åpnet seg for meg der på kontoret og fortalte sin historie om seg og Gigli. Det var så raust. Jeg satt der og hørte ham fortelle, først om sin egen musikkutvikling, en musisk reise fra gutt til mann. Og så: spranget fra Oslo til Recanati da han var 19. Det tok den tiden det tar. Og jeg kjente meg etter hvert dypt beveget over at unge mennesker kan ha en så betingelsesløs kjærlighet til musikk. En åndsbror, ja vel, men mye dristigere enn meg da jeg var 19 år. Etpar år senere, da ideen til denne boka for alvor begynte å ta form, ba jeg Vegard komme tilbake til meg på kontoret. Hans historie måtte være med i en bok som denne. Han kom en dag rett fra Berlin og europeiske operascener, hans Mekka. Jeg har valgt å kalle Vegards historie for ”Reisen”.

V: – Da jeg var liten, vokste jeg opp, relativt sett, i en kulturell ørken: Kringsjå studentby. Mor jobbet i en barnehage der oppe. Jeg bodde sammen med henne alene. Hun hadde mye plater og har alltid vaært glad i musikk. Jeg husker vi hadde Beethoven-symfoniene, og jeg spilte de platene da jeg var liten. Jeg stod foran speilet, og så satte jeg på Beethovens niende. Med Karajan. Jeg tok på meg svart, høyhalset genser som han brukte, og så stod jeg og dirigerte. Det koret på slutten og finalen var virkelig noe som traff følelsene mine.
JR: – Hvor gammel var du?
V: – Jeg var 7-8-9 år. Mozart var jeg også veldig begeistret for. Jeg hadde ikke noe forhold til opera. Det var bare symfonier og ”Eine kleine Nachtmusik”.
JR: – Men moren din må jo ha…
V: – Ja, hun har virkelig åpnet opp. Og lagt til rette. Men det har ikke vært en bevisst dialog. Det var en lærer på skolen som sa at jeg sang så bra at jeg måtte begynne i Sølvguttene.
JR: – Så du var sølvgutt, du?
V: – Ja. og så spilte jeg fotball i Lyn. Og drev masse med friidrett. Jeg var egentlig et sportsprestasjonsmenneske. Etter hvert tok det så mye tid at jeg sluttet i Sølvguttene.
JR: – For meg stod valget mellom Skeid og Olavsguttene, fotballtrening og korøvelse på samme dag gikk ikke. Og så ble det Olavsguttene.
V: – Sølvguttene var stort. Jeg husker vi var med på Mahlers 8. symfoni.
JR: – Jeg burde nesten hive deg på dør, vi er jo rivaler på et vis. Du sang i Sølvguttene og spilte for Lyn, jeg sang i Olavsguttene og spilte for Skeid. Men friidrett har vi tross alt hatt felles, for meg var det sprint og lengde. Så bli sittende.
V: – He,he. Jeg hadde kanskje tatt deg!
JR: – Kanskje det. Italias sjel er på mange måter opera og fotball. Tenk deg Milano med både La Scala og Inter Milan…
V: – Pavarotti hadde planer om å bli fotballspiller.
JR: – Hadde han virkelig det?
V: – Ja, da.
JR: – Pavarotti som midtstopper ville ha brølt motstanderne av banene.
V: – Også Domingo og Carreras har to lidenskaper, ballspill og sang.
JR: – Som deg. Du gikk altså fra fotball og Lyn til opera og tenorer. Når var det?
V: – Sånn musikk var ganske brakk på ungdomsskolen. For da skjedde det så mye, ikke sant, følelsesmessig. Da kom rock for fullt. Da var det om å gjøre å få tilhørighet i et ungdomsmiljø.
JR: – Og henge seg på?
V: – Ja, ikke sant. Men på slutten av ungdomsskolen begynte jeg å synge. Don Giovanni var vendepunktet. Jeg var i et juleselskap på Senja, hos min far. Vi satt der, og de sendte opera på TV. Da hadde jeg ikke noe forhold til opera. Jeg hadde bare hørt litt Les Miserables. Jeg satt der og så på Don Giovanni. De andre spiste feit mat og drakk, men jeg ble bare sittende foran fjernsynsskjermen. Jeg ble helt forhekset, det var som en religiøs vekkelse. Det var så mye bråk i rommet, så jeg tok sparken og sparket hjem. Senja, havet og alle de greiene der, ikke sant? Jeg kom hjem til finalen, til siste akt. Knut Skram i hovedrollen. Jeg kom akkurat der. En helt skjellsettende opplevelse. Så da jeg kom tilbake til Oslo derfra, dro jeg rett på Akers Mic og sa: ”Kan du anbefale meg en Don Giovanni-innspilling?” Jeg fikk en, og da var jeg solgt. Jeg begynte å synge alle Mozarts baryton-partier.
JR: – Baryton?
V: – Ja, baryton, ikke tenor.
JR: – Og da turte du å være deg selv. Hvor gammel var du da?
V: – Dette var første klasse på gymnaset. Det verste var at jeg ellerrs ikke hadde noe forhold til opera. Jeg hadde ingen venner eller familie som var opptatt av dette i det hele tatt. Det ble nærmest en kuriositet. Jeg har alltid hatt mye stemme og bra materiale. Jeg slo opp i telefonkatalogen for å se om det var noen sanglærere jeg kunne kontakte. Så kom jeg til en dame som ville ha meg til å synge ”Old Man River”. Men jeg kjenner meg ikke igjen i sånt, så jeg slutta der.
JR: – ”Old Man River” krever dessuten en skikkelig bassbaryton.
V: – Ja. Men så traff jeg en mann som hadde hørt om meg, han var sanger selv. Han inviterte meg hjem til seg, og så begynte vi å snakke om opera. Vi hadde dager, helger, hvor han bare åpnet en verden for meg.
JR: – Hvem var det?
V: – Han heter Rune Knoff. Han var lidenskapelig. Jeg begynte å synge med ham. Han sa jeg var tenor. Jeg har alltid hatt en veldig bra høyde, men jeg tror jeg burde sunget baryton mye lenger. For da jeg begynte å synge tenor, ble stemmen presset i stedet for å vokse naturlig frem. Jeg ble stående og bare produsere toner, og det var ikke bra.
JR: – Så da ble det mer enn Mozart?
V: – Det ble bare tenorer fra da av. Det var bare å gå inn i den verdenen, og da var det Domingo, Carreras og Björling. Jeg samlet på tenorer. Jeg har alt som er av tenorer fra Caruso – hele gjengen. Da jeg tok grunnfag i Stockholm, skrev jeg om den moderne tenors tilblivelse. Jeg holdt foredrag for hele klassen. La Boheme-arien spilt inn med 17 forskjellige tenorer, sånne ting. Og jeg sammenligner dem.
JR: – Det er fantastisk. Hvis du skulle ta rekkefølgen, sånn historisk…
V: – Fra den første, liksom?
JR: – Ja.
V: – Det er jo så mange. Caruso er den første, store moderne tenoren, Enrico Caruso. Men du har jo også Tamango, som sang Othello på første premiere på 1800-tallet. Det finnes opptak av ham fra 1904.
JR: – Tamango? Ham har jeg ikke hørt om.
V: – Han var den store tenoren på 1800-tallet. Og så var det Jean de Reszke, polakken. Han var mye mer forfinet. Så kommer Gigli, han var født i 1890. Så har du Aureliano Pertile og Giacomo Lavri-Volpi, Bonchi og Martinelli.
JR: – Bare musikken i disse navnene høres ut som en følsom neapolitansk folkesang.
Selve språket strutter av musikk, vokalene ber formelig om å bli sunget.
V: – Det var flust av tenorer på 1920-og 30-tallet. Og så kommer di Stefano. Det var di Stefano som var Callas’ faste sanger. Og så hadde vi Björling, da.
JR:- Når debuterte Björling, professor?
V: – Han ble født i 1911 og debuterte da han var 19 år gammel, i 1930.
JR: – Det var flere store Björling-sangere i familien, som nå Bjørkøy-ene er hos oss.
V: – Jo, det var fire sangerbrødre. Faren døde tidlig, han hadde sunget med Caruso og studert i USA.
JR: – Men Björling var sterk til langt ut på 1950-tallet, var han ikke det?
V: – Jo, han døde i 1960. Jeg har et opptak med ham fra en måned før han døde. Han fikk plutselig hjerteinfarkt. Han sang i Wagners Lohengrin, fantastisk. Nikolaj Gedda var også aktiv på den tiden der.
JR: – Gedda, ja. Han synger like godt på svensk som på russisk.
V: – Ja visst. Og så kommer John Vickers og del Monaco. Det er rart å tenke på – Pavarotti debuterte i 1961, og det gjorde Domingo også. De har sunget på scener i over 40 år. Carreras debuterte rundt 1970. Så har du Giacomo Aragall før du kommer opp til vår tid, hvor du blant annet har Marcello Alvarez. Og så har du Alagna og José Cura. De har vakre stemmer, men de er ikke av samme klasse. Her er forresten noen bilder fra da jeg reiste rundt og laget intervjuer med tenorer.
JR: – Tenorintervjuer? Er det fra studiene dine?
V: – Nei, dette er nå. Jeg begynte å gå på operaen, ikke sant. Men jeg ble litt skuffet. Hvorfor er det ingen norske tenorer som kan synge, tenkte jeg. Tenorfaget er en egen sjanger. Det er ikke naturlig å synge høy C med full stemme. Det er på en måte teknikk.
JR: – Det gjorde vel ikke Gigli? Han hadde ikke et høyt C, sies det.
V: – Nettopp. Det er ikke uten videre naturlig å synge tenorfag. Og det må være en grunn til det. Operaen kom rundt 1600, ikke sant. Da hadde de store sopraner, og så kom mennene med kastrattradisjonen. Og kastrattenorene på den tiden var helt lyriske. Man synger med strupehodet lenger og lenger oppe, det blir smalere og smalere. Man sprekker til slutt, rett og slett. Første gang en person sang en høy C med full stemme, det var i 1837, over 230 år etter.
JR: – Hva du vet!
V: – Du kan ikke gå ut i falsett. Det er noe med det italienske språket, som er mye mer utagerende. Det er mye lettere å finne høyden gjennom det utagerende. Det er som en linedanser. Man må fjerne noe av mytedannelsen. Sånn som om hvor lett Pavarotti hadde den høye C-en. Det stemte ikke, han sleit som et helvete. Det var da han holdt på å gi seg med å synge – da var han 27 år – at han virkelig fikk forløst stemmen sin. Den var rå og uferdig. Det er som billedhoggere eller hva som helst, hvis du begynner i gal ende, med findetaljene i stedet for med steinblokka først. Hvis du begynner med falsett og gjør finmekanikken med en gang, så får du det ikke til. En billedhogger starter først med å hogge ut hele steinen, fomen. Grovhugging først. Så trekker han ut det edle. Sånn er det med alt.
JR: – Det må vokse fram organisk, fysisk og psykisk.
V: – Helheten må stemme. Se, her er bilder av noen som har fått det til. Hver sommer reiste jeg rundt i Europa. Her er bilde av Domingo som Othello.
JR: – Har du snakket med Domingo…
V: – Mange ganger. Her på dette bildet er Pavarotti og søsteren min.
JR: – Så dette driver du altså med?
V: – Mmm…
JR: – For meg ble det veldig mye Björling. Tenk på Bizet, duetten fra Perlefiskerne: «Au fond du temple saint… Oui, cette elle…!» Fra B-dur i resitativet og så fullt kjør i Ess med barytonen Robert Merill. For et løft, det tar helt av. Snakk om å dyrke Kvinnen: «… plus charmante et la plus belle.»
V: – Den duetten er en klassiker.
JR: – Jeg husker jeg prøvde meg med Terje Stensvold da jeg var 20. Terje var og er en baryton med svær høyde. Men han hadde kloke lærere, han lot seg ikke tenor-friste. Og han har fått en flott barytonkarriere.
V: – Sølvgutt.
JR: – Sølvgutt.
V: – Bjørling har jeg alltid syntes var fantastisk. De sier at Björling har litt kjøligere klang, det nordiske lyset han har i stemmen sin i forhold til italiensk fløyel.
JR: Er det ikke Elisabeth Söderström som snakker om det? Hun nevnte Grieg i samme åndedrag, husker jeg: «musikkens understrøm av melankoli i et junilys som aldri tar slutt.»
V: – Jeg bodde i Sverige en stund. Så jeg tenkte på dette med familietragiedien, faren til Jussi som døde så ung, ensomheten, alkoholmisbruket hans.
JR: – Og så gikk Jussi til slutt samme veien, han arvet både stemmen og flaska.
V: – Hør Björling synge «Tonerna»:

Tanke, vars strider blott natten ser
Toner, till eder om vila den ber
Hjärta, som lider av dagens gny
Toner, till eder, till er vil den fly!

JR: – Den sang jeg da min far ble begravet.
V: – Jeg sang den i min bestemors begravelse. Det å synge blir en slags katarsis, det å frigjøre kropp fra verden, ikke sant? Tenk på oss ungdommer idag, all den frustrasjonen som er. Tenk å få kanalisert den frustrasjonen ut i sang! Det tenker jeg ofte på når jeg er ute og treffer sangere. Nå jobber vi med Prins Igor i Strasbourg, hvor den ene sangeren slo regissøren rett ned. Hva hadde disse folka vært hvsi de ikke sang? De hadde vært gærne. Jeg ser så mange som har en føff fortid, men de har funnet sitt uttrykk for det:sang. Og det er jo fantastisk.
JR: – Tenk på Vålerenga og Klanen. Fotball og sang igjen, trøkk, få det ut, rense opp. Manchester United og fansen på Old Trafford eller Inter Milan og Italia. Nå er vi der igjen.

Del 2 av kapittelet «Reisen» fra Jon-Roar Bjørkvolds nye bok «Vi er de tusener- norske musikkhistorier» blir publisert senere denne uken. Boken er utgitt på Freidig Forlag, som også har stått bak utgivelsene av «Det Musiske Menneske – Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser (2001), «Skilpaddens Sang» (1998) og «Fra Akropolis til Hollywood – Filmmusikk i retorikkens lys» (1996).

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kulturskolelærer – breddeprogram musikk

Fredrikstad kommune – Kulturskolen

Kulturskolelærer – Dans/Jazzdans

Fredrikstad kommune – kulturskolen

Produsenter

Bodø2024 IKS

Kantor / Organist

Folldal Kirkelige Fellesråd

Basstrombone

Den Norske Opera & Ballett

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev